Første gang jeg hørte Wim Winters fremføre Chopins C-dur Etude i «historisk tempo» var jeg umiddelbart perpleks og litt misfornøyd, men samtidig litt nysgjerrig. Det kunne jo umulig stemme at verket skulle spilles så sakte? Pianisten var Wim Winters, og han er mannen bak YouTube-kanalen AuthenticSound som for tiden er en av de mest populære kanalene for klassisk musikk.
Belgieren publiserer videoer med fremførelser av Bach, Mozart og fler, samt informative filmer om musikkhistorie. Hans hovedbudskap er dette: Historisk musikk i dag fremføres altfor raskt. Dette i seg selv er kanskje ikke et så oppsiktsvekkende standpunkt, men i tillegg mener han å kunne gjenskape nøyaktig tempo. Ifølge Winters bruker man nemlig tempoverktøyet i dag helt feil. På Beethovens tid talte man ikke som man gjør i dag, ett «tikk» som ett slag. Man talte to «tikk» som to halvslag som til sammen utgjorde ett helt slag, i tråd med slik man i matematikken teller en pendelsvingning. Hva betyr dette? Jo, at musikken egentlig skal fremføres halvparten så raskt som man lenge har trodd.
Hvor sakte sa du?
At musikken skulle fremføres så meget som halvparten så fort var for meg vanskelig å fordøye, da jeg hoppet ned i Winters univers. Mye av musikken kan gjerne fremføres roligere, men i noen tilfeller blir halvparten av farten så skilpaddeaktig at musikkverkets grunnmur faller sammen. Wim Winters undersøker flere av problemstillingene knyttet til den såkalte helslagsteorien nærmere, og han kan opplyse om at det som regel ikke blir halvparten av farten til det vi er vant til. De fleste innspillinger av Beethoven eller Chopin er nemlig allerede spilt langt saktere enn den oppgitte metronommarkeringen (lest på moderne måte). Kjente innspillinger er derfor ofte 20 til 30 prosent saktere med den såkalte helslags-måten å bruke metronomen på, ikke hele 50 prosent.
Et godt eksempel på dette er Revolusjonsetuden til Chopin. Her har komponisten satt metronommarkeringen «kvartnote 176». De raskeste pianistene klarer derimot ikke å nå noe særlig høyere tempo enn 120 slag i minuttet. Ville Chopin nedskrevet et umulig tempo? Neppe.
Leser man metronommarkeringen med helslag-øynene til Winters derimot, blir det ikke akkurat «lett», men overkommelig for dyktige pianister.
Gud eller undere?
Teorien om metronomen er ikke bombesikker, det finnes hull, uenigheter om historiske vitnesutsagn om tid o.s.v. Den store «missing link» er selvsagt på hvilket eksakt tidspunkt ens måte å lese metronomen på endret seg på 1800-tallet. Burde det fremkomme i litteratur eller kan overgangen ha gått ubemerket hen?
Wim Winters har derimot funnet masse litteratur som peker på at det allerede i Beethovens tid var en stemning for høyere tempo i musikk og mesteren fra Bonn skal mot sine siste leveår beklaget seg over at egne verk ble fremført for raskt. Ungareren Liszt skal ha innrømmet at han solgte sjelen sin for å imponere publikum i de mange nybyggede orkestersaler. I romanen Brødrene Karamazov av Dostojevskij, sier Ivan en gang at menneskene ikke tror på Gud, de tror bare på undere. Kanskje dette er grunnen til at tempoet gikk opp. De vanlige menneskene på 1800-tallet ville la seg imponere av fingerferdigheter, ikke omfavne den musikalske dybden.
Vanen som verdens dronning
Det interessante med Wim Winters programmer er mer enn noe annet, hvordan han har avslørt titusentalls av menneskers trang til repetisjon. Når man hører et stykke spilt på en meget anderledes måte enn man har hørt før er man selvsagt dømt til å være skeptisk. Som filosofen Montaigne påpekte i et essay en gang: – Vanen er verdens dronning.
