Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 13: En grufull nyhet

Publisert 13. desember 2020 av

Kapittel 13: En grufull nyhet

– Esben!

Edvardas forskrekkede ansikt så ut som om det hadde blitt overmannet av et spøkelsesgys, og i den skjøres øyne kunne man skjelne krampeaktige tårer presse seg frem.

– Vi har lett etter deg overalt! Mor har tilkallet politiet.

Edvarda maktet ikke si noe mer, for gråten som hadde sittet inne så lenge, kom plutselig. Snart lå den lille piken nede på bakken, med knærne nedsunket i sludd, og hikstet. Esben var totalt blottet for ord. Han sto der som forstummet og bare så på sin søster. Ikke en muskel maktet han å lee på. Det hadde kun gått ett døgn siden han rømte bort fra familien. Dog virket det som om han ikke hadde sett sin familie på år og dag. Et kjærlig savn ble tent som et lys inne i ham, og gav ham kraft til å reagere. Han sprang mot sin søster og forsøkte å hjelpe henne opp fra bakken. 

– Hvordan fant du meg? Var det Harry? 

Edvarda tittet fortumlet opp på sin bror med sine tårevåte øyne.

– Harry, hvem?

Esben så seg forundret rundt, men det var ingen tegn til bomsen. 

– Så du ikke en rar, gammel mann som rundet hjørnet? Han må ha gått rett mot deg, sa Esben forvirret og så seg til alle kanter. 

Edvarda gav uttrykk for at hun ikke hadde sett noen gammel boms, og at hun ikke forstod hvorfor Esben var så besatt av denne mannen. Esben på sin side kunne ikke begripe hvorledes den gamle hadde evnet å fordufte ut i intet. Harry hadde jo nettopp rundet hjørnet, så det skulle vært umulig for Edvarda ikke å ha sett ham. 

Esben ville fortsette sporet med å finne ut av hvor Harry var, men hans ømme søster lot ham ikke fortsette. Hun så sin bror rett inn i øynene.

– Esben … hikstet hun, idet Esben tok tak i de frosne hendene hennes. 

– Det er noe jeg må fortelle…

– Vent litt, avbrøt han skarpt. – Hvis det er mor som har sendt deg, kan du bare hilse og si at jeg klarer meg fint alene. 

– Nei, det er ikke det!

Edvarda hikstet og klarte ikke å stanse brorens verbale angrep.

– Og hvis det er Nanna som gråter om at hun må få mere tid med barnebarnet sitt, kan du ihvertfall glemme det! 

– Du forstår ikke… forsøkte Edvarda å innskyte. 

– Hun sitter som ei høne og ruger på giftige tradisjoner! Det gjør hele vår familie. Skjønner du ikke det Edvarda? Du må ut. Det er ikke bra for noen av oss, fortsatte Esben innstendig.

Edvardas ansikt blusset opp idet broren ytret de siste ordene. Plutselig brast det ut en bølgende flom av innestengte følelser fra hennes munn: 

– Esben, hvordan kan du si slikt? 

Søsteren talte med en kvinnekraft som gjorde Esben stum.

– Esben, jeg kjenner deg ikke igjen! Du forstår ingenting. Og nå som det forferdeligste har hendt, så…

– Hva er det som har hendt, brøt Esben ut da han forstod stundens alvor.


Edvarda sto oppreist nå, tok Esbens hender godt i sine, og så dypt inn i brorens herjede øyne mens hun sa, nærmest hviskende: 

– Nanna ligger for døden.

Samenes språk og kultur har en annen posisjon i Norge
Linda Therese Utstøl er ikke bare en representant for den
«Det første skritt mot filosofien er vantro» var ifølge soga