-Å investere i et klassisk figurativt maleri er som å få et menneske inn i huset ditt som du skal ta vare på og bli veldig glad i, sier tidligere Nerdrum-elev Helene Knoop.
Den tidligere Nerdrum-eleven, Helene Knoop, møter Sivilisasjonen ved inngangen til sitt lille atelier i den gamle sementfabrikken i Slemmestad, utenfor Oslo. Veggene er tapetsert med ferdige og uferdige oljemalerier; Noen bærer et dramatisk preg, andre er mer melankolske. Langt opp mot den ene veggen henger et bilde av to mennesker som løper i motsatt retning av hverandre. «Tåkepar» heter det. Levende uttrykk og kropper i bevegelse. Begge figurer befinner seg i et øde landskap.
Lukten av linolje og terpentin setter stemningen på sin rette plass da vår gjest setter seg ned for å snakke om hvorfor hun valgte maleriet som en måte å ytre sine følelser på.
Det er ikke bare malerier som fanger oppmerksomheten. Knoop har også mye å hente fra musikken.
– Jeg skulle gjerne spilt et instrument eller skrevet, men jeg fant fort ut at jeg formidlet min kreativitet best gjennom å tegne og male. Når det er sagt, selv om det ble maleri til slutt, betyr ikke det at jeg ikke inkluderer andre former for kulturelle dyder inn i min hverdag. Musikk for eksempel er veldig viktig for den kreative utviklingen. Ingen av maleriene her er skapt uten det, sier hun og peker på bildene rundt seg.
– Da setter jeg som regel på den musikken jeg tenker skal være i tråd med det jeg fremstiller på lerretet.
-Du mener, slik at maleriet og musikken går i ett?
– Ja, det hjelper meg å få frem den ånden som trengs i bildet. Og da er det klassisk musikk det går i. Denne sjangeren kan trigge utallige følelser i en person, som igjen skaper uttrykk i maleriene. Også for modellene jeg bruker er det viktig å ha musikk. Å underholde den du maler er jo minst like viktig som arbeidet i seg selv, poengterer Knoop.
-Ville du sagt at modellene også er med på å skape maleriet?
– Ja. De er blant annet med på å danne karakteren. Man hadde kanskje sett for seg at personen passer inn i bildet, og så kan det hende at man treffer dette mennesket i virkeligheten og tenker øyeblikkelig, “nei ..hun passer jo egentlig ikke så godt inn likevel …” Jeg tror det kommer av at personligheten eller utstrålingen ikke komplimenterer selve idéen. Der faller teater ganske godt inn – hvis vi skal snakke om flere inspirasjonskilder – det som foregår på scenen er egentlig bare store maleri-komposisjoner.
“Vårt ansvar er å efterligne og forbedre det som har blitt skapt før”
Da spørsmålet om “imitasjon” omsider kommer opp i samtalen, blir det tydelig at Helene er en av de få som mener at å hente opp idéer fra andre verk er en viktig del av skaperprosessen.
-Jeg tror neppe man kan si at noen figurative malere ikke har vært påvirket av andre malere. I dette yrket har du alltid et visst repertoar oppi hodet ditt; Det er derfor uunngåelig å måtte se efter referanser til det du innbiller deg at maleriet skal forestille. Vårt ansvar er å efterligne og forbedre det som har blitt skapt før. Jeg vet at de som skriver – både forfattere og journalister – leser enormt mye. Det er det de gjør mestepart av tiden. Og oppskriften de bruker da handler om å avsløre det gode håndverk: Da arbeider de. Å lese for forfattere er jo arbeid det også – på samme måte som at å gå på muséer for å se på de gamle mesterne er arbeid for oss figurative malere. Det er imitasjon alt handler om.
Med imitasjon i bakhodet, kan man se seg rundt i evigheter og spekulere ut hvem Knoop har latt seg inspirere av mest. Det store spørsmålet blir vel, er det Titian .. eller er det Rembrandt?
– Det må bli Tizian. Han er den jeg alltid vender tilbake til. Og det er rett og slett fordi han har mye større variasjoner i bildene sine enn det for eksempel Rembrandt har. Så er det også noe med fargebruken hans. Jeg elsker koloritten i maleriene. Det er vel kanskje fordi jeg er så fargerik selv. Jeg kan bare ikke motstå noen ganger, sier hun med et lurt smil i munnviken.
– Men jeg må si at når det kommer til det håndverksmessige, har jeg vel stort sett lært det meste hos Odd Nerdrum. Mine strøk er en slags forfølgelse av hans strøk.
Reisen til Roma skulle forandre alt
Da Knoop var bare 24 år gammel bestrebet hun seg ut på en dannelsesreise til Roma. Agendaen da var å oppsøke Vatikanet, i håp om å gå dypere inn i en voksende lidenskap for skulptur. Lite visste hun om hva hun egentlig skulle oppdage på reisen…
– Jeg fikk vite at da de forhistoriske Pavene gravde opp oldtidens skulpturer og brakte dem frem i lyset, ble renessansemalerne så bergtatt at de bestemte seg for å fremstille menneskekroppen på best mulig måte. De så med andre ord hva som var «idealet».
Det skjedde noe i meg da jeg fikk puttet alt i en sammenheng og så disse maleriene for første gang. Jeg fant ut at også jeg ville gå tilbake til kjernen og levendegjøre oldtidens skulpturer i maleri. Det var som at de nærmest krevde å bli omgjort til olje på lerret.
