Nedenfor følger en filosofisk dialog, omkring temaet «klassisk kultur». Hva klassisk kultur er, og hvorfor den angår oss, er spørsmålet som skal besvares i Sivilisasjonens første essaykonkurranse. Førstepremien er på kr. 5000, samt å få sitt essay trykket i den neste utgaven av Magasinet Sivilisasjonen. Fordi vi har fått flere forespørsler om en utsatt frist, har debattredaktørene nå besluttet å utsette innsendingsfristen til den 22. april. Forhåpentlig vil påskeferien gi mange tid og anledning til å sende inn sine bidrag. Essay sendes til: hoeg@sivilisasjonen.no
Fortsatt lykke til!
Dialogen som følger, er ment å være til inspirasjon for dem som vil delta i konkurransen, men er selv intet essay.
Fia sitter og skriver i sitt studieværelse, idet Vero, hennes bror, kommer inn:
Vero: Fia – vil du være med ut en tur?
Fia: Jeg kan ikke. Jeg skriver et essay om klassisk kultur.
Vero: Skal den trykkes noe sted?
Fia: Det er et bidrag til Sivilisasjonens essaykonkurranse. Spørsmålet er: Hva er klassisk kultur, og hvorfor angår den oss?
Vero: Det er visst et hett tema, for tiden.
Fia: Det menes mye, fra mange hold. Men jeg skjønner lite av det, må jeg ærlig innrømme.
Vero: Så hva er din mening?
Fia: Hvis vi tar billedkunsten som utgangspunkt, og all kunst som strekker seg etter mimesis, må det bli det følgende bud: Gjør naturen til din læremester.
Vero: Var det ikke Pollock som sa: Jeg maler ikke naturen, jeg er naturen.
Fia: Mye mulig. Men den som gjør Pollock til sin læremester, blir dessverre bare epigon, og ikke en skapende natur. Sett fra et klassisk perspektiv, er å skape å etterligne. Hva Pollock eventuelt etterlignet, vet jeg ikke.
Vero: Men er det ikke, ideelt sett, å foretrekke; å være natur, mer enn å etterligne den?
Fia: Naturen er alltid forskjellig. En Pollock eller Mondrian er alltid lik seg selv, og kun dét.
Vero: Så den som etterligner naturen, er selv nærmere naturen; å være natur?
Fia: Ja, dersom naturen er upersonlig. Men dersom den er personlig, er den klassiske – det vil si, den mimetiske – kunsten den mest unaturlige.
Vero: Så hvis det finnes en Gud, er en Pollock mer sann enn en Rembrandt?
Fia: Jeg er redd for det. Og fordi enhver tid har sine guder, vil en Rembrandt bestandig være en løgn. Det er sant som Platon sa om dikterkunsten: Det er kunsten å lyve.
Vero: Du mener kanskje at dikteren overser det faktiske, til fordel for det Sanne med stor S – det partikulære, til fordel for det vesentlige?
Fia: Nei. Dikteren fornekter begge deler, og jo mer overbevisende løgnen virker, desto større er hans kunst.
Vero: Så hvorfor aksepterer vi i det hele tatt diktningen – hvorfor utraderes den ikke, som løgn og bedrag?
Fia: Det gjøres jo stadig vekk, og med stadig større hell. Siden Oscar Wilde beskrev lyvekunstens forfall for drøye hundre år siden, har den forfalt mangfoldige ganger.
Vero: Men det Wilde kritiserte var jo realisme i diktningen — det vil si, mimesis?
Fia: Enhver tid har sine nøkterne og gode samfunnskrefter, ment å få løgnen under kontroll, og aller helst å slukke den. Det Wilde beskriver, er en akademisk manér som plasserer løgnen trygt bak lås og slå, bak akademiets murer.
Vero: Gikk det slik Wilde spådde?
Fia: Javisst – den gode sak lyktes til gagns. Så snart kunsten var i akademikernes varetekt, ble den overlatt til de aller klokeste av dem: Slik Platon hadde håpet, skulle kunsten nå forvaltes av filosofene.
