Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 2: Hedersgjesten

Publisert 2. desember 2020 av

Kapittel 2: Hedersgjesten

Da Esben var i ferd med å åpne opp døren til sitt eget hjem, ble han med ett grepet av en deilig duft. Kanel, nellik, hermetiserte moreller. Det var duften av mors berømte engelske julekake – den familien alltid pleide å nyte sammen dagen før den store dagen. Utenfra kunne han ane søsteren Edvarda nynne på muntre sanger. Esben visste at hun ventet hans hjemkomst. Hvert år på lille julaften stod hun nemlig klar i gangen for å servere kaken til ham etter skoleslutt, som en påminnelse om snarlig fest. 

Esben hadde imidlertid sluttet med slike skyldige forlystelser. Forandringen i hans sinn fant sted rundt den tiden da han fylte femten år, som var litt mindre enn et år siden. Det var da han «så sannheten», som han selv kalte det. Kaken som pleide å gjøre ham uregjerlig tilfreds og varm innvendig, gav ham nå følelsen av forakt. Han kunne ikke fatte poenget med alt sløseriet rundt julen, noe denne fettfulle kaken med all slags eksotiske frukter i var kroneksempelet på, men hver gang han forsøkte å ta det  opp med familien, forstod de aldri hva han snakket om. 

Da Esben endelig slo opp døren, lyste Edvardas kjærlige ansikt opp, der hun stod med julekaken fint dandert på et brett.  

– Gledelig juleferie, kjære bror, sang den lille spurven. Bli med inn. Vi har gjort alt i stand til deg.

På kjøkkenet satt Esben ved matbordet og pirket nølende borti kaken mens Edvarda traktet kaffe med mor. Radioen stod på i bakgrunnen. I et av programmene snakket en gjest om fordelene med å gi barn en romantisk fantasi å tro på, som julenissen.

– Synd ikke far kan være julenisse i år, sa Edvarda stille og så sørgmodig ned i gulvet. 

Mor stilnet et øyeblikk, trakk henne til seg og slo armene om den skjøre Edvarda. Esben avbrøt det nære øyeblikket mellom mor og datter.

– Jeg synes ikke noe om å lure barn på den måten, sa han strengt. De skal ha den harde, kalde sannhet tidligst mulig mener nå jeg. Livet er lidelse. Julenisser og prinser på hvite hester kan man bare drømme om.

– Kanskje slike fantasier er sunt, poengterte Edvarda og satt seg ned med broren. – Husk det Goethe sa om at vi skal gjøre mot barna som Gud gjør mot oss, for Han gjør oss lykkeligst når Han lar oss tumle rundt i en vennlig vrangforestilling.

Esben så forakterlig på søsteren, og ristet på hodet som om han han forsøkte å få av seg nysnø fra håret.

– Unskyld meg? Tror du jeg stoler på en smålig mannssjåvinist som kalte seg dikter, men som egentlig bare var en materialistisk kvinneforfører? Det han sier er dessuten feil. Å bidra til vrangforestillinger er ikke inkluderende, og det kan også virke diskriminerende på andre kulturer som ikke feirer jul som oss. Glem ikke punkt seksten i FNs Bærekraftsmål: Å fremme fred og inkluderende samfunn for å sikre bærekraftig utvikling.

– Men…, stotret Edvarda, som første ble nærmest målløs.

– Hva med bibellesning med Nanna? Er det galt også, fulgte Edvarda opp forundret. 

– Ja, den tid er over, sa Esben kaldt. Bibelen er roten til alt ondt.

Edvardas uttrykk ble mykt og ømt i kraft av brorens ord. Hun kjempet tappert mot tårene, men maktet ikke å holde igjen. 

– Men hva sier FN om julen da?, kom det fra den gråtende spurven. 

– Julen er et kapitalistisk oppspinn for å tjene mer penger. FN er kritisk til en ukontrollert kapitalisme. Dessuten er julen ekstremt klimafiendtlig. Det eneste som er grønt med julen er juletreet, sa Esben, som om han var på vei til å begynne en preken. 

Diskusjonen ble avbrutt av at de hørte det banke på døren. Mor gikk for å åpne opp, og snart kunne de høre to milde damestemmer som minnet litt om hverandre. Edvarda hoppet opp fra stolen sin og kikket nysgjerrig ut mot entreen. Det var som gjettet: Mor hadde nettopp åpnet opp for hedersgjesten den dagen, bestemor Nanna. Hun bar på en kurv med mandariner i røde sløyfer. Det var blitt en juletradisjon for familien Skrunde å få disse sløyfedekorerte mandarinene hver lille julaften. 

– Skattene mine! Gledelig jul, sa Nanna idet hun fikk øye på barnebarna sine. – Å, som jeg har savnet dere. Her er mandarinene. 

Esben bare akket og vek seg fra Nannas hånd da hun forsøkte å gi en til ham. 

– Du vet at for all den energien man bruker på å frakte én mandarin fra Brasil, kunne du spist ti miljøvennlige julemiddager, sa han og forsvant opp trappen for å søke tilflukt på gutterommet. 

I medlidenhet gav Edvarda den gamle, som hun var så uendelig glad i, en klem og takket pent for gaven. Mor var ivrig på å få oppmerksomheten over på noe annet enn sin vrange sønn, og spurte om de skulle fyre i peisen og lese eventyr. Til tross for den muntre intermezzoen med latter og glede som tok sted de neste timene, kunne ikke Edvarda unngå å legge merke til at en tåre hadde sløret Nannas ansikt. 

[Fortsettelse følger…]

– Det er feil at alle nybygg må se ut
Er det noensinne riktig å ta et menneskes liv? Dette
Kapittel 23: En annerledes julefeiring - Mor?  Moren hadde satt