Syv komponister å følge med på

Publisert 19. juli 2020 av

Som en levende tradisjon i Europa har den klassiske musikken de siste hundre årene livnært seg på filmindustrien i Amerika. Med noen få unntak er de som produserer klassisk musikk i dag i det minste deltidsansatte filmkomponister.

Dette har en bakside. Orkestreringen er blitt fattigere på variasjon og ofte skinner det igjennom for mye bruk av teppebank-rytmer og synthesizere.

Når det er sagt, er det langt større problemer å ense i de akademiske kretser, hvor den klassiske musikken er blitt redusert til «samtidsmusikk» som ikke uttrykker annet enn kulturell undergang.

Dermed sitter man igjen med få individer, som uanfektet sikter seg til musikken på sitt aller høyeste, der det melodiske sammenfaller med organiske instrumenter og en kompleks orkestrering — som griper en til tårene.

Når man altså skal tale om nulevende, klassiske komponister, er det ikke å komme utenom den kjensgjerning at flere vakler mellom klassisk og eksperimentelt, modernistisk formsprog. Som et samtidsvitne kan en ha forståelse for dette. Evigheten, derimot, er en nådeløs dommer.

Utvalget av de syv komponistene er gjort med søkelys på enkeltverker, som viser klassiske, begavede evner hos vedkommende.

Jean-Charles Gandrille

For mange var oppdagelsen av denne unge, franske organisten et hell i uhell. I kjølvannet av brannen i Notre-Dame for to år siden, bet folk seg nemlig merke i litaniet for orgel og sopran som ble fremført i katedralen på Palmesøndagen — dagen før katastrofen:

«Sabat Mater» av Jean-Charles Gandrille.

I Jean-Charles Gandrilles musikk kan man høre gjenklangen av Arvo Pärt og Gabriel Faurè. Hans vidunderlige Stabat Mater (2014) er så godt som et møte mellom disse to, hvor minimalismen forenes med den bleke melankolien i den kirkelige korsangen.

Det er verdt å nevne at Gandrille faktisk er den eneste av de syv på denne listen som ser ut til å ikke ha produsert filmmusikk overhodet.

De som er interessert i å oppleve Gandrilles musikk på nært hold kan oppsøke ham og høre hans orgelspill under gudstjenesten i nettopp Notre Dame-katedralen i Paris.

Jean-Charles Gandrilles. Foto fra www.jeancharlesgandrille.com

Frederik Magle

Vidunderbarnet Frederik Magle fra Danmark blir av noen regnet som en samtidsmusiker, men det er en forunderlig bedømmelse. Dette må sies å være en komponist med en usedvanlig seriøs og klassisk tilnærming:

«Den hemmelige have» av Fredrik Magle.

Den Hemmelige Have (2019) er faktisk et bestillingsverk til et hospital, men hypotetisk kunne det like godt vært anvendt i en spillefilm med samme tittel.

I likhet med Jean-Charles Gandrille, er Magle organist og har faktisk komponert to symfonier for orgel. Han har også begynt å gjøre seg gjeldende som filmkomponist — en utvikling det skal bli interessant å følge med på i årene som kommer.

Frederik Magle. Foto: Baltazar Hertel/Suspekt.

Alexander Blechinger

Å være musikkstudent i Wien på 70-tallet må nesten være ensbetydende med å ende opp som en atonal tørrpinne. Dette gjelder dog ikke den østerrikske komponisten Alexander Blechinger:

«Atomblitz-overtyre» av Alexander Blechinger.

Temaet i Blechingers Atomblitz-overtyre er så uforglemmelig vakkert at det alene kan stå som et testimonium for hans betydning som komponist. Stykket ser ut til å ha blitt urfremført i 2016 som et forspill til Simä — en tiltenkt opera om to ulykkelig forelskede som befinner seg midt i en atomkrig. 

Alexander Blechinger er av de samtidskomponister som holder seg strengt til den konservative formen, som han har foræret elegier, oratorier, duetter og mye annet.

Alexander Blechinger. Foto: Harmonia Classica Records

Marcus Paus

Til tross for at denne norske komponisten har modernistiske tendenser, ligger det ofte en tonalitet i bunnen, og dette har gjort ham til en kontroversiell skikkelse i musikkmiljøet. Av hans mest romantiske stykker er kanskje Love’s Last Rites fra 2017:

«Love’s Last Rites» av Marcus Paus.

Sjostakovitsj spøker i bakgrunnen i mange av hans verk, og Paus har ved flere anledninger uttalt begeistring for den sovjetiske komponisten. Men åndelige veiledere for Paus’ musikk er mangfoldige. Ifølge ham selv er han ingen idealistisk komponist, men henter inspirasjon fra alle hold — også modernismen.

