Erotisk frustrert del II: Seksuelt begjær i det 21. århundre

Publisert 9. juni 2021 av

TV-programmet Naked attraction flimrer nå over landets fjernsyns- og datamaskinskjermer, da den er tilgjengelig for strømming i det ganske land på strømmetjenesten Discovery +. Resultatet er riktignok nakent, men ikke mye attraktivt. Den engelske beskrivelsen av programmets opprinnelige instansiering er informativ og lyder:  

«Anna Richardson presents `Naked Attraction’, a dating show that begins where some dates may end: naked. Singletons get up close and personal as they meet for the first time in their birthday suits, stripped of all clothes, make-up and status symbols. This social experiment is inspired by evolutionary science, where it is believed that in the past people selected mates based on physical appearance. Contestants get in touch with their primal instincts as they narrow down their potential match from a group of six nude hopefuls.»

Her har vi det altså: Programmet, som det første i sitt slag, handler om stevnemøter uten en tråd. Premisset er at ved å bli nakne, så kommer deltakerne i kontakt med sine «urinstinkter» (eng; primal instincts) og blir dermed bedre egnet til å ta det valget som egentlig betyr noe, altså hvorvidt den utvalgte partneren er passende på et kroppslig plan.

Programmet er gjennom den ovennevnte beskrivelsen dermed åpent og ærlig i at det er inspirert av evolusjonsvitenskap, som ser på våre valg av partnere gjennom det fysiske utseende alene. Ifølge evolusjonsvitenskapelige tilnærminger til sex og seksualitet, er det nemlig tilfellet at utseende bærer med seg biologiske markører for genetisk kompatibilitet. Samme hvor romantiske og kultiverte vi er på overflaten, hevder den strenge evolusjonspsykolog, så vil våre «valg» av partner, i all hovedsak bli styrt av ubevisste prosesser helt eller delvis utenfor vår kontroll. Så det er med andre ord noe ironisk at deltakerne skal «velge» sine partnere bak skjermen (hodet og ansiktet skjules helt frem til slutten) for valget er allerede tatt av deres biologi! Jeg skal komme tilbake til dette paradokset mot slutten, men først noen samfunnsmessige implikasjoner. 

Da jeg først så programmet for noen år siden, var det i lystig lag. Mine kamerater og jeg lo av det absurde ved hele ideen, og personlig avfeide jeg programmet som et midlertidig fenomen, som et moderne samfunns absurde utblåsning. I etterkant har jeg begynt å se på min opprinnelige reaksjon som naiv, for Naked attraction er, sett i bort i fra tidvis sympatiske mennesker og god stemning, symptomet på en underliggende samfunnsmessig sykdom. En sykdom som skyldes fraværet av erotikk i snakk om seksualitet. Jeg lurer fortsatt på hva erotikk kan bety i det 21. århundre, og vil opprettholde min påstand om at der søkelyset på sex er sterkere og mer tydelig enn noen gang, er en hel dimensjon nærmest gått tapt, og det er nettopp den erotiske. Hva dette betyr for samfunnet, er noe av det jeg her har lyst til å undersøke. 

I det første essayet som denne teksten er en oppfølger til, sporet jeg noen linjer i dagens debatt rundt sex og seksualitet gjennom to moderne tankestrømninger, nemlig feminismen og den såkalte «incel-bevegelsen», slik jeg definerte dem. Begge, hevdet jeg der, tar i bunn og grunn feil om vår tilstand som seksuelle vesener, gjennom sine ekstreme holdninger til hvordan sex fungerer i våre liv. I beste fall dekker de over de opplevelsesdimensjonene vi burde beskrive og løfte frem. Jeg presenterte ideen om erotisk heller enn seksuell frustrasjon for å underbygge det jeg mener er et fundamentalt poeng når det kommer til vår status som seksuelle vesener, nemlig at vi ikke bare er drevet av biologiske krefter og evolusjon alene (slik incelsa har tendens til å hevde) ei heller av undertrykkende samfunnsmessige maktspill (slik feministene gjennom sin mistenksomhetens hermeneutikk gjerne påstår) men av ønsket om å nyte skjønnhet, oppnå tilhørighet og mellommenneskelig intimitet og føre kulturelle idealer videre. «Mennesket» hevder den amerikanske kulturkritikeren og filosofen Camille Paglia, «er underlagt naturen». Men, fortsetter hun for å moderere «sex er naturen i mennesket.» Og erotikken, er «bindeleddet mellom naturen og mennesket.» Hun hevder videre i sin gigantiske gjennomgang av den vestlige verdens kunsthistorie Sexual Personae at erotikk nettopp er møtet mellom de rene rå naturkreftene som er i oss, krefter vi er pent nødt til å leve med (seksuell lyst i form av kåtskap, biologiske forplantningsdrifter etc.) og de kulturelle kreftene som vi skaper og former selv. 

