Nu farer en vinter over Herrens jord,
Og du kaster brann over tyste ord.
Jeg stritter, jeg lyver, jeg sniker forbi
alt jeg forbanner, og ikke vil si
For det jeg vil si er imot min tro
Troen om kyskhet og tuktig ro.
Men du kaster klærne, du river dem av
Så jeg står alene, på ukjent hav.
Jeg nekter å vise, du tvinger det frem
Det som skal spise mitt uskylds hjem.
Netter, dager, befolkes av deg.
Du puster meg tungt, du leder vei.
Veien mot galskap, mot trengselens saft.
Jeg holder igjen, du svarer med kraft.
Til slutt er mitt skjold så svakt som støv,
Og jeg gir meg hen til forlystelsens død.
Fang meg, drikk meg,
tørst etter meg!
Glem det som ble sagt fra i går og idag,
Glem lystens forakt, den bærer kun nag.
Nu skal vi handle bort hunger og nød,
Ord smeltes bort I elskovens brød.
Du biter, jeg dør, Og gjenreises så …
Mitt gamle «jeg» Må … forgå …
Nu har vinteren lagt seg over Herrens jord,
Og i sneen på bakken, finns nye spor.
