Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 16: I jordens dyp

Publisert 16. desember 2020 av

Kapittel 16: I jordens dyp

Mens Esben stod i snøfokken og grublet intenst over hva som skulle bli hans neste steg, revet mellom det ideologiske og det jordnære, fikk han øye på en liten blåmeis som flakset gjennom uværet. De store snøflakene må ha vært vanskelige hindringer for den lille skapningen, siden de så ut til å utgjøre nesten halve dens kroppsstørrelse. Den kvitret febrilsk der den bakstet seg frem i en alt annet enn rett linje gjennom den tåkete luften. Hva gjorde den lille fuglen ute i denne farlige stormen helt på egenhånd, tenkte Esben for seg selv. Plutselig gispet Esben:

– Mona! Min lille blåmeis!

Helt siden han rømte fra Det imaginære parti, hvor han var blitt utstøtt, hadde tanken på Mona brygget i underbevisstheten hans. Han hadde ikke våget å ta opp temaet for seg selv, for han hadde levd i en vond selvfornektelse etter at Mona hadde avvist ham for å holde seg inne med gjengen. Kanskje skyldtes det mannlig stolthet, eller en frykt for å bli avvist igjen – uansett hva det var, hadde han skjøvet tanken på Mona bort hver gang den hadde meldt seg. 

Nå følte Esben seg som den blinde som kunne se igjen, for tanken på Mona vekket bare varme i kroppen hans. Hun hadde fått ham til å føle seg verdifull, og hun forstod ham som ingen annen. At hun hadde kastet gaven fra seg skyldtes bare hennes egen usikkerhet, tenkte han og det var én ting som overbeviste den unge mannen om akkurat dette: Monas øyne da Esben ble forvist. Da Esben lutøret forlot Det imaginære parti, hadde han kastet et blikk på Mona. Kun det ene blikket var nok, for i det kunne han se tårer. 

– Jeg kan uansett ikke dra hjem alene, ikke uten Mona. Hun må bli reddet, sa Esben til seg selv, med en vond overbevisning om at hvis det ikke skjedde nå, kunne det bli for sent. 

For sent til hva, det torde han ikke tenke på engang. Esben la på sprang mot Partiets hovedkvarter i en fart han ikke visste han var i stand til å oppnå. En undring over hvorfor han aldri hadde maktet å løpe så fort i gymnastikklassene fór gjennom hodet hans. Noe måtte ha gitt ham en ekstraordinær kraft akkurat denne dagen, tenkte han, mens han rundet juletre etter juletre og det ene gatehjørnet etter det andre.

– Her er det en som er ute i siste liten med julegavene, humret en tykkfallen mann da Esben spurtet forbi.

Esben enset det knapt, for hele hans oppmerksomhet var rettet mot det faktum at her var det ikke et sekund å miste. 

Endelig hadde han nådd frem til hovedkvarteret til Det imaginære parti. På veien hadde han konsentrert seg som en sporhund på oppdrag, om å ikke løpe feil. Den nedlagte jernbanestasjonen var heller ikke til å ta feil av. Likevel måtte Esben se seg om i undren over om han hadde tatt feil vei. Her var nemlig så overraskende stille. Etter hva Esben husket, var det et konstant spetakkel ved hovedkvarteret hele døgnet – med unntak av noen få timer midt på natten mens selv natteranglerne sov. På denne tiden av døgnet forventet Esben at det ville ljomet med pop- og rapmusikk ut fra vinduene, i en saling blanding med skrål og knuste flasker. Men Esben kunne ikke høre en lyd fra bygningen. 

Da han ankom døren, så han at den stod halvåpen. Synet som møtte ham på innsiden kunne like gjerne vært av Sodoma og Gomorra. Esben tok seg til munnen for ikke å sette i et skrik som ville vekket de halvdøde kroppene som lå rundt i lokalet. Hele Det imaginære parti så ut som kadavre. Midt i rommet så han Jones. Alt rundt ham var mørkt, røkfyllt og vått. Det slo Esben at Mr. Jones så ut som om han lå i jordens dyp. 

Hva i all verden har skjedd her, tenkte Esben forferdet. Den kjemiske lukten i rommet vitnet om at de alle var neddopet av noen sterke saker, og ikke ved sine fulle fem overhodet. Esben erindret at han hadde overhørt at noen i gjengen hadde snakket så opphøyende om beruselse. De hadde argumentert for hvor godt det var å komme bort fra denne «jævlige» verden, og den gang hadde Esben tenkt at de hadde helt rett. Nå som han stod og bevitnet hva denne flukten fra verden faktisk innebar, var han langt fra sikker på om dette var så mye bedre. Ingen av dem rørte på en muskel, men i ny og ne kunne han høre et stønn fra en eller annen av de forkomne sjelene. 

Plutselig fikk han øye på Mona, målet for den unges heltedåd, innerst i lokalet. For ikke å tråkke på de mange kroppene som lå strødd i lokalet, måtte Esben gå med høye skritt, så det så ut som om han gikk på månen. Hans månegange var effektiv, for snart var han fremme ved den forkomne piken. Til sin forferdelse så Esben at hun lå der halvt avkledd og med håret til alle kanter.

– Mona! Lever du, sa han og ristet i henne febrilsk.

Hun stønnet som om hun var i en transe. Hva de hadde bedrevet i dette rommet ville Esben ikke vite av. Det han derimot visste var at han måtte få den lille blåmeisen ut derfra med det samme!

Min far er en historiefortellende maler. For litt over tyve år siden sluttet han å kalle sine bilder for «kunst» ...
«Med alt her i livet er det slik at det er enkelte ting vi selv bestemmer over, andre vi ikke ...
Kapittel 23: En annerledes julefeiring - Mor?  Moren hadde satt ved siden av Nannas døde kropp i sengen, med et ...