Munchs skrik og Leonardos Mona Lisa

Publisert 25. november 2019 av

Med et skråblikk på kunstverden undrer jeg meg innimellom hvilken fremtid det klassiske maleriet har i denne verden. Det har lenge vært en debatt mellom de klassisk figurative malere og de modernistiske kunstnerne som sitter med definisjonsmakten. Unge kunstnere som studerer ved akademiene i dag får presentert en realitet fra kunsthistorien som forholder seg til den moderne tid som det eneste aktuelle, mens det som var før, blir sett på som noe overflødig vi ikke nødvendigvis trenger å forholde oss til.

Når jeg har spurt folk om hvilke to malte ansikter som er de mest kjente i verdens kunsthistorie, har de fleste svart det som danner overskriften på denne teksten. Hvorfor? Fordi de så tydelig representerer to store motsetninger i kunsthistorien – og i vårt følelsesliv. Med sitt stille, ettertenksomme og undrende smil, beskriver Leonardos Mona Lisa kunsthistorien helt fra den greske antikken og opp mot den moderne tid. Denne strekker seg gjennom renessansen, barokken og frem til romantikkens begeistring over naturens skjønnhet. Kunstakademiene ble kalt skolene for de skjønne kunster. Dette har dog vært betegnende på en tidsepoke som har vart i hele 2500 år. 

En radikal forandring

Edvard Munch malte Skrik i 1894. Dette bildet ble det sjokkerende varselet om noe helt nytt, ikke bare i kunsthistorien, men også i menneskehetens historie. En tid som førte opp mot noe menneskeheten aldri tidligere hadde opplevd: første verdenskrig. Mennesker som levde på den tiden har uttalt at de opplevde en radikal forandring i tidsånden, som for øvrig er vakkert beskrevet i Stefan Zweigs erindringsroman Verden av i går. Stabiliteten som verden tidligere hadde hatt, forsvant. Mona Lisas undrende, og gåtefulle smil ble erstattet av Munchs urovekkende og fortvilede skrik, et symbol på en tidsepoke som nå har vart i 125 år.

– Mona Lisas undrende, og gåtefulle smil ble erstattet av Munchs urovekkende og fortvilede skrik, et symbol på en tidsepoke som nå har vart i 125 år, skriver Arne Paus. Illustrasjonsbilde: Utsnitt av Skrik (1893), Edvard Munch

I kunsthistorien ble denne helt nye tidsepoken tydelig definert i 1916, da et lite knippe kunstnere satt på en kafé i Sveits og skapte retningen dadaisme. Ordene «da da» er de primitive lydende et barn kommer med før det har lært seg å snakke. Så hva var tanken bak dadaismen? Svaret var: «Hvilken mening har de foregående 2500 årene hatt, med sine hardt tilegnede kunstneriske og håndverksmessige fremskritt, sin vitebegjærlige livsglede og begeistring over naturens vidunderlige mangfoldighet, hvilken betydning har det hatt, når det hele har resultert i noe så meningsløst som en slik verdensomfattende krig?».

Dadaisten Duchamp stilte ut sitt pissoar i et kunstgalleri og flere nye -ismer kom som perler på en snor. Parolen var: «Slutt med fortiden, meningen med kunsten er å skape noe helt nytt, alltid noe nytt!» Dette ble kunstens viktigste oppgave. Munchs Skrik var opptakten til en tidsånd som sa: «Vi må gjøres bevisst tilværelsens meningsløshet! Kanskje kommer det ut fra en helt ny løsning som kan redde denne skakkjørte verden. Derfor: bort med alt som minner om fortidens figurative klassiske skjønnhetslengsel og undring». Var Leonardos Mona Lisa var parkert for godt? 

Inspirasjon fra hele kunsthistorien

På midten av 1960 tallet studerte Odd Nerdrum og undertegnede hos nydadaisten professor Joseph Beuys på kunstakademiet i Düsseldorf. Beuys ble verdenskjent for sine performance-uttrykk og videreutviklet dadaismen med sin kjente uttalelse: «Alle mennesker er kunstnere.» Med andre ord: I det yrket som var gått under betegnelsen kunstner, ble det på nytt fastslått at her stilles det absolutt ingen krav til kunnskap. Alt er like gyldig. Eller? 

Joseph Beuys traff spikeren på hodet vedrørende Norges trange kunstmiljø den gang han sa til meg: “I Norge har dere ett stort problem: Edvard Munch. Han dannet et mønster; siden det bare er ett geni per generasjon kan det ikke være deg, for det er meg.”

Hvis alle mennesker er kunstnere, vil jeg med min lærers godkjennelse føle jeg meg fri til å hente kunnskap og inspirasjon fra hele kunsthistorien, og absolutt ikke bare de siste 125 år, men særlig fra den erfaring og det håndverk som akademiene for de skjønne kunster tilegnet seg siden det første kunstakademiet ble opprettet i Firenze i 1563. 

Del og lik
Oasen i ørkenen
Reisebrev fra Marrakech: I de trange og kronglete gatene i
Munchs skrik og Leonardos Mona
Med et skråblikk på kunstverden undrer jeg meg innimellom hvilken
– Mitt oppdrag er å
Ifølge Eline Dragesund, den fremadstormende norske designeren i Oslo, er