File:Crop (2) of Camille Paglia no Fronteiras do Pensamento São Paulo 2015.jpg
Camille Paglia: Foto: Wikimedia Commons.

I denne teksten ønsker jeg å fortsette med disse trådene av problematikk, og undersøke dem opp mot en lesning av den britiske filosofen Roger Scrutons bok Sexual Desire. Dette verket setter, mer grundig enn noen annen bok jeg har lest, et filosofisk fundament til grunn for vår natur som kulturelle vesener; kulturelle vesener som også er dyr og som må leve med vår seksualitet på en mer selvbevisst måte enn våre artsfrender i dyreriket for øvrig. Scruton presenterer i boken intet mindre enn en seksualmoral som er konservativt fundert, men det jeg finner mest besnærende med den, er dens filosofiske grunnlag som begynner med de mest intime beskrivelser av hvordan vi opplever seksuelt begjær, før den fortsetter med en filosofisk analyse av disse beskrivelsene for til slutt å ende med et forsvar av ekteskapets moralske overlegenhet. Selv om vi gjennom samarbeid, kultur og språk «konstruerer» oss selv, er vi ikke til syvende og sist skaperen av vår egen seksualitet, slik visse av den moderne tidsånds strømninger vil hevde, men delvis skapt selv av den kulturen vi er en del av. Hvis vi glemmer denne kulturens røtter, kommer det til å gå oss riktig så ille, og Naked attraction, og dets like, er en del av beviset på hvor ille det er gått, samt en forvarsling på hvor ille det kan gå, hvis ikke vi er forsiktige. Jeg ønsker å underbygge mine påstander med flere eksempler fra kulturen, men før det, la oss hive oss over Sexual Desire i et forsøk på å finne ut hva den handler om. Den erotiske frustrasjonen er større enn noen gang, så la oss sette av sted på denne ferden inn i irrgangene mellom natur og kultur. 

Frases de Roger Scruton (43 citas) | Frases de famosos
Roger Scruton: Foto: Wikimedia Commons.

Seksuelt begjær: En filosofisk undersøkelse

Den konservative britiske filosofen Sir Roger Scruton som gikk bort i fjor, er kjent for mange ting, blant annet å kritisere fransk akademia, den politiske venstresiden, deler av høyresiden (som han tidvis er uenig med, spesielt dens ikke-aristokratiske røtter) støtte det uhyre kontroversielle britiske valget om å bryte med EU, og skrive tunge fagfilosofiske bøker om moderne filosofi og økologisk tenkning. Som enhver fagperson som gir seg i kast med politiske spørsmål i det offentlige rom, er han for mange neppe en nøytral skikkelse, men selv om man kan være uenig med hans konklusjoner, enten man anser seg selv for å være på venstresiden, høyresiden eller i midten, så er han verdt å lese. Om enn som intet annet enn for å få en smak på hva en konservativt fundert filosofi vil hevde om tingenes og menneskenes tilstand i vår politisk betente tid. Og det han interessant nok er mest kjent for, er at hans publikasjon fra 1986 – det ovennevnte verket Sexual Desire: A Philosophical Investigation.

