Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 3: Askepotts død

Publisert 3. desember 2020 av

Kapittel 3: Askepotts død

På ettermiddagen var det hos familien Skrunde tid for å se juleklassikeren Tre nøtter til Askepott, som var den vakreste filmen Edvarda visste om. I resten av landet var det vanlig å se denne juleklassikeren på selve juleaften, men Edvarda hadde for flere år siden insistert på at de måtte kjøpe filmen selv, slik at hele familien kunne se den samlet dagen før dagen. På juleaften var nemlig alltid mor og Nanna opptatt med å stelle i stand til kvelden. Den kloke Edvarda hadde kommet opp med en løsning som sørget for at alle kunne senke skuldrene, og nyte eventyrfilmen i julefred og julefordragelighet. Familien Skrunde hadde tatt en tradisjon og gjort den til sin egen.

Alle var samlet i stuen. Til og med Esben var blitt overtalt til å bli med, selv om han ikke var særlig til selskap. Edvarda svinset rundt og tente lys overalt i rommet, tok nystekte julekaker ut av ovnen og la et varmt ullpledd over Nanna, som hun hadde strikket selv. «Nanna, du fryser», brøt Edvarda ut, mens hun brukte teppet til å pakke inn sin farmor som i en lompe. 

– Velsigne deg, barnet mitt, svarte Nanna og hostet.

– Du er vel ikke blitt syk, Nanna?, spurte barnebarnet engstelig. 

Nanna lukket øynene med et salig smil og ristet forsiktig på hodet. 

– Neida, barnet mitt. Ikke bekymre deg for meg. Jeg er bare gammel og grå, sa Nanna og hostet enda en gang. 

– Så lenge jeg er her og koser meg med dere, er jeg frisk, la hun til mens hun åpnet opp øynene igjen og gav Edvarda et kjærlig blikk.

Så var det tid for at filmen skulle begynne. De kjente tonene fra åpningsmusikken smeltet alles hjerter. Men ikke Esbens. Han satt sur og mutt i stolen med armene i kryss. Hver gang Askepott fikk et ønske oppfylt på magisk vis ved hjelp av ønskenøttene, himlet Esben med øynene og smattet med munnen på ekte besserwisser-vis. Det endte med at han reiste seg demonmstrativt opp og gikk ut av rommet før filmen var gått halvveis. Resten av familien var blitt så vant med Esbens fakter, og var så oppslukt av filmen, at de bare lot ham fare. 

Akkurat da Askepott var på vei inn i slottet for å danse med prinsen, ble familien vekket opp fra sin eventyrverden med et pang, etterfulgt av at fjernsynsskjermen gikk i svart. Edvarda, Nanna og moren tittet forundret opp, og etter en sjokkretur tilbake til virkeligheten, så de alle Esben stå foran dem med stikkontakten i én hånd og en tang i den andre. Han hadde klippet over fjernsynsledningen, og det røk fortsatt av tangen han hadde brukt. Ingen klarte å uttrykke et ord, og ble sittende som stumme og stirre på Esben. Han hadde åpenbart forventet seg en mer høylytt reaksjon, men siden ingen reagerte, følte han seg nødt til å bryte stillheten. 

– Det er for deres eget beste, begynte han. 

Forsamlingen var fortsatt stum av sjokk. 

– For det første forbruker fjernsynet strøm. Tenk på miljøet! Dessuten: Hva slags kjønnsroller er det egentlig man lærer i Askepott, tør jeg spørre? 

Han holdt opp pekefingeren, formanende, for ikke å bli avbrutt. 

– Hvorfor skal kvinnen reddes av mannen, egentlig? Vi må stanse denne massepropagandaen, som lurer hjernen vår til å tro at kjønnsrollene er fastsatt i naturen, fortsatte den rettferdighetssøkende unggutten. 

Endelig klarte en av de sjokkrammede å gjenerobre talemålet. Edvarda reiste seg opp og sa,

– Men Esben, da. Dette pleide å være vår film! Husker du ikke da vi danset sammen til musikken som…

– Nei, ti stille!, ropte broren. Han fortsatte energisk,

– Det var før jeg så sannheten. Du er enda blind, søster! Du ser bare dine nærmeste og evner ikke å se det katastrofale med denne materialistiske høytiden!

Han styrtet opp på rommet sitt, mens resten av familien ble sittende og se på hverandre som om de nettopp hadde falt ned i en sump fra Julenissens slede. Det tok en stund før alle fikk summet seg. 

Moren stønnet fortvilet, og uttrykte overfor sin svigermor hvor mislykket hun følte seg som mor. Særlig Esben var blitt så uregjerlig etter å ha mistet faren sin, fortalte hun. Nanna holdt rundt sin svigerdatter, som hun elsket som sin egen, og sa innstendig,

– Du er den beste mor noen kunne ønske seg. Aldri fortelle deg selv noe annet. 

