Nu kommer oppgjørets time! Nu skal vi slavebinde disse middelmådige kitschkremmerne og lære dem å akte den tyske ånd og tilbe den tyske Gud.

Slik ordla den modernistiske komponisten Arnold Schönberg seg i et brev i 1914 til sin venninne Alma Mahler. De omtalte var hans kolleger Bizet, Stravinsky og Ravel, som riktignok befant seg på motsatt side i krigen, men som var havnet i unåde også av en årsak med dypere røtter:

Det var den tyske idealismens idéer om originalitet, interesseløshet, og det oversanselige som var i ferd med å overta kulturen i vestlige land. Borgerskapets eventyrlige musikk, som hadde utviklet seg i kompleksitet siden 1600-tallet, var i ferd med å implodere. Med hegeliansk dialektikk som utgangspunkt skulle ikke Mozart, Beethoven og Schumann lenger vurderes som håndverkere, men som genier som i kraft av sine banebrytende evner, tvang historien til å skride fremover. Musikkens fremtid skulle fullbyrdes og dette innebar et hardt brudd med det man anså som dekadent efterligning. I dens sted skulle en intellektuell musikk ta over, blottet for melodi og historiefortelling. Maleri, skulptur og arkitektur skulle også bli gjenstand for de samme dekonstruktivistiske strømningene. Det bærende i de ulike disipliner skulle revurderes og erstattes: det gjenkjennelige i billedkunsten, de harmoniske proporsjonene i arkitekturen, melodien i musikken. Disse tendensene skulle få samlebetegnelsen Modernisme.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Magasinet Sivilisasjonen 2023. Bli medlem i dag for å motta Sivilisasjonens trykte magasiner i posten!

Modernismen blir enerådende

Det kan være vanskelig å forestille seg utfordringene knyttet til å komponere tonalt efter annen verdenskrig. Modernismen, med sin atonalisme, hadde blitt enerådende, og brettet seg så og si ut som et jernteppe over Europa. Avvikerne ble latterliggjort som senromantikere, hvilket sørget for at mange personligheter havnet i skyggen til tidens fanebærere av den «sanne kunst». Efter hvert ble det vanskelig, ja nært sagt umulig, å bli tatt alvorlig som melodiøs komponist, fordi man var overbevist om at fremskritt var ensbetydende med avvikling av tonalitet. 

Vi vil herved presentere et utvalg komponister som, til tross for tidsånden, har skrevet klassisk musikk siden annen verdenskrig – frem til våre dager. Listen er et forsøk på å samle de mest utmerkede komponistene, som regelmessig skrev musikk som griper og engasjerer.

Under arbeidet med listen har vi tatt utgangspunkt i to kriterier for hva som havner under betegnelsen «klassisk musikk»: 

1) Musikkens historiefortelling må være variert melodisk. Oppsøker den for mange dissonanser går det over til modernisme, besøkes den kromatiske skalaen i for stor grad glir det over i jazz. Opererer den med en for enkel tonal struktur blir den for lik visesang eller populærmusikk. 

2) Det er en forutsetning at komponisten har tatt i bruk akustiske instrumenter. En del nyere filmmusikk kan sies å være klassisk i formen, men bruken av synthesizere og digitale lydbilder gjør at musikken blir uorganisk og ugjengivelig.

NB! I listen trekker vi frem det vi anser for å være komponistenes beste verk skrevet efter annen verdenskrig. De som fortsatt var i live, men ikke skrev i den gitte perioden for eksempel Sibelius, er ikke tatt med. Vi har også unnlatt å nevne såkalte enslagsvidundere, fordi listen skal fungere som en oversikt over de mest kyndige komponistene, med forbehold om at vi kan ha oversett et og annet navn.

Wilhelm Furtwängler
Symfoni nr. 2 (1945-46)

Furtwängler er først og fremst kjent for å ha gjenskapt det flere anser for å være den ideelle lyden av Beethoven, Bruckner og Brahms i sin rolle som dirigent. Det mange ikke er klar over er at han først og fremst definerte seg som komponist.

Høydepunktet fra hans virke er Symfoni nr. 2, skrevet mens efterkrigsoppgjøret pågikk i Tyskland 1945. Han hadde dirigert under Hitler og falt derfor under de alliertes søkelys. Den tunge atmosfæren som preger lydbildet minner om hans forbilder som for eksempel Anton Bruckner, men dysterhet i musikken er også en generell tendens i 1900-tallets musikk. Symfonien åpner med et undrende og kromatisk fagottmotiv, som efter hvert blir akkompagnert av romantiske strykere som får melodien over i tonalitet. Spillet mellom kromatiske og romantiske motiver er gjennomgående i verket, som avslutter med brask og bram, som om den utropte at den var en av de store romantiske symfonier.

I eftertiden står hans komposisjoner som helhjertede forsøk på å gjenskape de gamle mestere, og hans rolle som dirigent synes utvilsomt å ha nytt godt av det. For med den kompositoriske interesse for øye kunne han tillegge Brahms, Schubert og Beethoven den entusiasmen og energien verkene fortjener. Dessverre har den senere generasjons dirigenter sluttet å komponere, og deres tilnærming til klassikerne bærer i dag ofte mer preg av stil enn historiefortelling.

Erich Wolfgang Korngold
Cellokonsert op. 37 (1946)

Den østerrikske komponisten var et sjeldent vidunderbarn på 1900-tallet. Allerede som tenåring skrev han kammerverk, ballett og sin første opera. Gustav Mahler lovpriste unggutten, og med de påfølgende operaene, endog Richard Strauss og Giacomo Puccini. Med Den døde (1920), hvor den puccinisøte arien Mariettas sang er et høydepunkt, markerte han seg som en senromantiker.

Da jødeforfølgelsen til nasjonalsosialistene begynte i Tyskland på 30-tallet tok han et skjebnesvangert valg om å takke ja til å flytte til USA for å komponere filmmusikk for regissøren Max Reinhardt. Dette skulle bli begynnelsen på en ny karriere: istedenfor operaer og pianotrioer skulle østerrikeren livnære seg av å tonesette eventyrfilmer og film noir-thrillere på Hollywoodlerretet.

Med sin klassiske bakgrunn ble Korngold elsket av filmindustrien, som med underholdning som mål, omfavnet hans melodiske trang. Sammen med Max Steiner regnes Korngold som filmmusikkens grunnlegger. Hans cellokonsert, med dens ekspressive vitalitet, var i utgangspunktet skrevet for filmen Den hvite løgnen, hvor Paul Henreid spiller en stormforelsket komponist. Da filmen var ferdig, omskrev og forlenget Korngold stykket og gav det et eget opusnummer. Cellokonserten, samt romansen fra hans fiolinkonsert (1945) og adagioen fra hans Symfoni (1952), representerer en romantisk dybde modernistene hadde erklært som utryddet.

