Du frihets enda ukyssede sommer
Du!
Du frihets enda ukyssede sommer,
du honningblomst, som snart blir mjød
– Jeg trygler på kne om ditt lysskjær som kommer
når savnet fordufter i morgensol rød.
Du stjernestøv jeg ser hver natt,
du frekke pust som befolker mitt hus
bli av med å minne om det vi har hatt
– den timen vi begge gikk rundt og var «dus»
Og du!
Du fengselets kyssede vinterkveld
Du springende, døende satans bud
Du som hvisker om elskovsgjeld
Til en pike som dengang var sjømannens brud.
– Du ante vel ikke den ringeste tvil
Om tåren som sløret mitt skall?
Da sne byttet plass med aprilvarmens smil
Da du snakket om utlandets «kall»?
Si meg, hørte du løgnenes sang
da jeg sa: «se å følg din pasjon»?
Da din koffert ble pakket, atter en gang,
Og jeg fulgte deg til din stasjon?
Toget ble start på din skjebnes bok
For det gikk mot Germaniens land:
Men lite du visste om sødmen den tok,
Da reisens plan var å smelte oss bort
– sindig som olje i sand.
Du frihet, du frihet, du sommerglød
– Favn meg bort fra hans frukters brød,
La vinteren dø med løgnene om
– At eros vrir halsen om avstandens dom.
Du frihets smukke, ukyssede land,
La meg bli kysset av neste mann.