Vi har vansker for å bryte med våre mønstre og i dag, hundre år efter at grammofonen kom i bruk, er vi blitt slaver av innspillingenes prosedyre. Wim Winters kan i noen videoer peke på konkrete feil pianister gjør i verker av for eksempel Beethoven, hvor de bokstavelig talt gjør det motsatte av komponistens ønske, kun fordi det er blitt vanlig i innspillinger. Det er derfor ekstra interessant å studere hva som skjedde da han la ut en innspilling av Beethovens Trio op. 38 for klaver, cello og klarinett – i helnote-tempo. Stykket er nemlig så ukjent at de aller fleste som hører det ikke har en annen innspilling i mente. Resultatet? Man synes tempoet høres helt rimelig ut og reagerer heller negativt når man hører «vanlig» fremført tempo.
Å gå i dybden handler om å bli lengre på ett sted
Som tidligere nevnt var Chopins C-dur etude et sjokk for meg da jeg først hørte den for omlag ett år siden. Jeg kunne ikke fatte at dette kunne være rett tempo. I løpet av perioden jeg har lært om helnote-teorien, har jeg gått igjennom minst fem sorgstadier før jeg har kunnet delvis omfavne teorien. Lenge fornektet jeg innspillingen av C-dur etudens eksistens og fokuserte heller på andre verker hvor tempoet ikke var så forandret. Når jeg nu i dag hører på Chopins etude i Winters tempo forholder det seg imidlertid anderledes. Jeg er frelst av pianistens tempo, og det er jeg fordi jeg lytter til den med en helt annen filosofi enn den jeg hadde for et år siden.
Det er unektelig noe ekstatisk over raske innspillinger, det være piano eller orkester. Men jeg har merket at gleden over saktere tempi er dypere og langt mer utviklende. Jeg blir kjent med musikkens logikk og melodisk utvikling i mye større grad. I tillegg kan jeg sanse musikkens kjærlighet og komponistens trang til katarsis i verket når tempoet tillater mitt hode å fokusere fullt og helt på musikken. Alt dette har skapt en renessanse i min egen kjærlighet til musikk som amatørpianist.
Vi har de siste 200 årene vært vitne til en tid hvor alt går fortere og fortere. At denne tendens har infiltrert høykulturen er en særdeles trist erkjennelse. Den profesjonelle klassiske pianist i dag forsøker å imponere med raskt spill fremfor å formidle musikkens historie og kjærlighet. Ikke rart at så få klassiske fremførere i dag komponerer!
Det handler om deg
Avslutningsvis vil jeg la deg, leser, bedømme. For det er deg det til syvende og sist handler om. Hva foretrekker du? Beethoven var mot slutten av livet sitt svært opptatt av nøyaktig tempo. Det er imidlertid få dirigenter som har tatt hans metronommarkeringer på alvor. Nesten alle dirigenter fremfører saktere enn den oppgitte metronommarkeringen (i henhold til moderne lesemåte).
Jeg sammenligner her to innspillinger av Beethovens niende symfoni, første sats. Den første innspillingen er av Benjamin Zander, en av de få som har laget komplett innspillinger av Beethovens symfonier i oppgitt tempo. Han har, til tross for sine raske fremførelser, beskrevet Beethovens scherzo-satser som tidvis «absurd raske».
Til sammenligning presenterer jeg Maximianno Cobra, den eneste helnote-dirigenten jeg vet om. Han har i likhet med Zander tatt Beethovens metronommarkering på alvor, men i helslags-måten å lese på. Man kan like hva man vil. Men Beethovens tempo var så konkret nedskrevet, at kun én av disse innspillingene er den historiske riktige måten å fremføre på – det finnes ikke noe imellom. Hvilken foretrekker du?
Benjamin Zander:
Maximianno Cobra:
