Minne – kapittel XXVII

Publisert 18. desember 2019 av

Det var mange merkelige minner, tenkte Anders. Han så til siden og fikk øye på de seteløse jernstolene, og han tenkte at det hadde vært mange former for skipsfart som hadde tatt sitt utgangspunkt i Vippetangen. Ikke bare amerikalinjen og rutefergene eller danskebåtene, tenkte han, men også jødedeportasjoner som det nå kunne se ut til at den ellers så forherligede motstandsbevegelsen hadde kjent til allerede før det hele hadde funnet sted, slik at det nå kanskje var nødvendig, tenkte Anders, å revidere historien på det punktet. Men, tenkte han, det var ikke egentlig historien som ble revidert, siden det ikke kunne gi noen mening dersom man tok det bokstavelig, men vår gjenfortelling og kjennskap til hva som hadde hendt. Slik brukte man ord som revidere, tenkte han, uten egentlig å tenke over hvordan man brukte dem. 

Langs kanten av kaia løp oransjemalte skinner som han tenkte måtte være av stål eller kanskje jern, og han tenkte at han egentlig aldri hadde vært helt sikker på nøyaktig hvilket formål slike skinner tjente, at han bare kunne gjette at de lå der for å hindre at folk og gjenstander skulle ramle i sjøen. Om de hadde noen del i fasttjoringen av skip og skuter, var det ham ukjent.  

Det hadde i grunnen vært hardt arbeid, tenkte Anders og gikk videre mot skuret som nå huset Havnevesenet. Det hadde vært fysisk, og han måtte opp ukristelig tidlig. Han hadde aldri igjen stått så tidlig opp annet enn unntaksvis, tenkte han, i helt spesielle tilfeller, det hadde vel vært halv fem, tenkte han, det måtte nesten ha vært halv fem. Eller kanskje kvart på, det var for så vidt uvesentlig. Men godt arbeid hadde det vært, tenkte han, det var såkalt ærlig arbeid – noe som ville si at man gjorde det man skulle gjøre mens man var på jobb og at oppgavene var så vidt håndgripelige og utførbare at de ikke levnet noen tvil om de var gjort og om de var gjort skikkelig eller ikke, noe som stod i kontrast til det spissforvalteriet som han nå holdt på med, hvor det i grunnen aldri var sikkert om han hadde gjort det han skulle, – aldri sikkert, tenkte han, før man stod der i etterkant og kunne fastslå hvorvidt man hadde tapt eller tjent penger. Det føltes ikke sånn. Og var det ikke da greiere, tenkte Anders, med en jobb hvor man ikke på kvelden kunne sjekke markedenes utvikling og miste nattesøvnen over det, – eller ikke engang frivillig sjekke dem, men få dem lempet i fanget sitt gjennom beskjeder og meldinger på telefonen, og dermed se at noe hadde gått riktig galt, selv om ingenting hadde tydet på en slik utvikling.

Isoporeskene, tenkte han da han omsider fikk øye på fiskehallen der den lå mellom de gamle kornsiloene og skur 39, et skur som i dag for lengst var befestet av gentrifiseringspionerer, og Anders tillot seg å tenke at den tradisjonelle skur-betegnelsen ikke lenger var så treffende. Han hadde beholdt mange besynderlige minner, og det verste, tenkte han mens bygningen tårnet seg opp over ham, med sommerjobbingen der inne på gulvet, hadde vært isoporkassene, de hvite mareritteskene som på hvert steg i produksjonen hadde forfulgt ham. Det var som om de hadde blitt brukt til alt. Og det var vel ikke rart, for rent bort ifra den ufyselige lyden og den uutholdelige følelsen de gav ham når han rørte ved dem, måtte han jo vedgå at materialet var ytterst velegnet, siden isoporen både fungerte støtdempende og isolerende. Men likevel gjorde tanken på disse hvite kassene, ekko av den skrekkelige knirkelyden og fjerne fornemmelsen av å ta på dem, at det gjøs gjennom ham. 

Selv om arbeidet hadde vært hardt, tenkte Anders, hadde det virkelig vært en opplevelse å få arbeide på like fot de voksne. Og han hadde skjøttet arbeidet sitt godt, for da han som fjortenåring kom tilbake for sin andre sommer, ble han gitt samme vilkår som vanlige prøveansettelser. Og de andre som arbeidet der hadde innlemmet ham i laget, tenkte han og så på de gamle kornsiloene som raget over resten av bygningene på kaia. Selv om han hadde vært en ung gutt, hadde fellesskapet tatt ham til seg. Et tilsvarende fellesskap, tenkte han, manglet fullstendig der han arbeidet nå, i en underavdeling på ett av kontorene til et større firma. Ledelsen forsøkte å fyre opp under fellesskapsfølelsen på årlige og halvårlige fellesarrangementer med motivasjonstaler og alskens påfunn, tenkte Anders, og det hadde sikkert sin virkning på enkelte, og på også ham hadde det en viss innvirkning, måtte han vedgå, selv om han ikke ville vedkjenne seg det. Men ånden som bandt de ansatte sammen, var ikke umiddelbar og kroppslig, men en logo og et slagord, en patetisk form for patos som underlederne forsøkte å piske opp hos sine underordnede. Men selv om de forsøkte å stable en form for kameratskap på bena, tenkte han, satt alle til syvende og sist på kontoret og arbeidet hver for seg, ikke som ledd i den samme arbeidsflyten hvor hver enkelt stod i umiddelbar sammenheng med de og deres bevegelser. Heller ikke gruppeprosjektene på jobben nå, tenkte Anders, gav nevneverdig med samhandling i noen egentlig forstand. Møtene som var ment å koordinere innsatsen til hver av deltakerne produserte en illusjon av samarbeid som i virkeligheten bestod i en rekke mennesker som arbeidet hver for seg, slik at det egentlige samkjøringsarbeidet var det hver enkelt som stod for gjennom å bearbeide sitt materiale slik at det stemte overens med de øvriges. 

Han rundet hjørnet og fikk øye på de hvite isoportårnene. Der stod de foran ham i levende live. Da han hadde sett tilsvarende isoporberg mens han jobbet der som ungdom, hadde det vært med en viss følelse av ærefrykt som følge av den skjære mengden isopor samlet på ett sted. Han fikk ikke lenger helt den samme følelsen, tenkte Anders. En maskin utenfor selve bygget, til forveksling lik en avfallscontainer, ble brukt til å komprimere isoporkassene som hadde vært brukt, og som gjorde materialet klart til å få nytt liv i isoporkassekretsløpet. Og i dag var det nær sagt uforandret, tenkte Anders med et snev av tilfredshet, men uten ærefrykten som synet hadde pleid å fylle ham med.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Meningsløs higen etter impulstilfredsstillelse utgjør kjernen i den moderne ulykken, hevder statsviter Asle Toje. I ...
Barbarisme er selve symbolet på kaos og ødeleggelse, med sivilisasjonens kollaps som ytterste konsekvens. Med ...
Sannheten kommer visst på løpende bånd i disse dager, og aller helst i form av ...