Nikolaj Mjaskovskij
Symfoni nr. 25 (1946)

Efter å ha hørt Tsjajkovskijs sjette symfoni, bestemte Nikolaj Mjaskovskij seg for å bli komponist. Han var sent ute, men fikk til gjengjeld et vennskap for livet gjennom den yngre medeleven Sergej Prokofjev i studietiden i St. Petersburg.

Midtveis i karrieren hadde Mjaskovskij en eksperimentell periode, men var ellers hele «den rusisske musikkens samvittighet», som biografen Gregor Tassie beskriver ham. Symfoni nr. 25 er et testimonium over hans orkestreringsevner og har et åpningsmotiv fra en annen verden. Det er noe intimt over musikken, som også kan høres i annen sats fra hans optimistiske siste symfoni. Sovjetunionens kritikere var skeptiske, og beskyldte ham for å skrive musikk inspirert av egne følelser snarere enn proletariatets. Komponisten på sin side var en sky, tilbaketrukket mann, og tross alle pekefingre fra offentlig hold, beholdt han sitt professorat ved konservatoriet i Moskva frem til sin død i 1950.

Dirigenten Jevgenij Svetlanov har i senere tid vært en aktiv pådriver for å få Mjaskovskijs symfonier frem i lyset igjen, hvor Luftfartssymfonien også er verdt å fremheve. Svetlanov har trukket paralleller til Gustav Mahler og Anton Bruckner, som begge fikk sin renessanse lenge efter sin død. 

Richard Strauss
De fire siste sangene (1948)

Bautaen Richard Strauss fosset frem som Wagner-modernist i sin ungdom, for så å tilbringe voksne år i kitschens drømmeverden. Mest kjent er han for komedieoperaen Rosenkavaleren og det symfoniske diktet Slik talte Zarathustra.

I De fire siste sangene slår Wiener-komponisten et siste slag for romantikken og her er siste sats verdt å fremheve. Im Abendrot handler om et gammelt ektepar som vemodig, men fattet, vandrer inn i solnedgangen i det de spør seg: «Er det kanskje dette som er døden?»

Sangen minner stykkevis om hans opera Arabella og ender med de uforglemmelige klarinettonene som må sies å være Strauss’ farvel til livet.

Hans Pfitzner
Kantaten Urworte Orphisch (1948-49)

Efter krigen og de alliertes bombing var den tyske komponisten Hans Pfitzner hjemløs og mentalt redusert. Før han døde på et gamlehjem i Salzburg, komponerte han kantaten Urworte Orphisch basert på et dikt av Goethe. Stykket er høystemt og slekter på Requiemet til Johannes Brahms. 

Som uttalt anti-modernist, i tillegg til å være kritiker av nazismen under krigen, møtte Pfitzner på mye motstand. Nasjonalsosialistene vurderte hans gammelmesterlige musikk som uegnet til propaganda og i eftertid har han måttet lide under et nazi-stempel han kun fikk fordi han var utøvende komponist i Tyskland på 1940-tallet.

Av andre verk er Pfitzners romantiske kantate Von Deutscher Seele å anbefale.

Rued Langaard
Fra dybet (1950-52)

Komponisten Rued Langaard ble tidlig utstøtt fra musikkmiljøet i Danmark. Han sultet og frøs fordi ingen ville gi ham fast stilling som organist, og efter å ha søkt i mer enn tyve år, ble han «forvist» til domkirken i Ribe med luselønn. I 1952 reviderte han korverket Fra dybet, som skulle bli hans siste før han døde, uten anerkjennelse.

På slutten av 1960-tallet begynte Langaard allikevel å liste seg ut av Carl Nielsens altfangende skygge. Dette er mye takket være Per Nørgård som smuglet hans Sfærernes musikk innimellom nye verk som skulle vurderes av en modernistisk komité for festivalen Nordiske musikkdager. 

Men Langaard var ingen modernist. Hans musikk er himmelstrebende og forunderlig – iblant er det nesten som om han lar lytteren få titte inn i en fremmed verden av flammende angst. Hans Løvfaldssymfoni bør enhver lytter stifte bekjentskap med.

Sergej Prokofjev
Symfoni nr. 7 «Barnesymfonien» (1952)

Var Sergej Prokofjev modernist eller senromantiker? Spørsmålet har delt mange, og selv om det ikke finnes tvil om at han eksperimenterte en hel del i sitt arbeid, kan han også være påfallende sentimental.

I efterkrigstidens år står hans aller siste musikkstykke Symfoni nr. 7 som en lysende stjerne. Som med flere av hans verk hersker det kaos, men de eventyrlige motivene i første sats bærer med seg elver av skjønnhet igjennom samtlige satser. Tittelen «Barnesymfonien» uttrykker stykkets melankolske tilbakeblikk på et liv, men kanskje også på en musikalsk epoke som beveget seg vekk fra det barnslige og melodiske, til det overdrevent intellektuelle.

Da Stalin gikk bort 5. mars i 1953, lå Prokofjev på sitt siste, og det sies at komponisten døde av lykkerus da han fikk høre om partisekretærens død. Han efterlot seg blant annet baletten Romeo og Julie, musikken til filmen om Aleksandr Nevskij og en vidunderlig tredje sats fra Symfoni nr. 5.

Charles Chaplin
Filmen Rampelys (1952)

Chaplin er kanskje den eneste blant de store i filmindustrien som skrev, regisserte, komponerte og spilte hovedrollen i filmene han produserte. At han ikke kunne lese noter hindret ham ikke i å realisere sine evner også på dette feltet, hvor han fikk hjelp til arrangering av dyktige musikere.

Musikken til spillefilmen Rampelys er intim og melodisk til fingertuppene. Deler av den ble komponert i forkant for å tilpasse koreografien til filmens ballettscene, som opprinnelig varte i nesten en halv time. Til orkestreringen fikk Chaplin hjelp av Ray Rasch og Russel Garcia. Et av temaene ble senere gjort om til den populære sangen «For alltid» med tekst av Geoff Parsons og John Turner.

Andre betydningsfulle verk av Chaplin er musikken han skrev til filmene Småen, Byens lys og Moderne tider. 

Edmund Rubbra
Symfoni nr. 6 (1953-54)

Han er blitt kjent som den britiske Bruckner, noe vitaliteten og optimismen i finalen fra hans Symfoni nr. 4 vitner om. Men likheten stopper der, for Edmund Rubbra var svært eksperimentell i struktur og tonalitet. Da han komponerte, tok han ofte utgangspunkt i én melodi, for så å la musikken strømme på, som en lyrisk dikter som skriver på rim, men uten en streng metrikk. Hans impresjonistiske fremgangsmåte kan godt ha vært et resultat fra da han, nitten år gammel, var elev av Gustav Holst, hvis frivole metoder må ha gjort et sterkt inntrykk.

Symfoni nr. 6 blir ofte fremhevet som Rubbras hovedverk, og ble skrevet da han var på sin høyde i sosial anseelse. Adagioen er fabelaktig, og kan tidvis minne om en tilsvarende sats fra Vaughan Williams’ Londonsymfoni.

