Minne – kapittel XXXVI

Publisert 26. februar 2020 av

Hva var klokka? tenkte Anders. Fem på halv, kunne armbåndsuret fortelle ham. Han burde gå nå, og han burde holde et anstendig tempo for å være sikker på å komme tidsnok. Anders så på de to gatehjørnene, det kunne kanskje være best å gå rett til Jernbanetorget.

Tussmørket ble forsterket av en lett tåke som lå over hustakene. Det lå til rette for en tykk skodde nedi gryta, tenkte Anders. Hjemmefra, når han pendlet eller bare hadde et ærend i sentrum, kunne han ofte se byens kjerne skjult under et lokk av grått, et tåkedekke som ofte også strakk seg innover i landet mot flyplassen, lagt der den nå lå fordi alternativet – som muligens hadde vært Hurumhalvøya eller noe lignende, Anders husket ikke riktig – hadde vært for tåkebefengt. Sett opp imot hvor ofte tåken pleide å legge seg innover mot Gardermoen, eller hvor ofte toget som fraktet ham, var innhyllet i et grått slør når han skulle til Eidsvoll, opp til Stange og Mjøslandet eller iblant også videre til Røros eller Trondheim, slo det Anders enten som et besynderlig argument, eller som at tåken faktisk måtte hjemsøke Hurumlandet med en helt makeløs hyppighet og tykkelse. Eller det kunne også ha vært et påskudd, tenkte han, en hendig forklaring. Ikke nødvendigvis slik at noen med vitende og vilje hadde forsøkt å formørke en egentlig begrunnelse, men at en pressetalspersons kjennskap til tåkeforholdene rundt Hurumhalvøya hadde tjent som et beleilig alternativ når mediene grov etter et oppslag. Og siden man ofte fester størst lit til forklaringen som først byr seg, eller som er den første man får høre, kunne en talspersons sleivete tåkeutsagn ha vokst til en stor tåkemyte i folkemassenes bevissthet. Slik tjente gjerne forklaringer, tenkte Anders, til å fortrenge det som virkelig var tilfellet, og det slo ham at det også kunne sies å gjelde ham selv, som heller enn å gjøre som han hadde tenkt, lot seg distrahere av et påskudd, tåken, og drev vekk tiden som han egentlig skulle bruke på å komme seg til stevnemøtet som han hadde avtalt klokken 18, noe som ble avslørt av at han allerede nå kjente hjertet hamre i brystet. Med den tanken tvang han seg i retning Stortorvet.

Den tiltagende gråheten som omsluttet ham og de omkringliggende bygningene, fikk også Anders til å tenke på noe en venn av ham – eller i hvert fall en forhenværende venn, de hadde ikke møttes eller hatt noen annen form for samkvem etter at vennen for en syv-åtte år siden utvandret til et lite sted nord i Portugal hvor han hadde sagt at han ville leve uforstyrret av et samfunn han likevel var ute av stand til å gjøre noe med. Denne vennen hadde nemlig sagt at noen så grå og selvgod nasjon som Norge, det hadde han i løpet av sine fire tiår med handelsreiser aldri opplevd. En like bornert småborgerlighet fantes ikke noe sted, selv ikke i Østerrike, i Wien, – for på Burgtheater kunne det faktisk hende, i det minste en sjelden gang, at en ussel forestilling ble buet av scenen, mens en tilsvarende, eller sågar også langt slettere oppvisning på en norsk scene, om det så var Nationaltheatret eller Det norske teater, uvegerlig ville motta ti minutter stående applaus. Det fremfor alt avgjørende, kunne Anders huske at vennen pleide å si i forakt, var å vise de andre teatergjengerne hvilken utmerket teaterkjenner man var, at man med sitt edle smaksapparat hadde forstått at her ble det disket opp med teaterkunst på høyeste Europa-nivå. Etter enda en trampeklapp som vennen jo også hadde tatt del i selv, tvunget, som han pleide å si, av massene som omsluttet ham, hadde han påstått at enhver halvveis teaterbevandret person, sekunder etter at teppet var hevet, ville ha merket at her var skuespillerne livredde for å bli misforstått av et publikum som de overhodet ikke hadde tillit til, og at det viktigste for dem, skuespillerne, i det hele tatt var å inngyte publikum med hvor edle og høybårne mennesker de, skuespillerne, var, og at skuespillerne følgelig geberdet seg på måter som ifølge vennen ingenlunde sømmet seg for den høyeste teaterkunst, enn si den laveste. Og åtet, Anders husket dette som et av vennens yndlingsord, publikum slukte åtet med rubb og stubb, for også de ville se seg selv som edle og høybårne mennesker fulle av bevissthet om den urett som til enhver tid fant sted overalt i samfunnet og i verden for øvrig, der de ferierte både sommers og vinters tid.

Men vennen, tenkte Anders, hadde faktisk applaudert alle disse forestillingene som han så i etterkant irettesatte på kraftigste vis, en dobbelthet som vennen hadde forsvart med at han ikke lenger hadde sin ungdoms fasthet, at samfunnet hadde sugd evnen til å stå alene ut av ham med sine misbilligende blikk, blikk som han mente seg alt for ømfintlig til å tåle. Anders krysset veien. Det var mer enn bare misbilligende blikk samfunnet gav, tenkte han. Forventninger gjemte seg hvor enn man så, og han tenkte på søsteren som hadde foreslått for ham at han skulle treffe Gunvor, og han lurte på, hadde ikke også han kanskje endt opp med å bli en marionett for samfunnets forventninger, et samfunn som bestod av alle og ingen, av søsteren som ville ham vel på sitt søsterlige vis, av moren og faren som sa at de gjerne ville ha noen små i hus, og som forsiktig gav uttrykk for at de trodde det ville være bedre for ham å gå videre, – Anders lurte på om han ikke nå var på vei til noe han hadde snøret seg inn i på andres vegne.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Slik siteres fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs mesterverk Idioten fra 1868.
Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet
 Gå aldri fra meg (2005) av Kazuo Ishiguro er ikke