Tvangsdigitaliseringens bakside | Den digitale hverdagen kan virke komfortabel, men bør ikke bli en vane

Publisert 26. januar 2021 av

I snart en generasjon har samfunnet, og undervisningen, blitt stadig mer digitalisert, og koronasituasjonen har fungert som bensin på bålet. Innsikt i menneskelig psyke tilsier at selv om det kan virke praktisk og komfortabelt, bør man ikke la den digitale hverdagen bli en vane.

Koronapandemien og de strenge tiltakene knyttet til den fortsetter inn i sin ellevte måned, og det er få deler av samfunnet som ikke for lengst er gått lei. De fleste lærere har funnet ut hvordan de skal bruke Zoom, Teams mm., og de fleste elevene er mer enn kyndige nok til å logge inn, og tilstrekkelig lydige til å følge med på opplegget, så langt det lar seg gjøre. 

En ny hverdag

Det samme med universiteter og høgskoler, som, til tross for en god del forvirring i begynnelsen, omrokeringer og kontrabeskjeder, til slutt adopterte halv og heldigital undervisning. 

Populærkulturen – med internettmemes, tegneserier og komikere – har for lengst sett tendensene som følger av den nye heldigitale hverdagen: Vi prokrastinerer mer når vi følger undervisning og møter gjennom en skjerm, vi vegrer oss fra å skru på kameraet av skamfull frykt for å ikke vise et morgengrettent ansikt eller et rotete rom, vår evne til å holde på oppmerksomheten stuper på digitale møter – mens ensomheten øker, der man sitter på sitt eget rom og perpleks ser inn i en svart skjerm som snart skrur seg på.  

NRKs nyhetsteam har spilt inn en «koronaspesial» der de, sittende rundt et bord, spilte de forskjellige rollene folk inntar foran zoom-skjermen på obligatoriske møter – møter mange mener er unødvendig lange og kjedelig (noe de var også før koronaen). Studentavisen Universitas dekket i hele fjor høst, tyngden studentene måtte bære på sine unge, håpefulle skuldre, i det de hensynsløst ble slengt inn i digital undervisning, og begrensede møtemuligheter, både i fadderuken og vanlig undervisning. 

Det er svært vanskelig å tenke seg hvordan vi hadde løst en samfunnsnedstengning nasjonalt så vel som internasjonalt, uten kommunikasjonsteknologien som nå er selve linsen vi ser verden gjennom. Digitaliseringen har skapt muligheten for å stenge ned et helt samfunn, mens man samtidig kan sørge for at møter, undervisning og konferanser går som planlagt. Men vi bør ikke glemme at de slett ikke går som planlagt, hvis utgangspunktet var å møte opp fysisk. En skjerm kan aldri gi den samme opplevelsen som et medmenneske kan.  

Digital usensitivitet og menneskets sosiale natur

Flere teorier som forsøker å forstå mennesket på et fundamentalt plan, tilsier at vi har en dyp sosial natur, som er helt avhengig av å omgås mennesker fysisk, ikke bare for at sann kommunikasjon skal finne sted, men også for vår mentale helse ikke skal bli skakkjørt. Det viser seg at vi ikke bare utvikler oss ved andre menneskers fysiske tilstedeværelse, men at nødvendigheten med direkte møter henger ved hele livet. Hvis innsikten fra disse teoriene blir ignorert i pandemiens digitaliserte tid, gjør vi det på egen risiko. 

Fra psykoanalytikkens innsikter, først utviklet av Sigmund Freud, lærer man blant annet at det menneskelige sinn er delt inn i flere lag, der to av de mest kjente er «det bevisste og det ubevisste». Uten å gå inn på den iboende kompleksiteten i Freuds teori, så er vi alle avhengige av et «familiedrama» der vi utvikler oss fra barnsben av, først med nære støttespillere, mor, far og søsken, dernest med andre mennesker. Vi er fullstendig avhengige av den tidlige, fysiske eksponeringen for andre for vår psykodynamiske utvikling. Denne teorien er ikke så aktuell for spørsmålet om digitalisering av universitetshverdagen, ettersom man allerede er gått gjennom den tidlige psykodynamiske utviklingen når man har nådd universitetsalder. Teorien er imidlertid viktig å ha i mente når barnehager og skoler stenger ned, og barns sosiale omgang begrenses kraftig. 

Nyere evolusjonspsykologisk forskning har fulgt opp Freud i å påpeke viktigheten av barndommen for den intense mentale utviklingen vi går gjennom som barn, og at selv små barn er kraftig rettet inn mot det man på fagspråket kaller «intersubjektivitet». Mennesket er et hypersosialt dyr, og vi har den lengste barndommen blant noe pattedyr, noe som understreker viktigheten av alt vi må lære i livets mest sensitive fase. Nedstengning av skoler og barnehager, kan gå ut over barn i deres mest utsatte utviklingsfaser, og hvis dybdesykologien har rett, så vil ikke digital erstatning av støttepersoner, lærere eller andre barn være annet enn en midlertidig substitutt. 

En annen interessant teori er den til sosial- og atferdpsykologen George Herbert Mead, som påpeker at vi er såpass avhengige av tidlig interaksjon med andre mennesker, at vi ikke engang hadde blitt personer, uten denne. Kalt symbolsk interaksjonisme, så hevdet Mead at det vi gjør som barn er å sakte, men sikkert, internalisere andre menneskers (mor, bror, onkel, venners) syn på oss selv gjennom, blant annet, rollespill. Barn er så interessert i rollespill, delvis fordi det nærmest er en instinktiv del av utviklingen. 

