Anders tuppet en liten sten bortover fortauet. Det hele var latterlig, tenkte han. Snart var han oppe ved Mitwelt kafé, og snart ville han, med hud og hår, bli slukt av den sosiale situasjonen som ville oppstå når han møtte Gunvor. Men likevel følte han seg først og fremst forkommen. Anders tenkte at han i grunnen ikke gjorde annet enn å gå og stampe, han fulgte samme spor som før, tankene hans slynget seg rundt grunnbærerne som han uten øye for hva det ville si for ham å være til, å ha et sted å høre til eller hva noe ville si overhodet, alltid hadde bygget tilværelsen sin på.
Det fantes ingen måter å bevare fortiden på, tenkte han og så inn i skodden. Ingrid var borte. Og uansett hvor gjerne han ville eller hvor hardt han forsøkte, kunne ikke et fotografi, en kosefille eller en halvt istykkerrevet kosebamse som Sofie hadde gitt noen moderlige sting, kalle tilbake annet enn lidelsen som alt det forgangne fortsatt voldte ham.
På samme måte som en avbildning av et menneske som er borte, tenkte han, aldri vil være mer enn et bilde, fastfrosset lys, vil heller aldri et minne kunne bli til noe mer enn et minne, hvor levende det enn måtte føles. Det minste han kunne gjøre, eller kanskje snarere det eneste, var å gi det hele liv gjennom å fortelle Gunvor alt. Lett ville det imidlertid ikke bli. Til vanlig, tenkte Anders, også blant folk som han egentlig var fortrolig med og som kjente ham godt, dannet fortiden sjelden mer enn et slags uuttalt nærvær. Innimellom ble det hentydet til, og da pleide stemningen i rommet å endre seg raskt. Samtalen døde hen og en lang stillhet ingen riktig visste hvordan de skulle gjøre ende på, fulgte. Når slikt skjedde, var det som regel han som måtte til å gripe inn i tomrommet og si noe, noe han i regelen også gjorde, med mindre det var noen tilstede som ikke kjente til forhistorien, og som derfor ikke tok stillheten så tungt.
Å skulle fortelle alt til Gunvor, tenkte Anders, å skulle åpne mørket som var årsak til så mangt i livet hans, måtte bli mye vanskeligere enn til familie og venner. Men det stod ikke på ordene, tenkte han, for han øvde på dem daglig. Hver dag gjenlevde han hendelsene under et slags påskudd om at det var for å bevare dem, for å holde liv i Ingrid, for å holde liv i bilder som hadde frosset fast i ham, ubevegelige bilder av Sofie som holdt Ingrid i armene. Blant disse bildene var også tanker hvor han fortalte seg selv at han burde merket det, han burde lagt merke til hvor stille Ingrid var, og han burde gått inn til henne. Kanskje kunne han ha vært inne på Ingrids rom tidsnok, han kunne ikke utelukke at det hele kunne vært avverget og at alt sammen kunne blitt bare fint, at de kunne blitt en så vakker familie, –
Men slike tanker kom av seg selv, tenkte Anders. Følelsene meldte seg uten noen ytre påvirkning, og han forstilte seg: Siden tankene kom også når han ikke hadde noe ønske om å tenke dem, når han helst ville glemme hele verden, når det eneste han ønsket, var å leve i fred fra alt det fortidige, å leve som et fremadskuende, gledesorientert menneske som tok lett på ting, som var lystig i lag og som gikk lett overens med hvem det måtte være, forekom tankene ham nærmest å være en fremmeds. Han var ikke en så edel person, tenkte han. Det han ville, var å hengi seg til om han skulle kysse Gunvor, eller bare hvordan han skulle fortelle det hele. Han ville tenke på hvordan fremtiden deres kunne bli uten ustanselig å skulle bli slukt av bildene som svirret rundt i hodet hans og som han ikke kunne slippe unna. Uansett hvor mange år som måtte ligge mellom ham og natten hvor det hele skjedde, kom han til å bære det med seg. Noe annet ville heller ikke vært riktig. Noe mindre, tenkte han, ville vært svik. Han måtte holde fast ved det.
Og det kunne da umulig være så nøye, tenkte han, nøyaktig hvordan han fortalte det til Gunvor. Om det så ble på den ene eller andre måten, kom det til å gå. Hun ønsket jo å være der, tenkte han. På samme måte som han selv nå, på vei gjennom skodden, hadde lyst til å lytte til henne, høre om alt hun bar med seg, ønsket også hun å høre på ham og hva han hadde å si. Og hvis han hadde flaks, ville hun kanskje spørre ham rett ut og gjøre det lett for ham. Søsteren hans måtte jo allerede ha nevnt det, tenkte Anders.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
