Sivilisasjonen skal kjenne sin plass. Det er «innafor» å kritisere dagens hegemoni, men Gud forby å tilby et alternativ, skriver redaktør Carl Korsnes i anledning Morgenbladets anmeldelse av Magasinet Sivilisasjonen.
Jeg satt ikke akkurat kaffen i halsen da jeg leste Morgenbladets anmeldelse av Magasinet Sivilisasjonen 2024. Hvis forutsigbarhet var en dyd, ville anmelderen vært en het kandidat til helligkåring.
Den klassiske maleren er «middelmådig», poesien er «klisjé» og resonnementene for et klassisk verdisyn er «grunne». Høres det kjent ut?
Minst like trettende gjenkjennelig er kravet om at alt av kultur skal kretse rundt modernismen, enten som kommentar eller kritikk.
Sivilisasjonen er imidlertid ikke et moteriktig kritikkmagasin, men snarere et oppbyggelig tidsskrift. Jeg har forståelse for at det kan provosere de «rettroende» at vi sirkler rundt vår egen akse og ikke deres.
Samtidig er jeg overbevist om at nettopp dette er kilden til vår suksess.
Kjenne vår plass
Anmeldelsen lyder blant annet: «Utgangspunktet deres er at samtidskulturen er dårlig, og at god kultur er ‘tidløs’, noe som betyr at dens uttrykk, altså tidsskriftet vi leser, skal være like relevant for mine barnebarn som for meg. Dette høres selvfølgelig vel og bra ut: Hvem liker ikke Thomas Mann, Homer og Shakespeare? Men i praksis viser det seg å være svært komplisert. Det er jo ikke Shakespeare som har vært redaktør her.»
Hvis vi ser bort fra de overfladiske slengbemerkningene, fremstår det som om hovedkritikken til Morgenbladets anmelder Victor Malm – som også er kulturredaktør i svenske Expressen – er at vi som tidsskrift har frekkhetens nådegave og utgir magasiner uten å rettferdiggjøre egen eksistens.
Malm skriver at han «forventer […] at tidsskriftet skal levere en substansiell kritikk av disse [modernistiske] hegemoniske institusjonene. Men dessverre kommer ikke slike resonnementer.» Og videre at Sivilisasjonen «mislykkes så til de grader å begrunne sin motstand intellektuelt».
I mine øyne er dette kjernen av Malms kritikk: Sivilisasjonen skal kjenne sin plass. Det er «innafor» å kritisere dagens hegemoni, men Gud forby å tilby et alternativ!
Vi sitter ikke på gjerdet og klager
Malms tilnærming er ordinær, og det forundrer meg at denne holdningen er såpass utbredt. Nærmest ukentlig mottar jeg som redaktør innspill om at Sivilisasjonen bør kritisere ulike modernistiske kunstverk eller verdier – enten det er Lambda-bygningen som huser Munch-museet eller en banan klistret til en vegg med tape.
Men hva ville resultatet blitt av slik kritikk? Jo, oppmerksomheten rettes mot det som kritiseres, mens alternativene forblir ukjente; tiden går, hegemoniet består. De som bruker sitt intellekt og energi på kritikk alene fremstår som lite annet enn de livegne som sitter på gjerdet og klager over jordherren.
Og hva er resultatet når vi ikke gjør som Malm & Co forventer, for ikke å si forlanger, men ganske enkelt fremmer egne, klassiske verdier? Jo, oppmerksomheten rettes mot det vi står for. For å illustrere: Jeg er overbevist om at det er bedre for den klassiske bevegelsen at maleren Sebastian Salvo stemples som middelmådig i Morgenbladet, slik han blir i en av Malms sleivebemerkninger, enn at man blir servert nok en søvndyssende kritikk av «banan på vegg».
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Kritikk alene er så altfor lett
Sivilisasjonen kommer heldigvis aldri til å bli det modernist- og samtidskritiske tidsskriftet som Malm ønsker seg. For oss er klassisk kultur også å finne i samtidskultur, og filosofisk debatt finner sted de mest uventede steder. Dette er den verden vi utforsker.
Jeg tror mange er lei av å lese endeløs kritikk som fyres av i hytt og vær. I Sivilisasjonen har vi en annen tilnærming: Vi løfter frem klassisk kultur og filosofisk debatt, og eventuell kritikk skal være konstruktiv og løsningsorientert. Lite er mer intellektuelt kjedsommelig enn kritikk alene. Det er langt mer givende og krevende å argumentere for og bygge opp egne alternativer.
Hvis man ønsker endring, er det åpenbart smigrende å bli slaktet av etablissementets talerør. Således setter jeg pris på anmeldelsen i Morgenbladet, og regner det som et tegn på at vi gjør noe riktig. Det er oppriktig hyggelig at Morgenbladets redaksjon har fanget opp den enorme interessen som er rundt Sivilisasjonen og de debattene vi reiser.
