Boktips under parasollen: Bonjour Tristesse – av Francoise Sagan

Publisert 20. juli 2020 av

For hver eneste sommerdag som går mot kveld, blir vi stilt overfor vissheten om at sommeren sakte, men sikkert, unnslipper oss. Som sand i et timeglass renner den ut. Her oppe i nord, vet vi inderlig vel at en sommer, den varer aldri evig. Men enn så lenge er det høysommer og solskinn, blafrende bris og ubekymrede dager.

Det er juli måned, og vi nordboere nyter de lange og late aftener vi så lenge har lengtet efter. Det sies at vi som bor i dette golde vinterland, har et annet lynne når sommerhalvåret setter inn. Vi føler oss nærmest kontinentale i våre sinn, rent berusede i våre kropper av de uvante kjærlige solstrålene. 

Her kommer et lesetips for deg som ligger slumrende under parasollen blant bærbusker og stakittgjerder. Til deg som synes at sommer i Norge er forfriskende, men som likevel savner Middelhavets bølgesus eller Rivieraens forlokkende frihet denne sommeren vi er forvist til hjemlige strender. Den moderne klassikeren Bonjour Tristesse, av Francoise Sagan, er som et førstehjelpsskrin for de som vil fremkalle en følelse av ubegrenset sommerfrihet. Samtidig pleier boken de sjeler som kjenner på den underlige følelse av tristhet i sommerens ubønnhørlige krav på umiddelbar lykke og tilfredsstillhet. 

Litteraturen som vekker vårt legeme

En regntung sommernatt satte jeg meg ned med denne lille boken i fanget. Det var fornøyelig og lettfattelig lesning; boken er på knappe hundre små sider. Om enn enkel og lettlest, ga romanen meg en verdifull beskjed. En påminnelse om at tilværelsen kan være skjør som et sandslott, og ikke minst minnet boken meg på at livet har ingen fasit – det finnes ikke én løsning som passer oss alle. 

Sagans roman gir innsyn i en sårbar ungpikes vemodige sommerparadis. I Bonjour Tristesse møter vi hovedpersonen, den sytten år gamle Cécile, som tilbringer en sommer ved Côte d’Azur sammen med sin far, den relativt unge enkemannen, Raymond. Allerede efter de første sidene gjenkjenner vi, gjennom ordene som flyter mot oss, følelsen av å la havets vinder leke i håret og sydens bedagelige trykkende varme omfavne oss. Den lekende personen vi selv blir i varmere strøk, vekkes i vårt legeme ved hjelp av Sagans pirrende beskrivelser. 

– Mangt et fordømmende ord har blitt sagt om denne unge pike gjennom bokens resepsjonshistorie. Da Bonjour Tristesse ble publisert i 1954, av den da nitten år gamle Sagan, ble den straks en internasjonal skandaleutgivelse, skriver Adara Ryum. Foto: Bokens forsidebilde av anonym. Kilde: Flickr.

Denne litterære reisen til sydens land, byr derimot ikke utelukkende på sorgløshet. Den trykkende tristhet som kun sommeren kan fremkalle, lurer som bitre undertoner gjennom hele romanen. Lummerheten boken fremkaller i leserens sinn, forløser seg imidlertid ved veis ende i en tragisk tordenstorm.

Uten moralske innvendinger

Vi får som leser innsyn i et noe eiendommelig far-datter forhold. En familiekonstellasjon som pirker i konvensjonelle oppfatninger om hvordan datter og far bør leve sammen. Cécilie og Raymonds kjærlighet til meningsløsheten, deres utradisjonelle levemåte, og vidløftige omgang med andre mennesker, vil nok vekke en barnevernspedagogs umiddelbare forakt. En kosthold hvor alt som fortæres er søte frukter, bitter morgenkaffe og sterke drinker, vil nok også egge en helsesøsters reaksjon. Men for en leser med et åpent sinn, oppstår kun lengselen efter tilstanden man kan gå inn i den varme årstiden, den hvor sult er en sans man fortrenger, men hvor man aldri kjenner seg mett nok på henrivende sanseopplevelser. 

Raymond er en far som lever livets glade dager samtidig som han har eneansvar for Cécil. Hans utallige kvinnelige bekjentskap, og naturen av disse flyktige forhold, holder han derimot ikke skjult for sin unge datter. Snarere tvert imot, Cécile spiller rollen som sin fars sammensvorne kamerat i jakten på den ultimate selskapsdame. En rolle hun spiller med den største letthet og selvfølgelighet.

– Allerede efter de første sidene gjenkjenner vi, gjennom ordene som flyter mot oss, følelsen av å la havets vinder leke i håret og sydens bedagelige trykkende varme omfavne oss. Den lekende personen vi selv blir i varmere strøk, vekkes i vårt legeme ved hjelp av Sagans pirrende beskrivelser, skriver Adara Ryum. Illustrasjonsbilde: Cote d’Azur malt av Paul Signac (1889). Kilde: Fine art America.

Alt er bare lett og uanstrengt, helt til den modne kvinnen Elsa dukker opp som en av farens nye elskerinner. Hvorfor en kvinne som hun tiltrekkes av Raymond, er for meg romanens største mysterium. Den leser som har teorier om dette, hører jeg gjerne fra. Ved hennes ankomst begynner det sorgløse liv å rakne for far og datter. Raymonds nye flamme har som mål å reformere det livsbejaende livet den lille familien fører; vekk fra en tilstand i sus og dus, til en hverdag med struktur og hardt arbeide. Med disse nye krav hengende over seg, drives den til nu uskyldige pike, til å gjennomføre handlinger som fremstår som alt annet enn tilgivelige.

“Et sjarmerende monster”

Spørsmålet de lærde strides om, er om bokens hovedperson er et ondskapsfullt og destruktivt monster; en bortskjemt tenåring som er villig til å ødelegge andre menneskers liv for sin egen egoistiske agenda, eller om hun rett og slett er et barn. Et barn som føler at livet slik hun kjenner det, blir revet vekk under føttene på henne, og som i fortvilelse og panikk, handler ubetenksomt i håp om å bevare den tilværelse hun kjenner som trygg. Mangt et fordømmende ord har blitt sagt om denne unge pike gjennom bokens resepsjonshistorie. Da Bonjour Tristesse ble publisert i 1954, av den da nitten år gamle Sagan, ble den straks en internasjonal skandaleutgivelse. Siden den gang har den firmodige Cécile vekket forargelse og oppsikt blant lesere verden over. Selv med visshet om at Sivilisasjonens lesere kan komme til på å ta meg på ordet og plukke opp romanen, sier jeg; det går an å forstå, og det meget vel, hvorfor Cécile handler som hun gjør. Les selv og døm meg derefter.

Skynd deg, nyt sommeren før den er forbi

Sommer i Norge er forfriskende, men fullt så eksotisk som en bittersøt reise til Middelhavet, er den ikke. Gi deg selv den nytelsen der du ligger under parasollen blant bærbusker og stakittgjerder, å puste inn det frigjorte skamløse univers som beskrives av Sagans penn. Kan man ikke reise utover, pakke kofferten og fare til fjerne himmelstrøk, finnes det muligheter for å vandre innover i seg selv for å fremkalle den særegne følelsesmixtur av svale vinder, sorgløshet, uro og sødme – følelsen av sommeren selv. 

Skulptørens lykke kommer av den mentale kampen det er å
Mange hyller ham som den viktigste konservative tenker i nyere
Et tilbakeført og klassisk kinoteater gjør omgivelsene til en like