Vero: Den ble med andre ord stilt i sannhetens tjeneste?
Fia: Det kan man si. Som kjent, har kunstneren alltid måttet føye sin mesén – men først i vår tid har han blitt en lydig tjener. For idag er man prisgitt én og samme mesén. Har du ikke lagt merke til hvordan, blant alle de som lever av smuler fra statens bord, kunstnerne (og kanskje særlig dikterne) logrer og bjeffer aller ivrigst?
Vero: Nåja – jeg ser ikke hvordan dette skal være en seier for sannheten.
Fia: Det er det strengt tatt ikke, men for de gode og kloke mennesker, som besitter og forfekter den. Alskens lydighet gjør deres oppgave så mye lettere.
Vero: Men såvidt jeg vet, har intet fremskritt blitt frembragt av lydighet til det bestående?
Fia: Det er sant. Alt vi idag kaller fremskritt, har vært et utslag av ulydighet, og det vi nå kaller forbrytelser, fødtes av lydighet, såvel som ulydighet. Men hva som blir hva, vet ingen. Det nytter ikke å spå om slike ting.
Vero: Skal vi da være lydige eller ulydige?
Fia: Hvem er «vi»? Sier jeg at vi skal være ulydige, og du lystrer, kan det neppe kalles ulydighet. Es gibt kein richtiges Leben im falschen. Hva slags forbrytelse vil du begå – dét er spørsmålet.
Vero: Hva slags forbrytelse er så «klassisk kultur?»
Fia: Mimesis har alltid vært forbudt: Du skal ikke ha andre guder enn meg, som det skrevet står. For ikke å nevne: Du skal ikke tale usant.
Vero: Kaller du løgnen et nødvendig onde?
Fia: Hva som er nødvendig, får filosofene bedømme. Det var disse som ofret kunstens skjønnhet – i videste forstand –, på sannhetens alter. Kanskje er de best tjent med det, men én form for sannhet har vitterlig dødd med lyvekunsten.
Vero: Hvilken?
Fia: Gjøglerens sannhet. Som du vet, tjente kunstneren til livets opphold ved hoffene, på lik linje med gjøgleren. Ja egentlig var kunstneren bare, med all respekt å melde, en noe forfinet gjøgler.
Vero: Det gir mening, ettersom begge bedriver lyvekunst.
Fia: Nettopp – den største gjøgleren er den som lyver størst. At gjøgleren lyver, visste alle og enhver. Og nettopp derfor kunne bare gjøgleren fortelle sannheten, i det minste der skoen trykket.
Vero: Jeg er redd gjøglerkunsten er død.
Fia: Som en stein. En kunstner idag er en forfinet byråkrat, sågar politiker – en som forventes å lyve, og gjør det til punkt og prikke.
Vero: Med slike kunstnere, hva har vi ikke mistet?
Fia: Det må fremtiden bedømme. Hvem vet – kanskje har man en gang overskredet både sannhet og løgn, og alt dette vil fortone seg som kuriosa.
Vero: Hva blir så konklusjonen – hva er klassisk kultur?
Fia: Det er løgn og bedrag – lyvekunstens siste dødskramper, intet mer. Men jeg kjenner jeg vil ut i frisk luft, der tankene flyter friere – skal vi gå?
Vero: Nå er jeg redd selv trærne og vinden skal bedra meg.
Fia: Så la deg bedra! Husk nå din Ibsen. Mor Åse sier: Peer, du lyver! Og Peer svarer: Nei, jeg dikter!
Vero: Den begynner vel ikke slik?
Fia: Det er sant – hvert evigt ord!
Vero: Og du skjems ei for din bror? Javel, la oss gå!
Ønsker du å delta i Sivilisasjonens essaykonkurranse og forsøke å svare på: Hva er klassisk kultur og hvorfor angår den oss? Send inn ditt bidrag til hoeg@sivilisasjonen.no innen 22. april 2025. Bidragene blir vurdert av en intern jury i Sivilisasjonen, og vinneren får essayet på trykk i neste magasin og en premie på kr. 5000.
