Den siste skumring | Christopher Rådlund til minne

Publisert 7. oktober 2022 av

Den store maleren og mennesket Christopher Robin Rådlund har forlatt verden, bare 52 år gammel.

For de av oss som kjente ham over flere år er det mest sjokkerende at det er mer enn et menneske som er borte: Det er en verden av i går som har bestemt seg for å ikke leve til i morgen. De som sitter tilbake i miljøet rundt Rådlund må svelge tungt og mønstre stor selvbeherskelse for å tåle det utenkelige valget som dypest sett ikke kan frakobles vår tidsalders betingelser, uavhengig av hva kunstnerens personlige indre nødvendighet måtte ha diktert.

Christopher Rådlund var født den 21. april 1970 i Göteborg. Han flyttet til Norge 21 år gammel hvor han studerte ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole i Oslo (1991–92), og Kunstakademiet i Oslo (1995–98). Etter dette bestemte han seg for å bli her for godt.

Man kan annerledes si at han forbarmet seg over Norge.  

For uten å vite det brakte Rådlund et lynne og en smaksprøve av et dannet svensk borgerskap til Oslo som byen egentlig aldri selv har klart å stable på bena eller har tradisjon for. Med høykulturelt og sprudlende trass ble hans leilighet i St. Olavsgate i Oslo i en årrekke et senter for salonger, middager, poesi og mysteriekvelder. Denne skribenten, som er født i Ullevålsveien knapt hundre meter unna (hvor jeg fremdeles fra tid til annen holder hus), knuget alltid hendene i forventing når jeg gikk nede forbi leiligheten i St. Olavsgate. Ville det ikke bli holdt salong snart? Ville man ikke motta en invitasjon snart? I denne leiligheten med sitt høye tak, knirkende tregulv, og blant gamle 19-hundretallsmøbler, samlinger av gipsbyster og nyplukkede blomster klarte han å brygge en atmosfærisk vin man alltid ble tørst etter. 

Rådlund var tre ting. En maler, et menneske som samlet andre, og et menneske som trodde på noe. Hans fullstendig tidsuriktige og kulturkonservative ytre, fra morgen til kveld uklanderlig antrukket med vest, lommeur, stramme skreddersydde klær uten et støvkorn på, var i seg selv et kunstverk i bybildet. Han tok nettopp del i en rekonstruksjonistisk bevegelse inspirert av svenske poeter og forfattere fra sin egen generasjon, kalt retrogardister.

Bevegelsen, som var mest aktiv i tiåret fra 1990-tallet og utover, ble definert av Rådlunds kollegaer og landsmenn Clemens Altgård og Håkan Sandell, i deres bok om retrogardism fra 1995. Budskapet i essayene, som også ble utbedret og fordypet gjennom kulturtidsskriftet Aorta i 28 utgaver frem til 2011, var at dynamisk tradisjon i seg selv kan være en kilde til fornyelse.

Og nettopp denne innfallsvinkelen til tradisjon blir bekreftet gjennom observasjon og analyse av Rådlunds verk. Hans figurative portretter av landskap, skoger og postapokalyptiske strukturer er nettopp bevisste historiske og universelle sitater, men med en umiskjennelig tone som ikke bare peker på vår tid, men også på kunstnerens personlige lynne. Rådlund malte skumringsvisjoner med en distinkt fargepalett som ofte begrenset seg til blå- og gråtoner. Av viktige verk kan nevnes det postapokalyptiske portrettet av operahuset, de mange variantene av Arnold Böcklins Die Toteninsel, og utallige, spektakulære skumringslandskap fra norske høyfjell og fossefall. Hos Rådlund blir den uoppnåelige fjelltoppen til et omvendt Soria Moria, et kullsvart slott i horisonten som man lengter til, men aldri, av ren skrekk, ønsker å bevege seg mot.   

«Stillhetens øy» av Christopher Rådlund.

På tross av at kunstnerens estetikk er en form for malt stillhet, hadde han et intimt og hjertelig forhold til klassisk musikk og levende komponister. Her hjemme var han i så måte kjent for sitt samarbeid og vennskap med Marcus Paus, med hvem han delte et høypoetisk sinnelag og en adelig og dannet borgerlig finfølelse for håndverk og skjønnhet. Rådlund hadde også et sterkt forhold til den estiske komponisten Arvo Pärt, som han lyttet mye til når han malte.

En gang de møttes i London, spurte Pärt nysgjerrig kunstneren hvorfor han bare malte skyer. Da svarte han at det er «fordi de er uforanderlige men likevel alltid forandrer seg». Svaret, som etter anekdoten resulterte i en hjertelig klem fra den gamle komponisten samt ordene: «Christopher, now we are friends!», gir en pekepinn mot Rådlunds syn på historien og det universelle kunstnerskapet. Vi er alle, og likefullt er vi kun oss selv.    

En slik finsjel, en finånd som Christopher Rådlund var, en slik levende representant for en ren og finmasket tilværelse, løper i sannhet en stor risiko. For mot det sublime vil vår tidsalder synes tiltagende grovheklet. I den endetidsaktige atmosfæren verden nå går gjennom får det sovende tyskfilosofiske lynnet og pessimismen fra Schopenhauer og Wagner fornyet tilførsel av energi. Kanskje dette livet egentlig bare er en blass forberedelse til det neste? Dette er alvorlige tanker man må gjennom før man kan riste dem av seg.   

Nyheten om Christopher Robin Rådlunds bortgang kommer i en tid da man trenger det helt motsatte.

Garborg åpner sin flotte gjendiktning av Odysseen med «Songdis, fortèl meg um mannen hin raadsløge, ...
I romanen Sult skrev Knut Hamsun om denne årstiden: Høsten ... den svale, fine årstid ...
«Å bekymre seg for at AI skal overta verden, er som å bekymre seg for ...