Boken har tolv kapitler som går fra det vi kanskje kan kalle den kroppslige begynnelsen på alt seksuelt begjær, nemlig opphisselse (tittelen på første kapittel) og gjennom alle begjærets manifestasjoner før den til slutt ender med politiske føringer. Filosofen mener å gjennom bokens gang, ha utledet fra grunnivå det som er en naturlig tese om seksuelt måtehold og personens ukrenkelige verdi og uerstattelighet. Jeg låner fra en kritiker av Scruton, den amerikanske filosofen og klassisisten Martha Nussbaum, en inndeling av boken i fire teser. De lyder som følger: 

  1. Intensjonalitetstesen
  2. Partikularitetstesen
  3. Den romantiske tesen
  4. Karaktertesen

«Intensjonalitet» er et viktig begrep Scruton låner fra den filosofiske retningen fenomenologi, og betyr at våre sinn er rettet mot noe utover seg selv. Dette kan kanskje høres banalt ut, men det er nettopp denne mest fundamentale påstanden som underbygger vår natur som besjelede vesener med vilje og sinn. 

Når jeg er sint, er jeg alltid sint på noe eller noen. Når jeg er lei meg, er dette ofte fordi jeg er trist over et anliggende, og dette anliggende er ofte, nesten alltid, knyttet til andre mennesker og deres bedømmelse av meg. For å ta sinne som eksempel, så er dette ikke kun en følelse inne i deg, men en form for bedømmelse av en situasjon som angår deg, ofte personlig. Knyttede never, økt puls og utagerende atferd er ofte nødvendigvis de fysiske manifestasjonene til sinne, men de kan ikke forklare sinne fullt ut. Sinne handler tross alt om følelsen om at urettferdighet er blitt begått! 

Intensjonalitet er dypt mellommenneskelig. Det er det som gjør – hvis du følger Scruton og andre filosofer – at vi ikke kun kan gå til biologien for å forklare menneskelig atferd. Vi befinner oss nemlig i det som på tysk (fenomenologi hadde sin opprinnelse i den tyske filosofen Edmund Husserl) heter en Lebenswelt – en livsverden som er kulturelt fundert. Vi responderer (direkte) på normer og meningsfulle handlinger; har politiske systemer og religiøse symboler; bruker teknologi og samarbeider; er i dialog om hvordan vi skal organisere samfunnet (politikk) og konstruerer verden byggestein for byggestein og begrep for begrep. Denne verden er iboende delt, du er født inn i den, og kommer en dag til å gå ut av den. I mellomtiden kommer du til å bidra til den store helheten du nødvendigvis er en del av. Verden du er født inn i, oppleves som gammel, i den forstand at barnet du engang var, har den bakenforliggende følelsen at den var der før du ble født, og at de voksne som går rundt i den, trekker på en kunnskap du i fremtiden kan tilegne deg. Som en annen innflytelsesrik filosof – den kanadiske Charles Taylor, formulerer det «vi er som nye spillere som blir introdusert for et gammelt spill.» (Hvis dette sitatet fra Charles Taylor vakte interesse, kan du lese min tekst «Hvem er Charles Taylor»)

Disse refleksjonene gjør at vi kan se på seksuelt begjær som nettopp mellommenneskelig, og ikke bare gjennom den åpenbare påstanden om at det er andre mennesker vi begjærer seksuelt, men som et fenomen som delvis er sosialt konstruert. Dette høres kanskje kjent ut for moderne ører, men når Scruton sier «sosial konstruert» så mener han ikke med det at vi kan se på seksuelt begjær som fullstendig løsrevet fra biologien. 

Vi har unektelig underliggende drifter og behov vi deler med de andre dyrene, og dette er knyttet til vår fysiologiske oppbygning. Det er også uhyre viktig for oss som sosiale dyr å etablere stabile strukturer som over tid kan være med på å bringe oss som art videre. For livet må jo fortsette rent faktisk, for at det skal kunne fortsette kulturelt. Kultur og biologi har vært sammenvevd fra starten, og ingen behøver å utelukke hverandre. Dette kan sees i motsetning til den såkalte postmodernismen, som i visse av dens mer ekstreme manifestasjoner, kan hevdes å benekte vitenskapelige fakta (som eksistensen til hormoner) da disse i henhold til ideologien er normativt førende og undertrykkende under et påstått teppe av objektivitet. 

