Det er mange former for ord som kan trøste. De første trøstende ordene vi hører, kommer fra mor eller far mens vi er bittesmå. Etter hvert som vi vokser opp, blir det imidlertid vanskeligere å få høre trøstende ord eller å sikre seg mors betryggende natta-kyss.
Dikt kan være kilde til mangt – også trøst. Noen ganger iscenesetter dikteren selv en trøstescene, slik som i første fragment vi har overlevert fra Sapfo. Der ber dikteren Afrodite, kjærlighetsgudinnen, om å komme ned til henne. «Udødelige Afrodite, Zevs’ snarevevende datter, jeg bønnfaller deg» – omtrent slik begynner Sapfo, eller i hvert fall det lyriske jeget, å påkalle kjærlighetsgudinnen (i min ganske frie oversettelse). Sapfo har nemlig lidd urett i kjærlighet, og Afrodite spør henne, «Hvem skal jeg nå overtale? … Hvem, kjære Sapfo, er det som nå gjør deg urett? For den som nå flykter, skal snart forfølge, og den som ikke vil ta imot gaver, vil snart gi; og den som ikke elsker, skal snart elske, selv om hun ikke vil.» Det er nemlig en kvinne eller jente som ikke vil gjengjelde Sapfos kjærlighet, og som Afrodites svar tyder på, er det heller ikke første gang noe slikt har hendt. Naturlig nok er det fra øya Lesbos, som har gitt opphav til dagens bruk av adjektivet «lesbisk», at Sapfo skal ha kommet. Om det faktisk fantes noen historisk person ved navn Sapfo, vet vi ikke med sikkerhet. Men kvinnekjærligheten var likevel nok til å vekke anstøt hos filologer som den tyske Ulrich von Wilamowitz-Moellendorf (1848–1931). Han argumenterte sinnrikt for at Sapfo måtte ha vært bestyrerinne på en slags pikeskole, en teori de fleste finner det vanskelig å tro på i dag.
Personlig erfarer jeg at dikt ikke trenger å ha trøst som motiv for å kunne gi lindring. Å lese dikt som gir gjenklang, gjør at jeg føler meg mindre alene. Og det tror jeg også er noe av motivasjonen når for eksempel skuespilleren Samuel West har begynt å lese inn dikt og legge dem ut (følg med på twitteren hans).
Især synes jeg at tragikomiske dikt kan lette på trykket. Fra Sverige kan vi nyte en rik viseskatt, og spesielt er Carl-Michael Bellman å fremheve. I sanger som vi fortsatt har notene til, sang han først og fremst om nedre sjikt av samfunnet i Stockholm fra sin samtid. Og blant skikkelsene som han skisserer i løpet av sine 82 såkalte epistler, er stakkaren Movitz en av de artigste figurene. I ett av diktene som jeg selv liker best, nummer 34 Ack hvad for en usel koja, brenner huset til Movitz ned. Resten kan dere lese selv på Bellman.net hvor de gjengir Gunnar Hillboms tekstkritiske utgave fra 1990, og dersom dere skulle ønske å lytte mens dere leser, kan jeg anbefale Lars Hedbergs innspilling.