Viktigheten av å interagere med fysisk understrekes av den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty. Han skrev faktisk et helt verk der vår grunnleggende forståelse av verden kommer gjennom sanseerfaring, eller persepsjon. Sanseerfaring er i sin tur er avhengig av en form for dynamisk interaksjon med andre menneskers levende kropper. I dag utøver fenomenologi (studie av opplevelsesdimensjonen til mennesker) sin innflytelse i psykologi, filosofi og kognitive vitenskaper, og vi lærer til stadighet mer om hvor mye som faktisk er involvert i møte med andre mennesker, gjennom umiddelbart kroppslig erfaring. 

Vi undervurderer hvor mye som skjer i møtet med andre mennesker ansikt til ansikt, hvor mye vi faktisk responderer på underbevisst av gester, fakter, toneleie – ja, generelt kroppsspråk og ikke-verbale signaler. Det er umulig å få annet enn en personlig følelse av at noe ikke var helt som det skulle på et seminar. Stemningen, som de fleste intuitivt kjenner på når de kommer inn i et rom, er iboende mellommenneskelig, og kan ikke bli opplevd gjennom en skjerm. Store deler av undervisningens voldsomme potensiale går derfor i digitaliseringen tapt. 

Ikke til salgs 

Det blir feil å tro at digitaliseringen av undervisningen styres utelukkende av smittevernhensyn. Profitt er også et høyst gjeldende aspekt, og en del av en større kapitalistisk motivasjon som allerede har operert i den vestlige verden en stund.

I 2016 skrev den amerikanske filosofen Martha C. Nussbaum det som ble en umiddelbar klassiker, og som kommenterte trender som allerede var i sving i den vestlige verdens holdning til utdanning, og som hun som klassisk trent humanist, var dypt bekymret over. Nemlig kommersialiseringen og instrumentaliseringen av akademia. Hun hevdet i Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities hvordan det økte fokuset på å se utdanning som en øvelse i å telle poeng, overvåke resultater og rapportere disse, samt tendensen til å promotere lærdom gjennom økonomisk profitt, løsrev undervisning og lærdom generelt, fra sitt opprinnelige ideal. Det opprinnelige idealet hadde nemlig sett på lærdom som danning, altså den helhetlige formingen av individet som selvstendig, frittenkende og komplekst. Dette idealet speiles den dag i dag i det norske ordet utdanning. 

Det filosofiske nettmagasinet Daily Nous skrev nylig et innlegg der flere tråder i de senere års uheldige utvikling kom sammen, i spørsmålet om presset om å gjøre utdanningen i USA mindre kostbart, førte til at selv profesjonelle fagfilosofer «solgte seg selv billig» ved å appellere mer til underholdning enn utdanning; til fasjonabel promotering, heller enn faglig sterkt innhold. Spørsmålet journalisten i Daily Nous stilte, er om dette er en positiv utvikling, da det åpenbart er slik at innholdet blir gjort mer appellerende for unge mennesker, eller om det snarere er en kynisk promoteringstendens som dummer ned innholdet ved å forflate det. Det blir sagt at det meste som er verdt å lære seg, er vanskelig i starten, før det blir en vane. I dagens samfunn der internettet avleder oss med sine fengende, flashy goder ved ethvert tastetrykk, er det opp til hver kritisk, kunnskapssøkende sjel å komme med sitt eget svar. Basert på refleksjonene over, kan det i hvert fall hevdes at digital undervisning, aldri fullt ut kan erstatte det Sokrates kalte «den gode samtale», og at sann danning, neppe kommer av å måtte sitte med tregt internett på sin egen studenthybel. Jeg vet i hvert fall at jeg selv ser frem til tiden der vi kan se på de voldsomt effektive digitale verktøyene som nettopp de de er; instrumenter for dialog, heller enn mål i seg selv. 

Digitaliseringen av samfunnet har som kjent pågått en stund, og der noen teknologier avløser hverandre, sånn som at VHS går over til DVD som går over til Blue Ray som til slutt avløses av strømmetjenester, er et mer underliggende spørsmål hvor gjennomsyret samfunnet skal bli av den nåværende digitale kommunikasjonen. Én ting er at vi får flere muligheter, en ganske annen, mer subtil og desto skumlere, er når mulighetene blir absolutte, og vi glemmer at vi hadde kunnet velge dem bort. Hvis heldigital undervisning blir den nye normen, går det ikke lang tid før vi ser på det som det mest naturlige i verden. Hvis dette skjer, truer vi med å løsrive mennesket fra det vi har kunnskap om er den mest fundamentale grobunn for læring; nemlig møtet med andre mennesker. 

«Med alt her i livet er det slik at det er enkelte ting vi selv bestemmer over, andre vi ikke ...
18. januar åpnet Nerdrum-utstillingen «After the Flood» på Patrick Painter Gallery i Los Angeles, USA - Englenes by.  Utstillingen inneholder ...
Da jeg leste Kants detaljerte beskrivelse om hvordan en “negerslave” skal piskes mest effektivt, kunne jeg ikke tro mine egne ...