En hyllest til mødrene

Skrevet av | 12. februar 2023

En pike kommer til jorden. Hun lærer seg å krabbe, gå og snakke. Hun tegner med fargestifter, klatrer i trær og opplever livet ganske likt som det andre kjønnet. Men noe spesielt skjer i tenårene – en begivenhet som markerer skillet mellom henne og broren eller de andre guttene i klassen.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Kroppen klargjør eggcellene hun ble født med og livmorens månedlige utskillelse av det øverste laget i endometriet kan fortelle henne at hun nå er biologisk rustet for en stor oppgave. Hun finner seg en livsledsager og i forelskelsens rus bestemmer de seg for å gjøre det som faller dem naturlig. Hun vil skape flere av ham og flere av seg selv. All den kjærligheten de allerede deler med hverandre er for stor til å ta plass i kun to hjerter.

Så kommer modningsfasen. Ni måneder kan virke som en langtekkelig og stillestående periode, men den er helt nødvendig. Det er nemlig ikke bare fosteret som utvikles i denne fasen. Den blivende moren går også igjennom en del kroppslige forandringer som følge av de biologiske prosessene i et svangerskap. De første ukene kan være en eneste stor berg-og-dalbane for følelseslivet.

Hun kjenner kanskje på en sterk lykkefølelse i forbindelse med den store nyheten. Det å kunne bli gravid og få barn er intet mindre enn en fantastisk gave, noe hun føler hun ikke burde ta for gitt. Samtidig kan denne perioden være preget av mye uro og engstelse. Går det bra med den lille der nede? Lever den, selv om hun ikke kan høre eller føle dens tilstedeværelse? Er hun klar for denne store oppgaven? Er hun sterk og frisk nok til å bære frem et barn i over et halvt år, og sist men ikke minst – kommer hun til å mestre det å være mor?

Disse bekymringene er helt naturlige, og kan også oppstå hos far. Det er derimot enda større sjanse for at de oppleves som mer intense hos kvinnen, grunnet de kraftige hormonene som nå har blitt dannet i hypofysens forlapp, i eggstokken og i morkaken. En stor andel østrogen produseres blant annet i morkaken under den første perioden, noe som kan føre til en forsterkning av kvinnelig kjønnskarekteristika. Dette kan føre til fyldigere bryster og hofter, så vel som en stadig økende forekomst av de mer feminine emosjonene.

Kvinnen kan bli mer sensitiv overfor lyder, lukter, stemninger og fremmede. Et dypt beskyttelsesinstinkt oppstår, og hun føler kanskje et større og større behov for å trekke seg tilbake i sin egen hule, der hun kan fundere over tilværelsen og kommunisere med sin lille baby i ro og mak. Mannen ved hennes side kan komme til å bekymre seg over hans elskedes velferd, og kanskje sliter han med å kjenne henne igjen.

Symptomene roer seg heldigvis litt ned i andre trimester. De fysiologiske plagene pleier også å forsvinne da. Nå er hun ikke lenger like kvalm og den sterke utmattelsen som kom de første ukene er nesten glemt. Fosteret i magen har allerede en hjerne, samt armer, ben, negler og muligens litt hår. Ikke nok med det. Nå kan hun få en daglig bekreftelse på at det lille mirakelet som vokser inni henne lever, i form av spark og akrobatiske omdreininger med kroppen.

De neste månedene flyr forbi, og snart er hun i tredje trimester: den siste fasen av svangerskapet. Nå er magen blitt så rund og stor at den ligner på selve jordkloden, og jordmor opplyser om at babyen har festet seg. Det er tre uker igjen til termin og hun får kanskje høre det ved neste svangerskapskontroll: «Fødselen kan starte når som helst!»

Christian Krogh: «Mor og barn», olje på lerret (1883)

En varm bølge av spenning og nervøsitet farer gjennom kroppen idet hun mottar beskjeden, og en voksende klynge av nye bekymringer er i ferd med å plante seg i hjerteroten: Er alt klart til den lilles ankomst? Når får hun rukket å kjøpe inn stellebord? Kommer hun til å klare å amme? Og hva med fødselen – den som så mange sier er det vondeste de har opplevd. Er det virkelig sant? Er den smertefull som de andre skal ha det til? Kommer den til å være det for henne?

