Minne – kapittel XXXIX

Publisert 18. mars 2020 av

Ni minutter, tenkte Anders og stablet seg på bena. Det måtte vel være like greit å gå som å vente på neste trikk? Og skulle han sende en melding til Gunvor? Dersom han ganske enkelt gikk nå, tenkte han, ville han neppe bli mer enn i høyden femten minutter forsinket. Dersom han ventet på trikken, ville det ta omtrent like lang tid, å ta trikken ville vel i høyden spare ham et par minutter, neppe mer, og selv det forutsatte både at trikken kom når den skulle og at trafikken forløp normalt, men som Anders nettopp selv hadde erfart, kunne man ikke alltid forvente at alt gikk på skinner.

Men det var jo bare femten minutter, tenkte Anders. Det var ikke mer enn en helt liten forsinkelse, så kanskje var det ikke nødvendig å sende noe. Samtidig måtte han jo vedgå at det var latterlig av ham å skulle kvie seg sånn for å sende en melding, mennesker ble jo forsinkede hele tiden, det var ikke noe å skamme seg over at han mistet trikken. Grunnen til at han kviet seg, var at det var viktig for ham å gjøre et godt inntrykk og å bli oppfattet som et punktlig og redelig menneske, men, tenkte han, til syvende og sist var det bare unnskyldninger.

Anders tok telefonen frem og åpnet låseskjermen. Han navigerte seg frem til meldingsdialogen med Gunvor og skrev, Ca ti min sen, beklager. Anders. og trykket send. Med det var det gjort. En litt merkelig følelse, syntes han.

En mindre lett ting, det var hva han skulle gjøre når han omsider hadde gått hele veien og skulle møte Gunvor. Kanskje ventet hun på ham innenfor. Hvis han faktisk skulle kysse henne, tenkte han, – dersom han faktisk klarte å overmanne seg selv og kysse henne, var det kanskje lettere om de begge allerede stod. Dersom hun hadde gått inn og satt seg, tenkte Anders og forestilte seg situasjonen, ville hun måtte reise seg for å ta ham imot, og Anders tenkte at det fort ville føles veldig statisk og nølende. Et dårlig utgangspunkt, tenkte Anders, for en så kompleks handling som et kyss, en handling som krevde to mennesker i samhandling dersom den skulle være vellykket, bli vanskelig å få til å fungere riktig.

Men det var jo også et spørsmål, tenkte Anders, om han skulle kysse henne overhodet. Det kom an på så mange ting. Han ville ikke under noen omstendighet gjøre det dersom hun ikke allerede ønsket at han skulle gjøre det, men, tenkte han, så tidlig er det for begge parter vanskelig å vite hva man skal vise og ikke vise av følelser, og også hvordan man skal tolke det man ser. Han ville knapt kunne belage seg på noen sikker viten om Gunvors følelser. Hun var der og hun skulle treffe ham, såpass røpet handlingene hennes. Kanskje hjalp det å tenke, lurte Anders på, at uansett hva, så var han ikke nødt til å forsøke seg på et kyss. Han kunne nøye seg med å gå inn for en klem, eller han kunne forsøke å se henne an, forsøke å se hva hun helst ønsket. Gikk han inn for en klem, men fikk inntrykk av at hun forventet et kyss, kunne han ganske enkelt holde litt igjen i utgangen av klemmen, slik at kroppene deres ble fastholdt like ved hverandre. Hvis øynene deres så møttes mens de holdt hverandre i armene, tenkte han, kunne han kysse henne.

Det beste var nok bare å la alt ligge så åpent som mulig. Det, tenkte Anders mens han også lurte på om ikke skodden hadde blitt tykkere, hadde vært en av yndlingsfrasene til den teatergående kameraten. – Alt måtte legges opp så åpent som mulig, hadde teatergjengeren pleid å si. – Slik som i greske tragedier, hvor enkelte franske kommentatorer påstår at hver av aktørene forstår tvetydige uttrykk som entydige. Ved at hver av personene handler ut ifra sin egen bestemte tolkning av det uklare, fremfostrer de det tragiske, hadde den teatergående vennen avsluttet en gang de satt på restaurant i forkant av en forestilling. I en oversettelse, sa kameraten som heller ikke behersket gammelgresk, kunne man knapt forvente at slike nyanser skulle være synlige, men det kunne skje, hadde vennen sagt med en entusiasme han kun utviste når det var snakk om teater eller andre fremstillende kunstformer. – Man kunne virkelig tenke seg en perfekt oversettelse, hvor alle tvetydigheter var også etter oversettelsen fortsatt var tvetydige på et språk de kunne forstå, og som dermed stod åpent for dem, teatertilhørerne. For mer enn det, mente vennen, gikk det nemlig ikke an å være.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Nå blomstrer kirsebærtrærne i Japan! Under normale omstendigheter trekker befolkningen ut i hager og parker ...
Etter to årtier med krig har nasjonale og internasjonale medier malt et bilde av afghanske ...
I en tidligere filosofisk smule, beskriver jeg kort det gnostiske verdensbilde. I et nøtteskall, lever ...