Minne – kapittel XXXX

Publisert 25. mars 2020 av

At den teatergående kameraten hans ved flere anledninger hadde gjentatt at de ikke kunne være mer enn tilhørere, husket Anders klart. Men hvorfor, det klarte han derimot ikke å komme på. Han mintes at det skulle ha vært et veldig dypt og megetsigende poeng, og at det ikke forekom ham like dypsindig som for kameraten. Poenget hadde vært litt for spisset, tenkte Anders, til at han helt klarte å hente det frem fra mylderet av minner som den fargerike vennen hadde etterlatt seg før han forsvant til et lite sted på den iberiske halvøy Det hadde involvert et ordspill på en eller annen måte, et ordpar som vennen triumferende hadde brukt til å avslutte en lengre deklamasjon, Anders kunne tydelig se for seg hvordan vennen gliste og bar seg, hvordan armene dannet store, veivende gester som ble forbeholdt slike spesielle situasjoner hvor det skulle være et riktig sjeldent poeng som ble bragt på banen og som, det skulle være underforstått, man slett ikke kunne regne med noensinne å få høre maken til. Det megetsigende halvfliret som hadde blitt igjen på etter at fremføringen var over, forsvant imidlertid da det ble tydelig at poenget snarere enn å få noen kongelig mottakelse hos Anders, hadde resultert i en forvirring som Anders nå stemplet som hovedårsaken til at han ikke kom på hvordan hele vitsen med tilhørere hang sammen. Ting man ikke har forstått ordentlig, var det nesten alltid vrient å hente frem igjen. Siden tankens øye aldri hadde klart å danne seg noe tydelig bilde av idéen, hadde idéen heller aldri avtegnet noe tydelig bilde i hukommelsen. Når det tåkete inntrykket så hadde blitt offer for tidens umerkelige forandringer, ville det til slutt knapt være noe igjen å hente opp fra dypet av forhenværende tanker og uttrykk. Men på vei opp fortauet, tenkte Anders at det kanskje var like greit slik. For for øyeblikket var poenget like hinsides rekkevidde som trikken, tenkte Anders. Men begge kunne komme tilbake til ham på et senere tidspunkt – dersom han hadde festet seg ved trikkens vognnummer, kunne han stilt seg opp på en perrong i motsatt kjøreretning og ventet til han så den samme trikken komme nedover igjen etter å ha snudd oppe ved Rikshospitalet. Og siden han visste at minner har en sterk stedlig forankring, tenkte Anders at dersom han skulle finne på å oppsøke restauranten hvor de hadde pleid å spise før forestillingene, dersom han klarte å sikre seg det samme bordet som de hadde pleid å sitte på, ville han kanskje kunne klare å finne tilbake til poenget om at vi ikke kunne håpe på å være mer eller noe annet enn tilhørere. Kanskje ville han kunne, tenkte Anders, klare å navigere seg gjennom de forskjellige bildene av de mange middagene og finne den riktige samtalen sittende og vente på en av restaurantens sortpolstrede benker.

Kanskje ventet også Gunvor, tenkte Anders, for øyeblikket på en polstret benk på Mitwelt kafé. Han visste ikke. Han følte knapt at han visste hvor han var på vei i denne byen hvor han hadde tilbragt nesten hele livet sitt og hvor trafikken, fotgjengere og diverse hjuldoninger med eller uten elektrisk motor, raste rundt ham.

Bygningene stod ut mot ham, og skodden hindret ham i å se mer enn i høyden et par kvartaler fremover. Luften var rå, han var varm. Jakkeknappene lot seg ikke kneppe opp og han var nødt til å bale med dem for å slippe inn litt luft. Trygge Oslo, tenkte Anders, murvegger og en fortauskant, skinner i gatene. To par, ett i hver retning. Han følte seg usikker på hvorfor han var her, hvorfor han nå gjorde som han gjorde. Han var på vei til et stevnemøte, tenkte han. Et såkalt stevnemøte. Det var den åpenbare, den umiddelbare begrunnelsen. En grunn og banal begrunnelse som han ikke fant tilfredsstillende, uten at han kunne si riktig hvorfor grunnen ikke var god nok eller hva slags forklaring det skulle være som kunne tilfredsstille forankringsbehovet han plutselig kjente.

I et bredere perspektiv, tenkte Anders, var det heller ikke åpenbart hva han kunne svare på spørsmålet om hvorfor han nå var på vei oppover en trafikkert bakke, hvorfor han var her i det hele tatt. Det korte svaret var at han hadde en avtale med Gunvor. Stort enklere kunne det ikke bli. Men nok var det ikke. Heller ikke om han presiserte svaret ved å si at han kom fra den og den retningen, nedenfra, fordi han hadde vært på jobb, hvor han hadde vært for å tjene til livets såkalte opphold, kjentes det tilfredsstillende. Han hadde ingen tydelig begrunnelse for hvorfor han hver morgen innfant seg på kontoret. Naturligvis kunne man, dersom man ved tankens hjelp flyttet seg noen steg bakover i kjeden, si at dersom han ikke arbeidet, ville han ikke ha klingende mynt som han trengte for å handle i butikken, betale kommunale avgifter som sikret ham vann og kloakk, eller alle de andre tingene som han i dagens samfunn kunne komme på. Alt var middelbart, tenkte han. Uansett hva han brukte til å forsøke å lage et tilfredsstillende svar der han vandret videre oppover gaten med trikkesporene, var det utilstrekkelig, han følte ikke at han hørte til og at han bare klamret seg til minnet om Ingrid fordi han ikke hadde noen annen eksistensberettigelse, og at denne eksistensberettigelsen egentlig bare var et stort luftslott som han gjennom en årrekke hadde puffet opp til noe så stort som mulig.  

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Hvem har ikke sammenlignet sin egen samtid med tidligere tider?
Ifølge Eline Dragesund, den fremadstormende norske designeren i Oslo, er
- Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som ikke