Hun forsøker å finne trygghet ved å sette seg inn i faget. Hun leser kanskje bøker og artikler om fødselsforløpet, amming og barsel. Hun lager seg en plan og skriver fødebrev til jordmor og lege. Én kveld setter hun seg ned i lotusstilling etter en god økt med graviditetsyoga, puster lettet ut og blir sjenket en åpenbaring: «Tenk alt jeg vet nå som jeg ikke hadde noen anelse om før!» filosoferer hun. «Tenk på alle de som ikke vet hva vi går igjennom, både fysisk og mentalt … Mødre bør løftes mere frem, denne prosessen bør skrives om flere steder og politikere må skjønne hvor stort arbeid vi faktisk gjør når vi bringer barn til denne verden.»

Den skjebnesvangre dagen er i emning. Hun kjenner det midt på natten: En kriblende følelse i nedre del av bekkenet vekker henne fra dyp søvn. Til tross for at intensiteten tærer på og gjør henne litt engstelig for det som er i vente, kan hun ikke unngå å trekke på smilebåndet. Disse sammentrekningene kan hun ikke ta feil av. Dette er ikke kynnere. Dette har hun lest om. Dette er rier.

Hun velger å ikke vekke mannen sin, siden det er en stemme i henne som ber om å få være alene med babyen en stund. Samtidig er det viktig at han får nok med søvn, slik at han har de nødvendige kreftene under selve fødselen, tenker hun. Med tunge, vaggende skritt, greier hun å hale seg ut av soverommet og inn i stuen. Der står hun og vaier med kroppen frem og tilbake, mens hun passer på at pusten er tung, fokusert og rolig. Hun stryker på magen sin og nyter denne siste alenetiden som hun merkelig nok deler med en annen.

En uventet melankoli treffer henne. Øynene blir blanke og myke. Hun tenker på hvor rart det er at dette sannsynligvis blir siste dagen hun går gravid med skatten sin. «Snart skal du forlate hjemmet jeg har skapt til deg,» sier hun og legger en øm hånd mot nedre del av magen, der hun vet at hodet ligger. Riene tar seg mer og mer opp i intensitet. Den blivende faren våkner, støtter henne, masserer korsryggen og hvisker oppmuntrende ord i øret på henne: «Nå skjer det. Nå blir vi foreldre.»

Kroppen hennes spennes litt opp ved tanken – ikke av angst, men av forventning. Følelsen hun har nå kan minne om den et barn kan kjenne på natten før julaften. Ni merkelige måneder med nevroser, gleder, forhåpninger, bekkenbunnsplager og søvnløse netter er ved veis ende. Hun går inn i et helt nytt kapittel nå, og mens livmorhalsen åpner seg og babyen sakte men sikkert gjør seg klar til å fare ned gjennom fødselskanalen, er det noe som forteller henne at hun aldri kan gå tilbake til den hun var før. Dette er en sørgmodig, men nødvendig overgang – en kroppslig og mental initiering som innebærer det å støte ut et helt menneskeliv, ved hjelp av en muskel som kun kvinner er født med. 

Lik enhver initiering, møter den ikke mennesket uten en liten dose med ubehageligheter.

Fødselen blir lang og tidvis smertefull, men hun føler seg rolig og ivaretatt under hele forløpet, mye på grunn av hennes utvalgte lag av jordmødre og støttepersoner. I forkant av den store dagen har hun passet på å handle inn stearinlys, lyslenker og velduftende oljer. Dette har hun gjort for å skape en uforstyrret og harmonisk stemning rundt seg, for hun har lest at det er gunstig med mørke omgivelser, slik at kroppen kan frembringe de riktige hormonene.

Hun har også gjort daglige kroppsøvelser som hun vet har vært med på å åpne opp og tøye bekkenområdet. Disse øvelsene tar hun i bruk innimellom rier. Mens hun gjør det føles det ut som at hun kommuniserer med den lille skatten sin. Hun forteller den hvilken vei den skal gå, nedover – i samsvar med tyngdekraften. Prosessen har sine uventede episoder, men dette var hun godt forberedt på, og derfor blir hun ikke bekymret når de inntreffer. Idet den etterlengtede småtassen omsider plasseres i armene hennes, smelter hun av lykke og lettelse. En strabasiøs reise er over.