Den dedikerte dirigenten Richard Hickox fortjener heder og ære for sitt arbeid med å fremføre Edmund Rubbras samlede, elleve symfonier, som godt kunne fått mer oppmerksomhet enn de har fått i senere tid.

Aram Khatsjaturjan
Baletten Spartakus (1954)

Noen musikkstykker har noe umiddelbart gjenkjennelig ved seg. Et eksempel på dette er Adagio for Frygia fra balletten Spartakus. Allerede efter å ha lyttet til de første tonene, tenker man: hvor har jeg hørt dette før? Sjokket over å oppdage at denne melodien stammer fra en ballet skrevet på 50-tallet kan ikke beskrives med ord. Armeneren Khatsjaturjan er ukjent for de fleste – allikevel hadde han evnen til å skape melodier man ikke glemmer. Et annet eksempel er Sabeldans fra hans ballett Gajané (1939).

Spartakus forblir hans mest episke verk. Balletten forteller den sanne historien om den romerske gladiatoren Spartakus og hans slaveopprør omkring 100 år før Kristus. Blandingen av kor i musikken er virkningsfull og gir et lite glimt av antikken. Musikken er uhøvlet melodisk, et særtilfelle i sin tidsepoke. Denne balletten fortjener aktelse på linje med Nøtteknekkeren av Tsjaikovskij.

Nikolaj Krjukov
Filmen Den énogførtiende (1956)

Som den kanskje aller fremste filmkomponisten i Sovjet er det virkelig forunderlig at hans navn ikke er ivaretatt i musikkviteres bevissthet. Nikolaj Krjukov var musikalsk leder av Mosfilm og tonesatte Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925), Idioten (1958), Admiral Nakhimov (1947), og flere symfonier. Søker man opp hans navn på internett i dag vil man først og fremst bombaderes med informasjon om en turner og olympisk mester med samme navn, dernest en skuespiller. Komponisten derimot, er blitt skjøvet under historiens ubarmhjertige raggteppe.

Den énogførtiende, regissert av den legendariske Grigorij Tjukhraj er noe så unikt som en bolsjevisme-kritisk film, lavet i kjølvannet av Stalins død. Den tar for seg borgerkrigen i Russland i 1919, om en kvinne og mann som forelsker seg i hverandre til tross for krig og ideologisk barriere. For Krjukovs vedkommende, er dette hans mest sublime verk for filmlerretet.
Kombinasjonen av strykere og lengselsfulle sopranstemmer er en signatur fra Krjukov, som endte sitt liv ved å kaste seg foran et tog 4. April i 1961.

Ralph Vaughan Williams
Symfoni nr. 9 (1957)

Fantasia over et tema av Thomas Tallis er blitt en del av musikkens kanon, men for mange er Vaughan Williams fortsatt et ukjent navn. Det skyldes i hovedsak at han var kommet til å komponere på feil klode – hans siste symfoni utkom på et tidspunkt da romantisk musikk knapt var allment kjent andre steder enn i Hollywood. Dog «romantisk» er kanskje ikke den beste betegnelsen for Symfoni nr. 9. Stykket åpner dramatisk, med troskraften til Matteuspasjonen av Johann Sebastian Bach, og bygger blant annet på romanen Tess av slekten D’Urberville av Thomas Hardy. 

Øverst i Vaughan Williams’ «oeuvre» troner Londonsymfonien (1913), med dens mystiske atmosfære og rike tonalitet – mesterlig dirigert av både Richard Hickox og John Barbirolli. 

I studietiden var Vaughan Williams elev av både Max Bruch og Maurice Ravel. Den som stod ham aller nærmest var Gustav Holst. I gjensidighet anså de hverandre for å være sin viktigste inspirasjonskilde.

Dmitrij Sjostakovitsj
Symfoni nr. 11 (1957)

Symfoni nr. 11 av Dmitrij Sjostakovitsj åpner med en undrende adagio som tonesetter vintermorgenen i 1905 da arbeiderne gikk i protesttog og flere ble massakrert av tsarens soldater. Den krigerske bruken av pauker og trompeter i annen sats skildrer sammenstøtene som fant sted og her bruker Sjostakovitsj elementer fra et av hans tidligere korverk. Flere melodier i symfonien er hentet fra folketoner og revolusjonssanger. Resultatet er et mesterverk som i tredje sats serverer lytteren et av høydepunktene i musikkens historie.

I løpet av livet slet den russiske komponisten mye med nervene. I perioder hadde han en ferdigpakket koffert klar ved utgangsdøren og sov på en madrass i trappeoppgangen, av hensyn til familien i tilfelle KGB kom for å arrestere ham om natten.

Sjostakovitsj er blitt kalt den største symfonikeren i det 21. århundret, og det med god grunn. Fremtredende verk er hans femte og åttende symfoni, filmmusikken til Grigorij Kozintsevs Hamlet, og hans annen klavérkonsert.

Francis Poulenc
Operaen Karmelitternonnene (1957)

Akkurat idet musikalen helt sikkert hadde erstattet operasjangeren for godt, kom denne klassiske operaen av en i dag nokså ukjent komponist. Melodisk fra første strofe, beviser den for alle at det klassiske formsproget ikke er tidsavhengig, men kan dukke opp igjen når man minst venter det. Hans Stabat Mater er også et godt eksempel på dette.

Francis Poulenc var en selverklært klassisist i en tid da nesten ingen andre turte å være det. Han startet, sammen med fem andre, en gruppe med kallenavnet «Les Six». De ville skape ren musikk, fri for wagnerianisme og impresjonisme. 

Operaen Karmelittnonnene forteller om to valg og to tragedier. Den første om Cosette, som sliter med mystiske, sjelelige kvaler. Hun forlater omsider sitt barndomshjem for å gå i kloster. Hennes andre skjebnesvangre valg finner sted under den franske revolusjon i nonneklosteret når Cosette og de andre nonnene velger å ofre sine liv for troen.

Originalitet og forfalskning

Har man et poetisk lynne, er det lett å romantisere fortiden. Man hører noe vakkert, og tror umiddelbart at det er gammelt. Dette er ikke så rart, da tiden har en sensurerende egenskap. I det tilbakeskuende perspektiv blir ofte det stygge og uinteressante luket bort slik at vi sitter igjen med et glansbilde av fortiden.

I noen disipliner kan det imidlertid sies å være sant at noe vesentlig er gått tapt. Modernismens pionérer var klassisk skolerte, men neste generasjon var ikke like heldig. Da 60-tallet banket på døren i Vestlige land, var de unge komponistene i villrede. Det fantes ikke noe å bygge videre på. Fortiden virket enda mer gåtefull, dens hemmeligheter hyllet inn i et mytisk slør. Den nye generasjons komponister lette derfor egenhendig i historiens skattekiste for å hente inspirasjon. 

