Er du en av de som går rundt og drømmer i stillhet om en akademisk fremtid på Oxford eller Cambridge, men som mister alt håp på grunn av tvilen knyttet til egne evner?
Da bør du tenke om igjen.
Den engelske lingvisten og professoren Joseph Wright – født på selveste allehelgensaften i 1855 – er en herre hvis navn og renomé burde gi gjenklang hos alle lærde i dag. Han var nemlig et klassisk motsvar til den sedvanlige ideen om at barndom former hele livet ditt og at det kun er de med kontakter og tilrettelagte muligheter som kommer noen vei i livet. Dessverre er hans navn i stor grad glemt.
Selv var Wright ikke i stand til å lese en avis før han var blitt femten år gammel. Hvordan kunne han da komme til å skrive og få så stor innflytelse?
Og hvilken påvirkning hadde denne mannen på J.R.R. Tolkien?
Fra analfabet til lærer på bare tre år
Født inn i det beskjedne utkantstrøket Idle, i nærheten av Yorkshire, vokste lille Joseph Wright opp med svært få forventninger om å sette merkbare spor i verden. Gutten var sønn av en ullklutvever som ikke brydde seg om å lære bort de grunnleggende disipliner, slik som å lese og skrive. Allerede som seksåring ble han tilegnet «arbeidstittelen» esel-gutt, siden han bestandig ble seende drasse med seg en vogn fylt med verktøy til smien. Senere ble hans stilling oppgradert til noe de kalte for en bobbin-doffer: Dette var ofte små gutter som var ansvarlig for å fjerne og bytte ut spoler fra maskinene i en tekstilfabrikk. Wright lærte seg numre og noen bokstaver på fabrikkskolen han gikk på, og da han fylte femten, kunne han så vidt lese overskriftene i avisene. I senere år, skal Wright ha sagt om sin oppvekst:
«Lesing og skriving var for meg like fremmed som en hvilken som helst avansert vitenskap.»
Det var først da Wright fikk seg et såkalt ordentlig arbeid som en ull-sorterer og tjente ett pund i uken, at hans fascinasjon for språk begynte å koke i ham. Da dagen skumret skal han visstnok ha sneket seg ut for å ta kveldstimer på en skole i nærheten, der han fordypet seg i fransk, tysk, latin, og stenografi. Allerede som attenåring var han kunnskapsrik nok til å dele det han hadde lært med andre. Han startet sin personlige nattskole, der han tjente to pund i uken per elev. Fra analfabet til lærer på bare tre år, var en transformasjon som fikk flere rundt ham til å dra seg i skinnet.
Kanskje er lidenskapelig interesse alltid et skritt foran alminnelig skole?
Fra trengende elev til hjelper for de trengende
Da Wright hadde rundet tyve år i 1876, hadde han spart opp førti pund og kunne dermed betale ett semesters studier på Heidelberg-universitetet.
Ni år senere, i 1885, hadde han fullført sin doktorgrad. Den gikk under tittelen: Kvalitative og kvantitative endringer av det indo-germanske vokalsystemet på gresk. Da Wright hadde vendt tilbake til sine gamle trakter i Yorkshire, ble han raskt tilbudt en stilling på Oxford-universitet, noe han ikke kunne takke nei til. Professor Max Müller gjorde ham om til foreleser for Foreningen for høyere utdannelse for kvinner, samt assisterende professor i tysk.
En æret mann som engang ikke var mer enn en nysgjerrig fattiggutt med færre muligheter enn de fleste, skulle nå hjelpe en annen glemt gruppe – nemlig kvinner – til å rette blikket mot bøkene og forhåpentlig oppdage en lignende glede innenfor språkets verden. Kan denne mannen ha båret på en forkjærlighet for kvinners intellekt også?
Man kan trygt si at Wright var en fører for de evige prinsipper vi kaller kunnskap, og det virket som om han ikke brydde seg særlig om å følge datidens politiske korrekthet.
Forelsket seg i sin språklige sjelevenn
Ikke nok med at heltefiguren endte opp med å være den første til å redigere den engelske dialekt-boken på seks volumer (mellom 1898 og 1905), samt ble valgt inn som offisielt medlem av British Academy. Wrights uslåelige forkjærlighet for dialekter skulle nemlig materialisere seg og bli en fullkommen kombinasjon med et begjær for en sjel hvis lidenskap samsvarte med sin egen.
