Mor
Hvor er den mor som står?
Hun som har sittet som en hund,
Inntil høstens mørke stund.
Der hjertet verker fordi det rår.
Er hun i sin prakt alene?
Hun bøyer hodet mot bakken
Og holder seg stramt i frakken,
Stille, på en voldelig scene.
Livet er hardt i grunn…
Men verre er livet i øyet.
Når hun frigjøres tøyet,
Da er hun selve hjertets bunn.
Del og lik