Det var en kaotisk tid der komponister levde besynderlige dobbeltliv: som klassiske musikere for kinolerretet, og modernistiske for orkestersalen. Og skrev de klassisk orkestermusikk, ble den stundom utgitt under historiske navn som kunne rettferdiggjøre tonaliteten i stykket.

I Østen var situasjonen en helt annen. Der var det sosialrealismen som var den rådende uttrykksformen, og tonalitet ble til slutt et absolutt krav. Den moteriktige, atonale musikken i Vesten smittet nemlig over på et stort antall Sovjet-komponister, som fort kunne finne på å operere med flere dissonanser enn konsonanser. Denne tendensen ble i brede ordelag fordømt som «formalisme» og ble slått hardt ned på. Et offisielt dekret i 1948, som har fått tilnavnet Zhdanov-doktrinen, erklærte blant annet Sjostakovitsj, Prokofiev, Mjaskovskij, Vajnberg og Katsjaturjan for fiender av folket, fordi de tidvis skrev musikk som gikk imot Sovjets idealer. Mot slutten av Stalins regjeringstid var det farlig å være utøvende komponist i Sovjet og Sjostakovitsj så seg nødt til å skrive forsoningsverket Skogenes sang til Stalins 70-årsdag. Stykket oppfylte Zhdanovismens krav om melodiøsitet og harmoni og vant endog den Statlige Stalinprisen.

I eftertid er det lett å se brutaliteten og urimelighetene ved Zhdanovismen, men det er også forståelig at man i Sovjet så behovet for å begrense modernistiske tendenser, som var i ferd med å ødelegge den russiske kulturen innenfra.

Mikhail Ziv
Filmen Historien om en soldat (1959)

Mikhail Ziv fikk sin musikkutdannelse ved konservatoriet i Moskva, og begynte for alvor å gjøre seg gjeldende som filmkomponist på 50-tallet.

Allerede i Tapperhetens skole (1954) lyder gjenklangen av de toner han skulle slipe til en diamant i Tjukhrajs mesterverk Historien om en soldat. «Merkelig nok,» skrev Ziv, «er det Grigorij Tjukhraj som er min lærer i filmmusikk. Uten musikalsk utdannelse er han i stand til å inspirere komponisten på den mest subtile måte uten å ty til musikkologiske termer, og nøyer seg med gester, roping, og antydninger.»

Ziv og Tjukhraj samarbeidet på flere filmer, hvor også Klar himmel (1961) og Myr (1977) er vidunderlig tonesatt.

Nino Rota
Filmen Leoparden (1963)

Noen komponister er så heldige at de finner en form som passer dem som hånd i hanske. Nino Rota var et vidunderbarn som Korngold, men i motsetning til Korngold hadde den Milano-fødte komponisten et talent for enkle og velartikulerte melodier, noe som ble prissatt i filmindustrien.

Eftertiden husker ham først og fremst for filmmusikken til Gudfaren (1972). Et mindre kjent, men absolutt høydepunkt fra hans hånd er musikken til filmen Leoparden fra 1963, som omhandler Italias overgang fra standssamfunn til republikk på 1800-tallet. Hovedtemaet fra Leoparden er lengselsfullt og nostalgisk, akkurat slik hovedkarakteren selv ser den gamle verden falle fra hverandre.

Filmregissør Federico Fellini sa en gang at hans beste samarbeidspartner gjennom karrieren hadde vært Nino Rota. Komponisten hadde visstnok en helt spesiell evne til å skape de riktige tonene, ikke efter bildene, men helt på egenhånd efter å ha hørt fortellingen. Da han døde i 1979 hadde han tre operaer, flere symfonier og dusinvis med filmmusikk bak seg.

Bernard Hermann
Filmen Fahrenheit 451 (1966)

«Jeg har siste ord, ellers laver jeg ikke musikken!» Slik var mantraet til Bernard Hermann, som mente at filmregissører flest var musikalsk ukultiverte. Med russisk-jødisk bakgrunn vokste han opp i New York på begynnelsen av 1900-tallet og debuterte som filmkomponist med Citizen Kane (1941) av Orson Welles.

Hermann understreket viktigheten av at musikk må klare å stå på egne ben utenfor kinosalen, og hans arbeid med filmen Fahrenheit 451 har utvilsomt bestått tidsprøven. Finale-stykket er noe av det vakreste som er skrevet for film og slekter på Samuel Barbers Adagio for strykere.

Musikken Hermann komponerte er alt annet enn pompøs. Den oppsøker ofte disharmonier, og kan bli nokså «flisete», dog uten å tråkke over i modernistisk lapskaus. Ofte opererer han med et lite utvalg instrumenter, med tørre, brutale anslag. Mest kjent er han for samarbeidet med Alfred Hitchcock på filmen Psycho.

Allan Pettersson
Symfoni nr. 7 (1966-67)

I motsetning til sin kollega Lars-Erik Larsson, skrev Gustaf Allan Pettersson aldri det éne stykket som ble spilt i hjel på radioen, men hvem vet, det kan enda skje og da er hans syvende symfoni en god kandidat. I tillegg til å være vidunderlig melodisk har stykket en lang og dramatisk oppbygning mot et accrescendo av «skorrande strengar» som får det til å gå kaldt nedover ryggen på én. Symfonien river så kraftig tak i én, at efter flere gjenhør kan man intet mindre enn inspireres til å bli et bedre menneske.

Pettersson komponerte hele sytten symfonier og nesten utelukkende i én sats, som gir musikken en styrket helhetsfølelse. De kan være støyfulle og mange skorter på tonalitet, men hans åttende og niende symfoni er stykkevis å anbefale.

Vjatjeslav Ovtjinnikov
Elegi til minne om Rakhmaninov (1973)

Ungtalentet Ovtjinnikov ble av Sjostakovitsj erklært som den mest lovende komponisten i sin generasjon. Han skrev to symfonier før han var fylt tyve år, lavde musikken til den syv timer lange filmen Krig og Fred (1968), i tillegg til å tonesette en rekke gamle stumfilmer. På 70-tallet plukket han opp dirigentstaven, og fulgte dermed i Furtwänglers bleknede fotspor som komponerende dirigent. Med Radiosymfoniorkesteret i Moskva på Rakhmaninovs hundreårsjubileum urfremførte han sin egen klagesang til minne om den avdøde komponisten. Stykket, med sin mesterlige dybde i orkestreringen, kombinert med tradisjonelle russiske sangtoner, har siden vært en favoritt blant det moskovittiske publikum.

For lytteren som har lyst til å bli bedre kjent med Ovtjinnikovs musikk, er den maskuline Verdensromsymfonien (1956) en ekstatisk tonereise. Her hyler og hviner strykerne helt uhemmet med særskilt vitalitet, og det har vært spekulert i om den inspirerte Allan Pettersson da han ti år senere skrev sin syvende symfoni. 