Under haken sin kan hun skimte to rare øyne som titter opp på henne. Hverken hun eller mannen klarer å oppfatte hvem den lille ligner på. Den er et helt eget menneske, tenker de. Et selvstendig individ. Jordmødrene trekker seg tilbake og lar henne få holde babyen så lenge det måtte passe henne. Her er det ingen hast med veiing, sprøyter eller avnavling. Her er det bare en eneste stor feiring med kjærlighet, hudkontakt og kos. Sakte men sikkert finner den lille skapningen frem til den aller første næringskilden, mors bryst. Etter noen tak med prøving og feiling, merker hun det: Det som føles ut som små, kilende suttebevegelser forteller henne at sin aller kjæreste har begynt å die.

En dyp ro senker seg over skuldrene hennes. Muskler og ledd er mer utmattede enn noen gang, men den store lettelsen får det hele til å virke kraftfullt fremfor slitsomt. Et par øyeblikk senere kommer morkaken. Navlesnoren, som nå har overført resten av blodet med de nødvendige stamcellene over til det nye livet, klippes. Mor og barn er ikke forbundet med hverandre lenger. Likevel vet hun at denne babyen kommer til å kreve alt fra henne i løpet av de neste månedene, og til tross for den strevsomme ankomsten, er hun mer enn villig til å gi den hele sin verden. 

Barseltiden blir starten på en ny reise, og hun begynner så smått å skjønne hvorfor noen kaller den for «det fjerde trimesteret». Melken som produseres i brystkjertlene bringer nemlig med seg en ny runde med voldsomme hormoner. De kjente barseltårene som varsler sin ankomst på den tredje dagen får livet til å virke enormt og lammende. Babyen får plutselige raptuser der den ikke slutter å gråte.

Det tar lang tid før hun finner ut av hva den vil, og innen den tid blir hun nødt til å holde sin egen frustrasjon i sjakk. Nå kan hun ikke lenger legge seg ned i fosterstilling og glemme verden slik hun kunne før hun fikk barn. Nå må hun sette seg selv til side og fokusere på noen andre istedenfor. En snikende skyldfølelse overtar sinnet: «Hvorfor kjenner jeg på disse tunge følelsene? Er jeg ikke en god mor?» Angsten går heldigvis bort idet hun skjønner at dette er helt normalt å føle på. Hun har nemlig lest seg opp på barselshormonene, og dessuten er hun allerede ganske trent på å holde ut med svingende emosjoner som resultat av svangerskapet.

En ny forelskelse er nå i full blomstring. Den skjøre babyen i krybben blir bare søtere og søtere. Nattlige oppvåkninger og bleieskift virker mer krevende enn en fulltidsjobb, men hun skjønner at dette er en temmelig liten pris å betale når fortjenesten er så stor. Fortjenesten er et selvskapt menneskeliv som hun får lov til å følge med resten av livet, samt en viten om alt det kvinnekroppen og kvinnesinnet er i stand til. Her er det nemlig ikke bare et barn som er blitt født, men også en mor: En mor som – med tiden – kanskje får oppleve sin egen datter gå gjennom en lignende reise. Og hvis dette skjer, vet hun at hun og datteren har noe uendelig sterkt til felles. På mange måter er det som om de to da deler på en magisk hemmelighet. En hemmelighet om livet gjennom urkvinnens blikk.

La oss hylle kvinnen ved å hylle mødrene. La oss feire graviditeten, barseltiden, ammingen og årene etter. Jobben de gjør er en av livets største begivenheter. Det er en heltinnes reise, i form av at den kommer med en initiering, en renselse og en gjenoppdaget urkraft. Ingenting kan erstatte denne prosessen, og ingenting kan sammenlignes. Skjem derfor bort din mor i dag.

Machiavellis advarsel i Fyrsten (1513) mot et forsvar basert på leiesoldater er like aktuell den ...
«Å bekymre seg for at AI skal overta verden, er som å bekymre seg for ...
Kristian Hoff-Andersen er en forkjemper for menneskevennlig byrom. Han mener at den klassiske arkitekturens fortrinn ...