Lord Byrons forsvarstale
Har noen en gang sagt til deg:
Jeg elsker alt som rører seg
i vann, i jord, i kaffens krus,
i dikters dumme elskovsrus,
i hudens røde ferskendyp,
i ektepar, i gatekryp,
i kvinners hår og smil og tær,
i mannens stolte påfuglsfjær–?
Jeg blir så varm som nøstegarn
når øyet fanger Evas barn;
et simpelt blikk fra han og hun,
da renner blodet ut av munn.
Jeg mister sinn og talen med
– elsk meg, stjel min hjertefred!
Men neste dag er aldri lik.
Ser du, jeg variérer slik:
En ny en kommer slentrende;
jeg står alltid ventende.
Kvinne, mann, både òg?
De står som i en katalog.
Valgets kval blir daglig bot;
en donasjon som krever mot.
En bit, og de går aldri lei,
det finnes bare én av meg.
«Mono – det er nok,» sa de.
Men jeg vil være bunnløs fri!
En blodig kamp må kjempes slik
at menn som jeg kan få en flik
av lidenskapens mangosaft.
Men nei, min hånd skal slås med kraft!
Dere ser en hund i bånd,
en uflidd, vilter plageånd.
Vel, jeg kan si med ærlighet:
det finnes mere kjærlighet
i søken etter fler enn én.
Da blir pilen varig mén;
Eroskraften fylles opp
i glasset – det tar aldri stopp!
Forelskelsen blir del av deg
og hjertets jag går aldri lei.
Tenk deg for et herlig liv!
Og nå vil dere stikke kniv
i mannens éne, lange drøm?
Nei fy! om Gud i himmel så
det blikket dere gir meg nå…
Dommer, hvorfor dette smil?
Syns du jeg er for viril?
Bør friske menn bli agn for fisk?
Skal lykklige bli pint med pisk?
Nei, dere triste, skitne grå,
hvis hjerter aldri kan forstå:
En mann som eier alle mann
vil alltid tåle tidens tann.
For konen skiftes ofte ut
så horisonten vaskes ut,
og utsikten fornyes slik.
Gang på gang blir kjødets form
bærer av den nye norm.
Rutiner gjør en sjelden gal
og hverdagen er mer sakral
enn alle presters ser’moni
– for poly erlik harmoni.
Men dét vil dere ei forstå:
at int’lligensen må forgå
slik den hele tiden gjør.
Ja, heng meg, trekk ut mine klør!
Men husk at paradis er til
et sted der Gud helt sikkert vil
tilgi slike kryp som meg.
Og dommer: satan venter deg.
Du som forbyr erotikk
og spytter stygt på all lyrikk
Du som maler skjønnhet sort,
og driver all min pondus bort!
Du som snur din rygg mot det
som vekker seksuell beskjed.
Du ja, du er verst av dem,
for du blir tynt av daglig skjenn.
Pervers, det er jo nemlig han
som avstår fra det mannen kan,
som er å produsere liv
– fulgt av lystens stolte driv!
Ta dét! din hatsfordømte dommer!
Med din død venter ingen sommer.
Jeg forblir den samme jeg
til dommedagen venter meg,
og jeg skal smile godt og le
når Satan fyrer bål med ved
og dere brennes opp av ham!
Da skal Gud og Byron vinke
pent, og rope «neste gang!»