En av Nannas beste ferdigheter var å få oppmerksomheten snudd fra noe traurig til noe lystig. Plutselig fikk hun et lurt blikk, og gikk ut på kjøkkenet hvor hun hentet frem en tresleiv og sa, 

– Kom igjen, nå laver vi en ordentlig god middag. Ingenting er bedre for å lysne opp et sinn.

Mens hun sa dette, brukte hun tresleiven til å daske seg selv på stumpen, før hun klukket av latter. Edvarda og moren kunne ikke annet enn å le, om enn med gråten i halsen, når Nanna fikk en av sine raptuser. Stemningen i huset ble vitterlig snudd, og Nanna hadde atter lykkedes i å spre glede. På kjøkkenet ble den ettermiddagen stående tre generasjoner med kvinner, trygge og gode. I blikket deres kunne leses et samhold så sterkt at det kun var én mulig forbindelseskraft mellom de tre: kvinners kjærlighet. 

Etter kjøkkenet var blitt riktig så dampet, med dufter av alt fra stekte medisterkaker til honningstekte gulrøtter, var det tid for å dekke på. Moren hentet frem fem tallerkner, mens Edvarda gikk opp for å hente den sturende unge mannen. 

– Kjære Esben, vær så snill og kom ned. Maten er klar, og vi venter bare på deg, sa Edvarda etter å ha banket på Esbens dør.

– La oss legge uenighetene til sides. Det er tross alt jul, og jeg har så lyst til å nyte hvert minutt med deg, min kjære bror, la søsteren til. 

Esben kunne ikke hjelpe for at han ble litt rørt av Edvardas ord, men han ville for alt i verden ikke vise det. Han visste at den veien han hadde valgt – sannhetens vei – var vanskelig og hard. Følelser som medynk, sentimentalitet, glede og fornøyelse, måtte holdes unna med stahetens og ironiens makt.

– Javel, svarte Esben og pustet tungt. 

– Mat må man jo ha. Selv om jeg skulle ønske det var mer bærekraftig mat som ble servert. Men jeg er jo ikke helt firkantet, heller, la han til på vei ned trappen. 

Ved middagsbordet var det dekket til fem personer. Den oppmerksomme leser vil tenke at moren hadde telt feil og hadde dekket opp til én person for mye. Men i familien Skrunde gjorde de det slik. Akkurat som jødene som dekker på til én person ekstra, i tilfelle Messias skulle dukke opp, dekket familien Skrunde alltid opp én ekstra tallerken til han som hadde vært far i huset, som nå var så savnet. Det hadde de gjort siden den dagen han døde. Ikke fordi de ventet at han skulle dukke opp – fornektelsens tid var de kommet over – men de følte på en måte at han var med dem i ånden i den tomme stolen. Kanskje det også er formålet for jødene som dekker på til én ekstra – at det guddommelige får plass rundt bordet, og at måltidet, som er jordbundet av natur, løftes opp til å bli noe høyerestående ved denne lille påminnelse om livets uforståelighet. 

Mens Esben ble servert en deilig aromatisk julemiddag, skulte han irritert bort på den tomme tallerkenen. Hvorfor kunne ikke familien bare komme seg videre og slutte å opphøye faren som en eller annen helgen, tenkte han for seg selv. Til tross for at han hadde vært så inderlig glad i faren da han var ung, hadde han lært sannheten om hva slags ryggesløst menneske han egentlig var: en grisk pengemann som utnyttet andre mennesker.

– Nå synes jeg det er på tide at vi slutter å dekke opp til far, kom det abrupt fra Esbens munn. Han gav grunnlag for sin anmodning:

– For det første bør vi komme oss videre; det er over et år siden han døde. For det andre er det ingen grunn til å hedre ham fremfor mange andre mennesker. For det tredje blir det ekstra mye oppvask ved å dekke opp en ekstra tallerken hver dag, og vi vet alle hvilket miljøsvin oppvaskmaskinen er. 

Stillheten som fulgte rundt bordet var til å ta og føle på, og det var ingen behagelig berøring. Nanna tittet ned i tallerkenen; humøret hun hadde hatt tidligere på dagen var som tatt av vinden. Moren så mest av alt såret ut over sønnens manglende fintfølelse. Edvarda hvisket,

– Det var et stygt forslag av deg, Esben. Far elsket deg så høyt, og du må da klare å se verdien av å hedre ham.

Igjen skjøv Esben ansvaret fra seg – og tallerkenen lige så. 

– Dette orker jeg ikke mer. Alt jeg får er angrep fra dere, klaget han. 

– Jeg foreslår å redde miljøet, og slutte å leve i en fantasiverden, og dere kaller det et stygt forslag. At det er mulig. Jeg går opp igjen, sa han tydelig såret.

På vei opp trappen mumlet han for seg selv: «Ingen forstår meg».

[Fortsettelse følger…]

Mørket begynner å gå i dvale. Lyse dager er kommet for å bli, og fuglene feirer hver morgen med sin ...
I Munchmuseets utstilling Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 – 1910 får man bli med inn i en verden hvor det ...
Kapittel 23: En annerledes julefeiring - Mor?  Moren hadde satt ved siden av Nannas døde kropp i sengen, med et ...