Georgij Sviridov
Snestorm-suiten (1974)

Dette er en av de mange skjulte perler fra russisk kultur. Sjelden har en samling musikkstykker vært av så uforglemmelig karakter som Snestorm-suiten til den sovjetiske komponisten Georgij Vasiljevitsj Sviridov. Her blir man helt uforskammet servert den ene plystrevennlige tonerekke efter den annen og man spør seg hver gang: «har jeg ikke hørt denne melodien før?» Det er nesten merkelig at denne tonalitetens mester, som var samtidig med Sjostakovitsj, ikke er mer kjent.

Suiten er basert på Sviridovs musikk til en filmatisering av Aleksandr Pusjkins novelle med samme tittel. Av andre musikkstykker er hans korverk Reveille å anbefale.

Franco Mannino
Filmen Uskyld (1976)

Franco Mannino var en italiensk pianist, dirigent, koreograf og komponist med et allsidig repertoar. Det er sjelden man kommer over personer fra det 21. århundret, som har lavet både symfonier og operaer.

Best kjent er han som filmkomponist. Han holdt Nino Rota i høy aktelse og mente at filmen krevde en tilsvarende ydmyk tonesetter. Da han omsider giftet seg med søsteren til regissøren Luchino Visconti, var forholdet lagt til et udødelig samarbeid. Hans musikk til mesterverket Uskyld er noe av det mest melankolske som er skrevet for kinolerretet.

Mannino sa en gang at filmen som medium ville miste minst halvparten av sin virkning uten musikken. Dette må sies å være tilfellet i Viscontis film, hvor de skjelvende fiolinstrengene supplerer den underliggende dramatikken i fortellingen.

Manninos musikk er tidvis svært romantisk og komponisten legger ikke skjul på sine inspirasjonskilder, det være seg Johannes Brahms eller Pietro Mascagni. Både Klavérkonsert nr. 2 og Panormussymfonien er inntrengende vakre så man sent vil glemme dem.

Postmodernismens frigjøring

Selv de beste ble bitt av modernistbasillen. Komponister som Allan Pettersson, Ennio Morricone, John Tavener, og John Williams har tidvis lavet ting man vanskelig kan beskrive som annet enn tonedøvt spetakkel. Det er nærliggende å tro at flere vestlige komponister begrenset egen tonalitet, ikke for uttrykkets skyld, men simpelthen for å få musikken sin fremført. 

Men på slutten av 1970-tallet begynte Avantgarde-bevegelsen å miste grepet. Et kobbel franske filosofer hadde fått oppmerksomhet for deres kritikk av maktstrukturer, med den ledende idé om at det ikke finnes noen objektiv sannhet. Dette medførte at modernismen, som startet som et skeptisk prosjekt, for siden å bli dogmatisk, ble satt på prøve. «Alt skal tjene fremskrittet» ble byttet ut med mantraet «alt er lov».

Paradoksalt nok skapte dette en forløsning for den regelorienterte, klassiske form, og tilrettela for at man forsiktig åpnet opp for å fremføre ny klassisk musikk i orkestersalen. Flere som tidligere hadde famlet med atonalitet ble radikalt forvandlet som komponister. Dette gjorde seg særlig gjeldende i Baltikum.

Men det var ikke den strukturerte Brahms eller den kaotiske Wagner som dannet grunnlaget for postmoderne musikk. 1980-tallet ble minimalismens tiår,  et forsøk på å katalysere en primitiv gjenfødelse for den klassiske formen gjennom ren og meditativ musikk. Den kjennetegnes ved mye stemmebruk og slekter på renessansemusikken.

Postmodernismen ble avgjørende for flere ukjente komponister som siden har vært blant de mest toneangivende i kulturen.

Henryk Górecki
Sorgfulle sanger (1977)

Goreckis tredje symfoni handler om moderskap og sørgende kvinner, men representerer også et markant skifte for den polske komponisten, som i utgangspunktet var en ordinær formalist. Med Symfoni av sorgfulle sanger tok Gorecki steget inn i minimalismen og det melodiske, som sørget for at stykket oppnådde popularitet av det sjeldne slag for klassisk musikk. Han er fortsatt regnet som den største kommersielle suksessen blant moderne symfonikere, selv om han ikke har fått videre oppmerksomhet for sin øvrige musikk.

Gorecki mistet moren sin da han var to år gammel og i løpet av livet slet han med mye sykdom. «Jeg har ofte hatt samtaler med døden», sa han ved en anledning. Han arbeidet på sin fjerde symfoni da han trakk sitt siste åndedrag i 2010. Verket ble siden fullført av hans sønn Mikolaj, som også er komponist.

Gjenklang fra Goreckis Tredje kan høres i annen sats fra hans forutgående Symfoni nr. 2, som også har store kvaliteter.

Arvo Pärt
Fratres (1977)

Den yngre generasjons lyttere vil nok uvilkårlig trekke linjer til Max Richter når de hører Arvo Pärts Fratres for første gang. Noen har sikkert også fått med seg at stykket brukes i filmen There will be Blood av Paul Thomas Anderson. 

Pärt var ikke spesielt kjent utenfor Estlands grenser før han på 70-tallet orienterte seg vekk fra det atonale og ble minimalist. Fratres (eller Brødre) var blant de første stykkene han skrev i den såkalte tintinnabuli-stilen. Under arbeidet skal Pärt ha sagt at «det umiddelbare og det evige kjemper en stadig kamp i oss… dette er årsaken til alle våre selvmotsigelser.»

Han er også kjent for stykket Spiegel im spiegel, men utmerker seg særlig med Lamentate for klavér og orkester.

Krzysztof Penderecki
Julesymfonien (1979-80)

Har man lyst til å komme i julestemning er det på tide å stifte bekjentskap med den polske komponisten Penderecki og hans annen symfoni, hvor de første toner fra kjenningsmelodien Glade jul blir anvendt flere ganger. Julesymfonien er lumsk som en stormende vinternatt, men tar lytteren med på en reise gjennom flere sublime og forløsende øyeblikk.

Ifølge ham selv begynte Penderecki sin musikalske bane som en sint ung mann, og han var kjent som en ledende avantgardist i Polen. På 1970-tallet ble han kritisk til tolvtonemusikk og gikk over til bruk av halvtoner og djevelens intervall, før han gradvis omfavnet den klassiske form med sin første fiolinkonsert.

«Avant garde ga illusjonen om allmenngyldighet,» uttalte han senere med den konklusjon at formalisme var mer destruktivt enn konstruktivt.

Musikken til Penderecki er temperamentsfull og dyster. Det er derfor ikke så rart at den er blitt brukt i flere skrekk- og mysteriefilmer. Nevneverdig er Passacaglia-satsen fra hans Symfoni nr. 3, som kan høres i Scorceses film De gales øy.