For tiden er han aktuell med musikk til spillefilmen Mortal (2020).

Marcus Paus fra da han gjestet YouTube-programmet The Cave of Apelles. Foto: The Cave of Apelles.

Zbigniew Preisner

Preisner er av de mer kjente på denne listen, men polakken har langt fra fått den helt store oppmerksomheten. At han har en viss posisjon, skyldes først og fremst samarbeidet med filmregissøren Kieślowski på Tre farver-triologien og Veronikas to liv (1991). Nettopp musikken til sistnevnte har potensialet til å stålsette navnet Zbigniew Preisner for eftertiden:

Zbigniew Preisners musikk til teaterscenen i filmen Veronikas to liv (1991).

Når man hører denne kantaten for første gang… eller er det en pianokonsert… ja, hva er det egentlig for noe? Det er så ukonvensjonelt, men klassisk på samme tid. Det virker så gjenkjennelig og samtidig er det høyst uklart hva det egentlig ligner på.

Undertegnede kan i alle fall bekrefte at denne musikken, i kombinasjon med Kieślowskis mesterstykke av en film, mer enn én gang har skapt en sykelig lengsel i hans sjel efter å få gjensyn med filmen om Veronika og hennes dobbeltgjenger.

Den noe ukonvensjonelle orkestreringen i Preisners musikk kan forklares med at han i tyveårene utdannet seg selv til å bli komponist gjennom å lytte til LP-plater.

Siden har han tonesatt en lang liste med filmer og skrevet et omfattende requiem, for å nevne noe.

Zbigniew Preisner. Foto: Slawek, Wikimedia Commons.

Martin Romberg

Den fremste av de nulevende komponister i norsk sammenheng må være Martin Romberg. Han har tonesatt nyere tids myter gjennom symfoniske dikt og pianostykker. Av hans mest fremtredende verk er denne fiolinkonserten:

«Poemata Minora – Violin Concerto after H.P. Lovecraft» av Martin Romberg.

Annen sats fra Poemata Minora (2015) er spesielt å anbefale. Det kan gå kaldt nedover ryggen på en av å høre Catharina Chen på fiolin idet tempoet tar seg opp og satsen når sitt crescendo. 

Rombergs musikk er undrende og finner ofte sin vei inn i J.R.R. Tolkiens univers. Det vil nok komme mye interessant fra denne mannen i fremtiden.

Forøvrig står han for musikken ved Roseslottet som åpnet for publikum i mai i år i Oslo.

Les også: Roseslottet er en hyllest til individets ukrenkelighet

Martin Romberg fra da han gjestet YouTube-programmet The Cave of Apelles. Foto: The Cave of Apelles.

Timothy Brock

Sjelden har en komponist gjort så mye for stumfilmen som amerikaneren Timothy Brock. Caligaris Kabinett (1920) og Berlin: Storbyens symfoni (1927) er to eksempler, men toppen av kransekaken tar kanskje hans musikk til Murnaus Faust (1926):

Timothy Brocks musikk til sluttscenen i Murnaus Faust (1926).

At Timothy Brock ikke er mer anerkjent er vanskelig å forstå. Kanskje har det noe å gjøre med det faktum at han komponerte dette stykket i 1995 og lever i beste velgående!

Musikken til Faust er så rik på variasjon og dramatikk at den burde blitt fremført ofte, med pomp og prakt i verdens orkesterhaller.

Hvis man ønsker å se Brocks opptredener eller høre hans musikk så skorter det allikevel ikke på muligheter. Amerikaneren er av det produktive slaget og har, i tillegg til stadige turneer i Europa, komponert musikk til hele 27 stumfilmer i løbet av sin karriere — i tillegg til å ha restaurert et utall andre.

Timothy Brock. Foto: Stummfilmverlag.

***

Mange lesere vil nok reagere på at de ikke finner visse navn på denne listen. Arvo Pärt, Vangelis, Philip Glass, Hans Zimmer, Karl Jenkins, Max Richter — blant andre — er bevisst utelatt for å rette søkelys på mindre kjente komponister. Men det finnes også helt sikkert lovende, unge talenter eller bortglemte mestere som har gått undertegnede hus forbi.

Forslag mottas derfor med takk!

Selv et sinn likt det skarpeste samuraisverd kan bli sløvt
Kjære mann, Hvis du forventer at kvinner faller for muskler
Hver dag siden tirsdag 17. mars har den norske Donald-tegneren