– I stedet for å si god smak, ville de fleste referert til det du holder på med som gammeldags eller tradisjonelt. Dette fenomenet med at noe skal være nytt eller gammelt ligger som støpt inn i kulturen vår i dag. Odd Nerdrum har kommet opp med et godt ultimatum, nemlig dette med tidløshet – da blir plutselig tid helt irrelevant. Man kommer frem til kjernen: hva som er god smak og hva som ikke er det. Hvordan tror du dette budskapet kan bli best formidlet for unge mennesker i dag?
– Her kommer de greske og mytologiske fortellingene fint inn. Det har bestandig vært klart for oss at greske mytehistorier ikke tilhører noen tid. Ingen har noen forfedre fra denne perioden, så den greske verdenen eksisterer som i en slags sky. Den er ikke tids- eller samfunnspreget. Jeg vil derfor konkludere at å introdusere greske myter kan være med på en slags gjenoppliving av det tidløse fenomenet. I alle fall for de unge.
«Det gjelder å bruke alle arenaene som finnes»
Det er ingen tvil om at det er viktig for både Sivilisasjonen og Nerdrum-elever som Helene, å få de unge med i kampen for å gjenopplive den klassiske kulturen. Spørsmålet blir bare: Hvordan?
– Jeg tror første steget i en motreaksjon innebærer å vise at det er mulig. Oppsøk klassiske konserter, utstillinger og operaer, ta med de unge – bruk alle arenaene som er å finne! Nå går alt på internettet, massevis av bilder strømmer mot en, og man må jo bli mett av det etter hvert. Det går jo bare halvveis inn. Jeg vet for eksempel at min dyktige kollega Kaja Norum har en utstilling nå. Jeg har sett bildene på internett og jeg kunne gjort meg fornøyd med det. Men jeg skal også gå og se den fysisk. Det handler også om verdighet – at man gir til det mennesket som har skapt noe.
-Var det noe i din oppvekst som førte til en eksponering av klassisk maleri eller kultur?
-Nei, jeg tror ikke det. Jeg var bare svært opptatt av å være flink til å male og tegne, i tillegg til at jeg elsket å få skryt for det. Jeg tror det var derfor jeg aldri ga opp hvis ting ble vanskelig. Hvis jeg fikk bittelitt ros for noe, fortsatte jeg å arbeide enda mer enn tidligere. Sant skal sies, jeg var ganske opptatt av å bli sett. Men først og fremst forelsket jeg meg i å kunne skape noe.
– Hva tenker du om de som ikke er så gode med kreative sysler, som fortsatt føler at de behøver en kulturell input i livet sitt?
-Kunnskapen man får som barn er viktig. Vi må fortelle de unge hvorfor det er fint å ha bilder på veggene, og ikke bare fjernsynsskjermer. Å investere i et klassisk figurativt maleri er som å få et menneske inn i huset ditt som du skal bli veldig glad i og vil ta vare på! Litografier er også noe man kan introdusere dem for. Det er noe alle har råd til. Så har jeg også sett at litografier ofte kan fungere som en liten spire for enkeltmenneskets engasjement innen maleri.
– Hvordan skulle man gått inn for å introdusere kultur for barn i tidlig alder?
– Jeg har et godt eksempel på dette: En god venninne av meg, Ingrid Røynesdal, er direktør for filharmonien i Oslo, og er flink til å snakke om klassisk musikk. Én gang fortalte jeg henne om min fortvilelse over at ingen av barna mine ser ut til å være noe interessert i musikk. Da sa Ingrid, «Du må jo bare fortsette å spille musikk i huset ditt – selv om de ikke er så interessert med det første. Bare det at de blir eksponert for det i barndommen kan ha en stor innvirkning på voksenlivet. Bare det at du synger på kjøkkenet eller hører på klassisk radio i bilen er nok.»
– Så sant. Det er slett ikke bra med påtvungne hobbyer.
– Det er så mye bedre å bare drive med det selv, så ser barna det. Kanskje de ikke gjør noe med det med en gang, men så kommer muligens interessen senere når de er tenåringer eller unge voksne. Men herregud, jeg drar dem med til utstillingsåpninger og de hater det!’ – sier hun og faller om i en lystig latter.
– Jeg tror for øvrig at mange barn i dag får nok av populærkulturen, fortsetter hun. – Den er praktisk talt overalt. Derfor tenker jeg det bare er bra for barnas del også, at de blir matet med litt andre ting – som krever mer konsentrasjon og seriøsitet.
– Ja, håpet er jo å gjøre malerier – blant annet dine – til populærkultur.
– Ja, men det ER jo allerede en populærkultur! Det finnes nemlig en liten gruppe med mennesker som liker det. Mange henvender seg også til klassisk musikk i form av konserter i smug.
– Ja, den yngste generasjonen i dag brenner jo for å forandre på nærmest alt ved dagens samfunn, hvorfor ikke prøve seg på en kopernikansk vending innenfor dannelses-kulturen?
– Det at man er sulten på noe annet lokker unge mennesker. Jeg tror nok de fleste trenger andre forbilder enn de som får oppmerksomhet i dag. Forbilder som maler, tegner eller musiker – helst noen som er litt populære i media – slik at det plutselig blir kult å ha den profesjonen jeg har!
Kanskje du er en av dem?
– Kanskje det! Vi får se…
Jo lenger praten strekker seg, desto mer stiger lysten på å forandre verden. Og selv om det er mye man kan klage på, går man likevel ut av en slik samtale med et smil om munnen. Så lenge vi snakker om det nok. Ord, de blir til virkelighet. Det kommer bare an på hvor høylytt man er.
