Dagens dikt: Monster i hus

Publisert 7. mars 2021 av

Det hendte den dagen da bakken ble hard, 
Og fuglene flakset mot sør,
Da kom det en slentrende gutt inn på gard, 
Og banket vår Herres dør. 

Den dagen var gresset gjemt seg i is
Og grenene hulket på trær,
I vinden danset en iskald bris, 
Som vitnet om viltert vær. 

En årstid var omme, en ny sto på vent, 
vi drømte om vintermagi, 
Men lite vi visste om guttens talent
til å svartmale alt han tok i

Hans lynne var den av en surmulen hest, 
Som lo kun i andres besvær.
Og når gutten ble skjenket med lek og fest,
Tok han hver en bemerkning seg nær.

Så hendte det … da stjernene brant, 
Og solen var druknet i jord, 
At mesterens datter av huset forsvant, 
For å møte den stormende Tor. 

Den skjønne gikk over sten og stokk,
Og endte i rovdyrets kammer, 
Hun håpet vel å sette lokk 
På hingstens nød og jammer. 

I rommet ble datteren møtt med et smil, 
En mildhet, så varm som en klem, 
I barnesinn vokste frem en tvil; 
«Er han virkelig så gyselig slem?»

I netter som fulgte, skrev de fabelen ned,
Og dannet et vennskapsbånd. 
Rovdyret vekket en skjult poet 
Hos en datter med utmagret ånd. 

Ja, nå diktet hun fritt under brennende lys, 
og i vinterens bleke favn, 
Alt takket være et middelhavs-gys 
Som kun skulle sjarmere i havn. 

For rovdyret var slett ikke opptatt av dikt,
Men viste motsatt for henne, 
Og for den som er erfaren i eros’s distrikt, 
Vet godt hvor dette skal ende … 

Av dyret, fikk dødelige ofte svi, 
Men hun ville ikke forstå
– «Han er søt og snill med meg, ser de,
Hvorfor hate på de små?
Han er utstøtt og rar, og bærer skam, 
Ikke rart at han ikke får tid, 
Til å vise dere sin faktiske stand, 
Og anskaffe denne strid!»

Men bak lukket dør, kom demoner frem; 
De som hun håpet å temme. 
Dyret skjøt ildfulle piler i fleng 
Mot datterens far i hjemmet. 

Respektløse utsagn om frihet og rett 
Ble slengt mot en ærbar person. 
Gjesten som til nå kun ble uglesett, 
Var møtt med sterk aversjon. 

Datter i hus, ble skamfull og lei, 
Hva gikk det av hennes venn?
Far som hun elsket i hele seg, 
Ble nå utsatt for så mye skjenn! 

Hun tok fatt i saken, og møtte han der, 
Oppe på atelieret en kveld. 
Ute hersket et stormfullt vær, 
Et hint om snarlig farvell. 

Datteren talte og monsteret nikket, 
Med et ansikt fyllt opp av sinne. 
Og for hvert sekund at klokken tikket, 
Ble luften tyngre der inne. 

«Hva gjør du med meg, når du hater min skaper, 
Og alt hva jeg kommer ifra?
Vet du ikke hvilken respekt du taper, 
Hos den eneste du kan fordra?»

«Men jeg hater dem, og elsker deg!» 
Skrek uhyret voldsomt tilbake. 
Det ville da bare gledet meg 
Om du skulle bli min make!»

«Men jeg avskyr deg, du stygge lus!»
Svarte den skjønne i sorg.  
Du ber meg å elske en som hater mitt hus,
Min far, min hellige borg!
Du ga meg dikt, du vekket en gnist, 
Og for det er jeg evig i gjeld. 
Men nå er min troskap til deg bespist, 
Og vi må forlates i kveld.»

Den skjønne stilnet, og la så på sprang, 
Monsteret ble ved sin lest. 
De to kom aldri nærme én gang, 
For datteren visste nok best. 

De delte et vennskap i søt lyrikk, 
Et stille og farlig spill. 
Skjønt, hva dyret følte han ikke fikk, 
Er mangt, og mere til. 

Datteren skjønte til slutt som du, 
At han ville en annen vei. 
Og så snart hun så hans maske snu, 
Ble monsteret sendt på galei. 

Forføreren fikk ikke napp i år,
Selv med sin lyriske sjarm,
Og piker, det er som trolldommen spår,
En dobbel maske 

Betyr, 
alarm!

Universitetet i Göttingen har lansert en samling forelesningsrekker om indoeuropeiske, døde språk. At språkene er ...
Det er noe interessant som har skjedd i det offentlige ordskiftet under ødeleggelsesfesten av klassiske ...
Anarkistbevegelsen har i det siste vært aktuell med Jens Bjørneboes 100-årsdag. Anarkisten Christian Vennerød rådgir ...