Kapittel 18: En familiesaga

– Ha ha ha!

Det var bomsen Harry som tittet opp fra søppelbøtten med den grønne luen som Mona hadde kastet fra seg, på snei. Selv om Esben aldri hadde hørt Harry ytre noe annet enn latter – om det så var humring eller gapskratt – gikk latteren særdeles inn på den unge denne gangen. Kanskje var det fordi det virket som om Harry fant det ekstra morsomt at luen, som skulle være kjennemerket til Det imaginære parti, hadde landet midt på knollen hans. Kanskje var det fordi denne gangen møtte latteren Esben mens han hadde en alvorlig samtale med en som fikk blodet hans til å bruse.

Harry lo og lo, og da de to turtelduene trodde lattersalven var over, lo den skitne mannen enda mer hjertelig. Det virket som om den gamle satt pris på at Esben hadde dameselskap. Bomsen fisket opp en halvvissen blomsterbukett fra søppelet, børstet av litt matrester fra den, og overrakte den grasiøst til Mona, som om han skulle vært en adelsmann og hun den utkårede, skjønne mø. Mona var med på skuespillet og tok imot den visne bunten med hvite roser, og innåndet stanken som om det skulle vært den skjønneste roseduft.

Plutselig oppdaget Esben til sin fortvilelse at tårer bygget seg opp i den vakres øyne, før de store perlene rant ned hennes hvite kinn. 

– Hva er i veien? Harry er ikke farlig, han bare spøker, brøt Esben ut i en trang for å trøste.

– Det er ikke det, svarte Mona. – Hvite roser… De minner meg om hjemme.

Esben rykket til. Han hadde ikke lagt merke til at de skitne blomstene Harry hadde fisket opp, var hvite og ei heller at de var roser.

– For en tilfeldighet, sa Esben ettertenksomt. – Hvite roser har alltid minnet meg om barndommen min. 

Mona tørket tårene og så bort, som om hun skammet seg. 

– Det var ikke meningen å vri samtalen over på meg selv. Unnskyld. Fortell hva det er som plager deg, insisterte Esben og holdt rundt hendene hennes.

– Hvite roser var mor og fars spesialitet. De drev blomsterforretning. Å, det var de vakreste blomstene i verden. Fyldige, hvite roser. 

Det er vanskelig å se for seg noe traurig ved blomster, men Mona så bedrøvelig ut da hun ytret ordene. Med et sentimentalt uttrykk fortsatte hun: 

– Uansett hvor mye jeg forsøker å skyve det til sides, minner blomstene meg om den vanskeligste tiden i mitt liv: Min families undergang. 

Mona fortalte sin familiesaga, om hvordan moren og farens forretning var blitt drevet ut i konkurs grunnet det høye skattetrykket. De klarte ikke å betale regningene, og var nødt til å selge alt de eide og hadde. 

– Jeg kommer aldri til å glemme hvor skamfull faren min var da han ikke klarte å forsørge oss i familien og var nødt til å få utbetalinger av Fattigkassen, hulket Mona. 

Esben holdt rund henne og visste ikke hva han kunne si for å berolige den sønderknuste. 

– De hvite rosene vekker de vondeste minner… men de bærer også med seg historien om håp, sa Mona etter en stund.

Hun rettet opp sin slanke, kvinnelige nakke og tørket tårene. 

– Mens familien min var på det aller nedrigste, kom redningsmannen. En stamkunde som hadde pleid å kjøpe hvite roser til sin kone hver fredag, og noen ganger oftere, banket plutselig på døren til vår families leilighet, fortalte Mona og fortsatte sagaen:

– Han stod der i dress og slips, og med hvite roser i hånden. Faren min kjente igjen stamkunden fra forretningens glansdager, men ble stående i døren som et levende spørsmålstegn da den tidligere kunden hadde oppsøkt dem i deres ringe hjem. Det viste seg at stamkunden var en meget rik forretningsmann, og at han hadde kjøpt opp mor og fars gamle blomsterforretning. Han bad dem pent om de ville ta opp igjen deres tidligere jobb med å drifte blomsterbutikken.

Mona stanset opp, og pustet fortere, som om hun gjorde alt i sin makt for å holde tilbake en ny gråterunde. 

– Hvem gjør noe så edelt?, spurte hun luften og tittet opp. 

«Hvor ellers skal jeg kjøpe hvite roser til min vakre kone?» hadde visst redningsmannen i dress sagt spøkefullt, fortalte Mona, da hennes foreldre hadde vært overveldet og lamslått av den ufattelige generøsiteten de ble vist.

– Jeg vet ikke hvem denne fantastiske mannen var, men jeg ville kjent ham igjen når som helst hvis jeg så ham, avsluttet Mona. 

De to hadde helt glemt at Harry fortsatt var der. Han hadde sittet på bakken under hele fortellingen og lyttet, uten så mye som et fnis. Men nå begynte han å humre igjen, på sin egen lure måte, før han reiste seg opp og begynte å rote i søppelet. 

– Jeg gleder meg til å besøke dine foreldres forretning, sa Esben forsiktig. 

– Hvis de vil ta meg imot, sa Mona skamfullt. – Jeg vet at det såret dem så inderlig da jeg forlot dem. Tenk at jeg kunne forledes sånn av kjæresten min.

Esben kvapp til og kjente at blodet forsvant fra ansiktet hans. Kjæreste?, tenkte han. 

Mona var en observant kvinne. 

– Ingen grunn til å engste seg, lo hun forlegent. – Det var et dødfødt forhold.

– Nå er det bare deg for meg, Esben.