Da Wright fylte førtién år i 1896, giftet han seg med sin trettitre år gamle sjelevenn, Elizabeth Mary Lea, som studerte under ham ved Lady Margareth Hall i de nordlige delene av Oxford. I likhet med Wright brant hun for språkets mystiske elementer, og den forelskede professoren må ha lagt merke til lyset i hennes øyne blant andre klassekamerater – for det har blitt skrevet at han en dag ba henne innstendig om å «utføre et originalt arbeid en eller annen gang». Elizabeth var ikke treg med å ta ham på ordet.
Følgende år beskjeftiget hun seg med å utarbeide grammatikken til dialekten, Northumbria – et utdatert språk som ble brukt i middelalderen blant et av de angelsaksiske kongedømmene mellom 653 og 954. Wright innså at den utpregede nerden i ham selv hadde funnet en felles nerd – og med dét var saken talt. I akademisk forelskelsesrus slo de sine kreative hjerter sammen, og skrev et av Wrights mest kjente verker: Gammel og mellomengelsk gramatikk (1908). Motivert av å ha vært Wrights skrivekamerat, hev Elizabeth seg løs på sitt eget verk: Rustikk tale og folketro, som ble publisert av Oxford University Press i 1913, der hun romantisk refererer til deres gang- og sykkelreiser rundt omkring i Yorkshire-landskapet.
J.R.R. Tolkiens «gotiske bestefar»
Det er et gjennomgående mønster: Historiens helter drar lærdom fra tidligere mindre kjente helter. Disse spøkelsesaktige guruene holder seg gjerne litt i skyggen. De nyter av å se sine protegeer skinne, og tar seg ikke nær av å ikke motta noen lovprisning for dyrkningen av disse heltene. Wright var en slik guru, og J.R.R. Tolkien var hans disippel.
Dette skjebnesvangre møtet skjedde en skoledag i 1910…
Etter å ha feilet én gang, lyktes den britiske filologen og forfatteren Ronald Tolkien i å vinne et stipend til Exeter College i Oxford, hvor han blant annet studerte filologi og kom over et mystisk verk: Grammatikk i det gotiske språk. Tolkien ble brennende interessert i sin nye professor, og kunne ikke få nok av å snakke med ham. Wrights bok skal nemlig ha vært et paradigmeskifte for Tolkiens fremtidige karriere, da det var like etter lesning av den, at han begynte å sysle med ideen om Ringenes Herre-universet.
Etter lange samtaler med sin overordnede, følte Tolkien seg som fortryllet inn i det mytiske univers, og den tidligere analfabetiske lingvisten ble nok en gang avgjørende for en trengende sjel. De to formet et så lojalt bånd med hverandre, at Wright valgte Tolkien som en av vitnene til hans testamente.
Sett bort ifra den snevre anerkjennelsen denne betydningsfulle figuren har fått i historiens løp, var det riktignok flere store mennesker som hentet inspirasjon fra Wrights filologiske virke. Virginia Woolf la ikke skjul på sin beundring for professoren. I sin dagbok skrev hun om ham: «Nå kjenner alle til dialekt, takket være hans ordbok». Wright var trolig også hennes inspirasjon for den litterære karakteren, «Mr. Brook» i hennes roman, The Pargiters (1937).
Påminnelsen om heltens strevsomme reise
Historien om Wright og hans kronglete sti mot akademisk fullbyrdelse, kan fungere som en vakker påminnelse til egen selvfullbyrdelse. Som liten var han for fattig til å anskaffe seg en lærer som kunne gi ham innføringer i ren og skjær allmennkunnskap. I motsetning til Tolkien, hadde ikke Wright en inspirasjonsfigur, men var tvunget til å bli sin egen lærer.
De vanskelige årene, som kunne vært lettere hadde han fått hjelp, gjorde ham ikke bitter. Tvert om, virker det som om han fikk en betydelig trang til å ville gi verden det han måtte slite seg halvt ihjel for å kunne få selv. Denne uselviske kjærligheten må ha spredt seg rundt ham, da verden syntes å gi ham fantastiske goder som betaling: Wright fikk gjennom sin levetid inspirere og bli kjent med en dyktig forfatter som Tolkien, samt flere glade akademikere som brukte hans skrevne ordbøker som en daglig salmebok.
Er det én rød tråd som henger igjen i hele Wrights livshistorie, så er det å hjelpe andre. Selv etter hans død, fortsetter hans livsvitne å tjene nettopp denne leveregelen: I 1963 ble Joseph Wright-stipendet skapt via finansene fra Wrights eiendom. Stipendet støtter etterutdannede forskere som ønsker å gjennomføre forskningsstudier i engelske eller tyske språk.
Er du den neste Joseph Wright?