Postmodernismen og den kritiske teorien som gav opphav til de strømningene Scruton diskuterer og kritiserer, har et søkelys på at språk, politikk og maktkamp er det sentrale fenomen som skal undersøkes. Ideen om at vi må «dekonstruere» språket brukt i vitenskapene, det være seg samfunnsvitenskapene eller naturvitenskapene, for å avsløre deres urettferdige og undertrykkende strukturer, er knytte til den påståtte innsikten at språket, så vel som samfunnet det opprettholder, er sosialt konstruert. Dette betyr at det ikke er gitt av noen naturlige størrelser; ikke medfødt eller nødvendig, men tilegnet og bevegelig. Under de mer ekstreme postmodernistiske lupene blir selv biologiske fakta ofte hevdet å være utbyttelige med de undertrykkende kategoriene de egentlig er masker for. Dette blir dog å kaste ut barnet med vaskevannet. For vi behøver ikke å kvitte oss med biologiske størrelser for å opprettholde vår status som kulturelle vesener. 

Scrutons «sosiale konstrukt» er avhengig av, men ikke reduserbar til, vår biologi. Alle som har kjent på kåtskap vet hvordan det føles når noe rent fysisk bryter seg inn i livsverdenen og farger det vi ser og opplever! Men kåtskapen, ja selv den seksuelle opphisselsen, er alltid rettet mot noe eller noen. Forhåpentligvis, noen, da det å bli kåt av ting vil plassere deg i perversjonen fetisjeringens klasse! Som Scruton diskuterer senere i boken, er det dog rom for mange slags ting i normale, seksuelle relasjoner sånn som sadomasokisme. Men hvis sex-akten og seksualiteten generelt, er utelukkende rettet mot andre objekter enn det menneskelige (sånn som dyr og døde kropper), da er det snakk om perversjoner. 

Videre har vi partikularitetstesen. Den hevder at vårt begjær alltid er rettet mot, ikke bare en person, men en partikulær person (I hvert fall en partikulær person om gangen). Hvis du ligger under lakenene, og begynner å kose med partneren med det som intensjon å begynne akten, vil den plutselige kunnskapen at den kroppen du koser med – selv hvis dens lemmer skulle se helt like ut – ikke være partneren (fordi vedkommende er blitt byttet ut i løpet av natten!) totalt endre opplevelsen av opphisselsen. Ja, kanskje utradere den helt. Dette viser at vi aldri bare er tiltrukket av individuelle kroppsdeler – rumpe, lår, lepper etc. – selv om disse kan sies å være nødvendige deler av vår erotiske persepsjon, men at det vi begjærer og ettertrakter, er hele personen som er i besittelse av disse kroppsdelene. Videre kan personligheten sies å nettopp være det som besjeler kroppen; at uten denne stilen, stemmen og disse gestikulasjonene, så hadde det nettopp ikke vært kroppen til din elsker du hadde begjæret, for det hadde ikke da vært ham eller henne. 

Den romantiske tesen følger opp de første to som den tredje i rekken, og hevder at målet med det seksuelle begjæret er en forening med den elskede. Begjær, i likhet med alle de andre menneskelige følelsene har en retning, en slag struktur som folder seg ut i tiden. Hvis jeg blir sint på deg, er jeg først klar over deg som årsaken til urettferdigheten som er blitt meg begått, dernest stiger følelsen seg hett opp i meg i det jeg retter mine gestikulasjoner ut mot deg, med det som mål å skulle få deg til å bli klar over denne uretten jeg opplever. Men det seksuelle begjæret skiller seg fra de andre emosjonene ved dens intimt kroppslige natur.