Ennio Morricone
Filmen Ondt blod i Amerika  (1984)

Man kan bli svimmel av Ennio Morricones veldige produksjon, men det mangler ikke på høydepunkter. Hans samarbeid med regissøren Sergio Leone er blant de mest vellykkede i filmhistorien, og like fullt forunderlig. Til filmen Ondt blod i Amerika hadde han nemlig komponert alle temaene nesten ti år i forveien, og under innspilling av filmen sørget Leone for at musikken ble fremført for å sette stemningen i kameraføringen.

Morricone er en mester i å fremme følelsen av nostalgi, anger, og melankolsk mimring over et levd liv. I tillegg til klassiske instrumenter, anvender han ofte munnspill, plystring, og ulike treblåsere. Andre verk å anbefale er hans musikk til Ondt blod i Vesten, Cinema Paradiso og filmen Bedrag fra 2013.

Jean-Claude Petit
Jean fra Florette og Manon og kilden (1986)

Claude Berris mesterverk Jean de Florette og Manon og kilden har blitt kjent som «Kong Ødipus i Provence». Filmene, som var basert på romanen i to bind av Marcel Pagnol, reintroduserte fransk film for et internasjonalt publikum, og var i tillegg Jean-Claude Petits gjennombrudd som komponist. 

Lite visste folk at han allerede hadde stått for musikken til en rekke filmer under en annen manns navn. Den modernistiske komponisten Michel Magne ansatte på 70-tallet flere unge talenter, deriblant Petit, til å skyggeskrive filmmusikk for ham.

I Jean de Florette kom Petit endelig ut av Michel Magnes skygge og satte sammen et minneverdig album med utallige variasjoner over et tema fra Guiseppe Verdis opera Skjebnens kraft. Det påfallende trekket i hans musikk er kombinasjonen av hans akademiske perfeksjon, samt at han ikke holder følelsene tilbake.

Petit skrev senere musikk for blant annet Cyrano de Bergerac (1990) og Les Miserables (2000).

Moisej Vajnberg
Symfoni nr. 21 (1991)

Vajnberg fikk sin musikkutdannelse i Warszawa, men flyktet til Hviterussland da tyskerne inntok Polen i 1940. Hans søster, mor og far ble internert i Łódźghettoen, og møtte senere døden i konsentrasjonsleiren i Trawniki.

Da krigen kom til Sovjet, ble Vajnberg evakuert til Tasjkent i Usbekistan, hvor han traff sin vordende hustru og ingen ringere enn Sjostakovitsj, som overtalte ham til å bosette seg i Moskva.

I en periode ble musikken hans bannlyst som følge av Zdjanov-doktrinen og han livnærte seg ved å komponere musikk for sirkus og teater. I 1948 ble svigerfaren likvidert av myndighetene og Vajnberg ble selv arrestert fem år senere, mistenkt for å ha medvirket i en jødisk-borgerlig konspirasjon. Med hjelp fra Sjostakovitsj ble han løslatt efter Stalins død.

Som komponist er Vajnberg ujevn, men til gjengjeld tryller han frem transcenderende øyeblikk, eksempelvis i bryllupsscenen fra Tranene flyr og adagioen fra hans tolvte symfoni. Hans aller siste symfoni, den enogtyvende, er en hjerteskjærende hyllest til Warszawaghettoens ofre. Selv fikk han aldri se hjembyen igjen og døde i 1996. 

Premieren på hans opera Passasjeren på Bregenz-festivalen i 2010 var en stor suksess og Vajnberg er i ferd med å få den anerkjennelsen han aldri fikk nyte i sin levetid.

Zbigniew Preisner
Filmen Veronikas to liv (1991)

Zbigniew Preisner har langt fra fått den store oppmerksomheten. At han har en viss posisjon, skyldes først og fremst samarbeidet med filmregissøren Kieślowski på Tre farver-trilogien og Veronikas to liv (1991). Nettopp musikken til sistnevnte har potensialet til å stålsette navnet Preisner for eftertiden.

Den spesielle orkestreringen i Preisners musikk kan forklares med at han i tyveårene utdannet seg selv til å bli komponist gjennom å lytte til vinylplater. Siden har han tonesatt en lang liste med filmer og blant annet skrevet et omfattende requiem.

John Tavener
Sang til Athene (1993)

Tidlig ble John Tavener inspirert av Stravinskij og begynte sin musikalske bane som en støyfull komponist. På 70-tallet oppdaget han russisk-ortodoks kristendom og ble dypt religiøs. Hans påfølgende arbeider fikk et forenklet, melodisk tonesprog, som har fått tilnavnet «sakral minimalisme».

Et korverk han senere komponerte er Sang til Athene. De fleste forbinder dette stykket med Prinsesse Dianas begravelse, hvor det ble fremført på høystemt vis idet kisten ble båret ut av Westminster Abbey. At dette musikkstykket ble fremført til ære for pop-ikonet Diana, og ikke Dronning Elizabeth, er virkelig en gåte, for en mer uforglemmelig avskjedsseremoni skal man lete lenge efter. 

Ofte kunne Tavener gå månedsvis med musikkstykker i hodet før han skrev dem ned uten å gjøre en eneste korreksjon. Bestillingsoppdraget Fragmenter av en bønn til spillefilmen Menneskenes barn, er også varmt å anbefale.

John Williams
Filmen Schindlers liste (1993)

Filmmusikken har siden sin begynnelse blitt farvet av store navn som har definert selve ideen om hvordan sjangeren skal lyde. Max Steiner og Korngold med sine klassisistiske tilnærminger, var de ledende i Hollywoods spedbarnsår. Nino Rota og Ennio Morricone dominerte siste halvdel av 1900-tallet, og Hans Zimmer har vært definerende for nyere tids filmmusikk.

I mellom Zimmer og klassikerne står John Williams som en bauta, eller nærmere bestemt som filmmusikkens potet. Han var nemlig så pålitelig som komponist, og mangfoldig i sine evner at han blant regissører var en absolutt favoritt i sin glansperiode. Sånn sett er det ikke rart at han står som den person med flest Oscar-nominasjoner noensinne.

Schindlers liste er en gripende film, men hadde den vært det samme uten Williams’ musikk? Med utgangspunkt i en gammel jødisk folketone bygget han med strykere, fagotter og fløyter opp et klassisk reisverk som alene kan få publikum til å gråte.

Timothy Brock
Filmen Faust (1995)

Sjelden har en komponist gjort så mye for stumfilm som amerikaneren Timothy Brock. Caligaris Kabinett og Berlin: Storbyens symfoni er to eksempler, men toppen av kransekaken tar hans musikk til Murnaus Faust.

At Timothy Brock ikke er mer anerkjent er vanskelig å forstå. Kanskje har det noe å gjøre med det faktum at han komponerte dette verket i 1995 og lever i beste velgående! Musikken til Faust er så rik på variasjon og dramatikk at den burde blitt fremført ofte, med pomp og prakt i verdens orkestersaler.

Hvis man ønsker å se Brocks opptredener eller høre hans musikk så skorter det likevel ikke på muligheter. Amerikaneren er av det produktive slaget og har, i tillegg til stadige turneer i Europa, komponert musikk til hele 27 stumfilmer i løpet av sin karriere, i tillegg til å ha restaurert et utall andre.

Philip Glass
Filmen Kundun (1997)

Det merkelige med Philip Glass er at man kan lytte til musikken hans langt og lenge før man plutselig oppdager at det hele tiden har vært «hakk i platen». Glass er minimalismens mester og har skrevet flere symfonier, men er nok mest fremtredende som operakomponist, Satyagraha er verdt å merke seg som noe helt spesielt og hypnotiserende vakkert.

Hans lyriske og romantiske musikk kulminerte mot slutten av 1990-tallet, da han blant annet komponerte musikk til Martin Scorseses film om livet til den fjortende Dalai Lama. Grunnfestet i klassisk orkestrering, kombinerer Glass minimalisme på eminent vis med tibetansk korsang og instrumenter. Musikken til Kundun hører til det beste som er blitt skrevet for film og er til de grader underkjent.

Senere skrev Glass sin annen fiolinkonsert, som også er et utsøkt verk.

Karl Jenkins
Den bevæpnede mann (1999)

Waliseren Karl Jenkins oppfattes av flere som postmoderne komponist, mye fordi hans inspirasjonskilder ikke begrenser seg til europeisk musikk. Men uttrykket er klassisk og strykerverket Palladio glemmer man ikke så lett efter å ha hørt det. 

Fredsmessen Den bevæpnede mann er kanskje det fremste eksemplet på Jenkins’ vide horisont, og spesielt tredje sats: «Kyrie». Denne satsen fremstår som arkaisk, som om det kunne vært nedtegnet av Tomas Luis de Victorias hånd på 1600-tallet. Vemodet man hører er kanskje ikke særeuropeisk, ej heller rotfestet i en tidsepoke, men heller tidløst og nasjonløst.

Hans Zimmer
Filmen Gladiator (2000)

Rockestjernen innen klassisk musikk er utvilsomt Hans Zimmer, som mer enn noen annen har definert filmmusikken i det 21. århundret. Det med god grunn, for hans måte å komponere på er henrivende. Hvis John Williams er kongen av gjenkjennelige melodier, er Hans Zimmer rytmens- og dramatikkens mester. Der andre får orkesteret til å hamre løs på sine instrumenter, går Zimmer tett innpå utøverne og fanger teksturen fra fiolinstrengene på en måte som får enhver publikummer til å stålsette seg i kinostolen.

Zimmer har ikke vært ukjent for bruk av både synthesizere og ukonvensjonelle instrumenter i sitt arbeid. På begynnelsen av 2000-tallet hadde han allikevel det man kan kalle en tilnæmet streng klassisk periode. Musikken til storfilmen Gladiator parerer fortellingen om Maximus Severus like mesterlig som den regisseres av Ridley Scott, og er et verk som vil besynges av eftertiden. 

I de senere år har Zimmer tatt i bruk mindre og mindre klassisk instrumentering. Dette til tross; han fortsetter å levere noe av den mest skjellsettende musikken i Hollywood.

Bruno Coulais
Filmen Mathieu og korguttene (2004)

Kombinasjonen av uhemmet tonalitet og fraværet av billige triks er sjelden vare i våre dager. Det hender titt og ofte at komponisten finner en kombinasjon av akkorder som appellerer, for derefter å ty til samme oppskrift hver gang, istedenfor å lave et musikalsk tema og dydig utforske dets muligheter. Denne sjeldne kombinasjonen har et navn i Frankrike og det er Bruno Coulais.

Den Parisfødte komponisten ble tidlig skolert i klassisk fiolin og klavérspill før han uanstrengt gled inn i filmmusikkens verden. Mathieu og korguttene er en film hvor det er vanskelig å skille musikken fra bildene, og Coulais bidrag fikk minst like mye oppmerksomhet som selve filmen. De gjenkjennelige melodiene, fremført av orkester, guttekor, og piano, stjal hjertene til alle som hørte dem for første gang. De er så umiddelbart vakre at man automatisk antar at det må være gamle folkesanger. Et høydepunkt er sangen Caresse sur l’ocean, som med sine utsøkte, sammenvevde harmonier kan få de mest hardbarkede til å gråte. 

Blant andre verk fra Coulais hånd kan Greven av Monte Cristo (1998) og Himalaya (1999) varmt anbefales.

Jean-Charles Gandrille
Litaniet Stabat mater (2015)

For mange var oppdagelsen av denne unge franske organisten et hell i uhell. I kjølvannet av brannen i Notre-Dame i 2019, bet folk seg nemlig merke i litaniet for orgel og sopran som ble fremført i katedralen på Palmesøndagen, dagen før katastrofen.

I Jean-Charles Gandrilles musikk kan man høre gjenklangen av Arvo Pärt og Gabriel Faurè. Hans vidunderlige Stabat Mater er så godt som et møte mellom disse to, hvor minimalisme forenes med den bleke melankolien fra den kirkelige korsangen. Enda mer minimalisme hører man i Variasjoner for fiolin og orgel, som også er et fortreffelig verk.

Ønsker man å høre Gandrille spille, kan man oppsøke ham i St. Lubin-kirken i Rambouillet eller Notre Dame i Auvers-sur-Oise like utenfor Paris. 

Martin Romberg
Fiolinkonserten Poemata Minora (2015)

Den fremste blant de nulevende komponister i norsk sammenheng må være Martin Romberg. Han har tonesatt nyere tids myter gjennom symfoniske dikt og klavérstykker. Blant hans mest fremtredende verk er fiolinkonserten Poemata Minora, inspirert av diktningen til H. P. Lovecraft. Annen sats er spesielt å anbefale. Det kan gå kaldt nedover ryggen på en av å høre Catharina Chen på fiolin i det annen satsen når sitt crescendo. 

Rombergs musikk er undrende og finner ofte sin vei inn i J.R.R. Tolkiens univers, blant annet det symfoniske diktet Quendi.

Alexander Blechinger
Atomblitz-overtyre (2016)

Å være musikkstudent i Wien på 70-tallet må nesten være ensbetydende med å ende opp som en atonal tørrpinne. Dette gjelder dog ikke den østerrikske komponisten Alexander Blechinger.

Temaet i Blechingers Atomblitz-overtyre er så uforglemmelig vakkert at dét alene kan stå som et testimonium for hans betydning som komponist. Stykket ble urfremført i 2016 som et forspill til Simä – en tiltenkt opera om to ulykkelig forelskede som befinner seg midt i en atomkrig. 

Blechinger er blant de samtidskomponister som holder seg strengt til den konservative form, som han har foræret elegier, oratorier, duetter og mye annet.

I 1982 startet Blechinger foreningen og plateselskapet Harmonia Classica, som har som mål å fremføre skjønne, klassiske verk av nulevende komponister. Foreningen har jevnlig opp gjennom årene arrangert konkurranser og gitt ut flere titalls kompaktdisker med ny musikk.

Frederik Magle
Den hemmelige have (2019)

Vidunderbarnet Frederik Magle fra Danmark blir av noen regnet som en «samtidsmusiker», men det er en forunderlig bedømmelse. Dette må sies å være en komponist med en usedvanlig seriøs og klassisk tilnærming.

Den Hemmelige Have (2019) er faktisk et bestillingsverk til et hospital, men det kunne like godt ha vært skrevet til en spillefilm med samme tittel.

I likhet med Gandrille, er Magle organist og har faktisk komponert to symfonier for orgel. Han har også begynt å gjøre seg gjeldende som filmkomponist, en utvikling det skal bli interessant å følge med på.

Alma Deutscher
Sirenenes vals (2019)

Hun har allerede skrevet en opera, konserter for både fiolin og klavér, og er ennu ikke fylt tyve år! Vidunderbarnet Alma Deutscher fra England er blitt kalt det 21. århundres Mozart, men langt fra en modernistisk sådan. Hennes musikk er ubetinget melodisk og hun behersker å sammenfatte et bredt spekter av instrumenter med variert tonalitet. Det overrasker derfor ikke at hun ble boikottet av musikkpressen da hennes hovedverk ble fremført i Carnegie Hall i New York for et par år siden.

«Siden verden allerede er så stygg, hva er da poenget med å gjøre den enda styggere med stygg musikk?» Slik svarer Deutscher kritikerne, som utålmodig venter på at hun skal finne sin «egen stemme».

Som svar på tiltale har hun i Sirenenes vals forsøkt å få vakre toner ut av den moderne verdens støy og spetakkel. Musikken slekter på Schumann, Chopin, Rickhard Strauss, kort sagt sender hun lytteren tilbake til Wiens storhetsperiode for 150 år siden, men enda viktigere: Hun gjenoppliver tradisjonen.

Fremtiden for klassisk musikk

Tradisjon handler ikke om å tilbe aske, men å verne om flammen.

(tilskrevet Gustav Mahler, men egentlig en parafrase av en tekst av Jean Jaurès)

I orkestersalen har ikke moderne klassisk musikk fått komme til i nevneverdig grad. Den er blitt forvist til filmindustrien, som har båret fakkelen videre de siste hundre år. Dette har en bakside. Orkestreringen har med tiden blitt fattigere på variasjon og det blir stadig mer bruk av teppebank-rytmer og digitale lyder.

Hvor skal klassisk musikk gjøre av seg hvis orkestersalen, instrumentene, og noteskrivningen forsvinner, slik at man helt og holdent er i hendene på digitale duppedingser? Det finnes eksempler på interessante effekter skapt i synergien mellom dataprogrammer og klassiske instrumenter. Men når dette uhåndgripelige metaverset omsider faller fra hverandre, står komponisten på bar bakke. Fremskrittsoptimismen er enøyd og hensynsløs mot det solide grunnlag fortiden bygget opp. Man er så og si villig til å kaste fundamentet man selv står på overbord for å stadig finne en lettere utvei.

Med tilgjengeligheten og kostnadsbesparelsen digitale verktøy tilbyr, risikerer man at orkestersalen med tiden forsvinner, sammen med den rike variasjon som følge av menneskelig berøring. Et annet problem er hvordan musikken konsumeres, også her er tilgjengelighet et tema. Den nye vanen er å lytte til musikk overalt og til alle døgnets tider. Med trådløse ørepropper stenger folk verden ute og musikkens eneste oppgave blir å fordrive stillheten.

Orkestersalen må tenne flammen

Søvnig samtidsmusikk og asketilbedelse i orkestersalen ser ut til å ha sørget for at en stadig større del av befolkningen har flyktet til populærmusikken. Skillet mellom det folkekjære Hollywood og den snobbete orkestersalen har dermed gjort at musikkformen enten er blitt for enkel eller for «intellektuell».

Orkestrene må gjeninnføre tradisjonen med å fremføre ny tonal musikk, på lik linje med den gamle. Som listen vår viser, skorter det ikke på dyktige komponister som kunne gjort orkestersalen til et fyrtårn for seriøs, moderne musikk, slik kinosalen har vært for spillefilmen. En femti-femti regel for gamle og nye verk vil være et insentiv for komponister til å skrive mer musikk i den klassiske ånd.

Æresomtaler:

Remo Giazotti
Adagio i g-moll (1958) Albinoni

Begravelsesagenter kjenner sannsynligvis godt til dette verket, som kan fremprovosere tårer raskere enn fersk kepaløk. Det oppleves nok som mer arkaisk enn det egentlig er, fordi det mot all formodning ikke er skrevet i barokken, som mange har trodd. Remo Giazotti var musikolog og var med på å revitalisere bevisstheten rundt blant annet Antonio Vivaldi og Tomaso Albinoni. I sine studier oppdaget han visstnok et upublisert og ufullendt verk av Albinoni og utgav en ferdig versjon i 1958.

Det originale manuskriptet er aldri blitt vist frem offentlig. I dag er det et konsensus om at et slikt manuskript ikke finnes og at Giazotti ene og alene har komponent musikkstykket.

Vladimir Vavilov
Ave Maria (1970)

Dette musikkstykket er ikke totalt ukjent for den moderne nordmann, men er han klar over hvor moderne det egentlig er? Verket er faktisk ikke bare nytt, men det er også gitt ut under falskt navn. For dette stykket har egentlig ingenting med den italienske barokkomponisten Guilio Caccini å gjøre. I realiteten ble det skrevet av russiske Vladimir Vavilov, som utgav det under Caccinis navn grunnet reglene som forbød religiøs musikk i Sovjet.

Vangelis
Mythodea: Musikk for for NASAs oppdrag: 2001 Marsodysséen (1993)

Grekeren som døde i fjor er kjent for sin bruk av synthesizere, men han fortjener en æresomtale fordi hans musikk var av en slik tyngde og ekspressiv kraft at det ville være en forbrytelse å ikke nevne ham.

Blant enkeltkonserter står hans oppførelse av Mythodea i Athen ved årtusenskiftet som en av de mest minneverdige konserter noensinne. Verket, som er for en koralsymfoni å regne, ble fremført av mer enn to hundre musikere, iberegnet sopranene Jessye Norman og Kathleen Battle, samt komponisten selv ved klaviaturet. Hans forsøk på å gjenskape glemte stemmer fra den greske antikken og sammenføye dem med det moderne menneskets håp og vitenskapelige overvinning er et interessant prosjekt i seg selv. 

Med dette nesten overjordiske verket viser Vangelis at det «klassiske» ikke nødvendigvis MÅ begrenses av form, teknikk og tradisjonelle instrumenter. Den kan heller springe direkte ut fra menneskets indre kraft, om man er i stand til å finne den.