Vi retter oss fysisk mot den andre personen i sinne, sorg, medynk eller glede. Vi gestikulerer smiler, ler og prater, ansikt til ansikt og ovenfor hverandre. Men sjelden på en så sensuell og taktilsk måte enn det som gjøres under den seksuelle akten. I den seksuelle akten, hevder Scruton, i det han trekker på tenkere som eksistensialisten Jean-Paul Sartre, er vi rettet mot den andres personlighet som kropp. Når jeg hilser på deg og går i gang med å diskutere politikk, trenger vi først og fremst å være vendt ansikt til ansikt for at dialog-akten skal kunne fullbyrdes. Da er det lett å forestille oss som sinn som på en eller annen måte ligger inne i kroppen, og fjernstyrer den som en marionette. Ansiktet, med sine livlige uttrykk, blir «det beste bildet på den menneskelige sjel» som Ludwig Wittgenstein formulerte det. I sex-akten derimot, er det mye mer som skjer. 

Kjærtegn og utforsking av erogene soner etterstreber å ha den andres personlighet manifestert i nytelsene forbundet med kroppen. Vi ønsker å ha hverandre til stede i opphisselsen, orgasmen og alle de andre nytelsene forbundet med sex. Det er derfor vi responderer non-verbalt under akten. Dette handler ikke om en enkel form for «objektivisering» der den andre personen reduseres til instrument for min egen kroppslige nytelse. Snarere tvert imot. Det handler om at du tar høyde for og responderer på den andre sjelskroppens perspektiv på deg. Den andres nytelse er en nødvendig del – i sunne seksuelle relasjoner – av din egen. Dette kan kalles gjensidighetsprinsippet: Idet du begjærer noen seksuelt, ønsker du at den andre personen skal begjære ditt begjær, og vice versa. Videre er det, i motsetning til den rådende ideologien for dagen, ikke orgasmen som er målet med akten, men foreningen. Dette er ikke så merkelig som det høres ut som, da det ofte, for ikke å si alltid, involverer kjønnsorganene. Men som diskutert, ikke kun de erogene sonene og kjønnsorganene. 

Både Freud og sosiobiologene (som Scruton diskuterer grundig i bokens 7. kapittel, «The Science of Sex») forsøker å koke sex-akten ned til en stimulering av de erogene sonene, med utløsning/orgasme som mål. Dette er fordi Freud og mange av de som fulgte ham, så på oss som organismer, komplekse biologiske maskiner, heller enn kulturelle dyr som aktivt strukturerer den estetiske overflaten som i all hovedsak er den virkeligheten vi møter og må forholde oss til i våre liv. Når vi har sex, ifølge Freuds strengeste definisjon, er det fordi vi underbevisst søker å forløse den seksuelle energien ved hjelp av den andres kropp. Orgasmen er det følelsesmessige og fysiologiske endepunkt for akten, samt dets endelige og komplette mål. Sosiobiologene og evolusjonspsykologene fyller inn Freuds bilde, ved å appellere til en forekomst som er blitt høyst vanlig å referere til i vår tid, nemlig gener. I følge Richard Dawkins «genes eye view» så er det først og fremst genene livets spill koker ned til. Genene blir sett på som endemålet med livet som fenomen, da det ikke hadde funnes noen evolusjon uten dem. Gener kan metafysisk sett defineres som «ren informasjon» og ønsker å spre seg selv så mye som mulig. I virkemiddelets øyemed ser jeg det nok en gang fordelaktig å referere til den strengeste definisjonen av dette synet, gjennom Dawkins’ ord selv i The Selfish Gene «Vi er overlevelsesmaskiner – robotiske fartøy blindt programmert for å bevare de egoistiske molekylene kjent som gener. Dette er en sannhet som fortsatt fyller meg med forundring.»

Grunnen til at «sannheten» fyller Dawkins med en stadig undring, er nok fordi det ikke er en sannhet i det hele tatt, men en grov feilbeskrivelse av den menneskelige tilstand. Vi har gener i kroppene våre, ja, og som Scruton er opptatt av, eksistensen til biologiske størrelser som påvirker oss til enhver tid, sånn som kjønnshormoner og fysiologisk utvikling, skal ikke benektes. Ei heller det nakne utseende til de to (vanligste) kjønnenes forskjellige kropper, og deres gjensidige attraksjon. Men at gener, hormoner og genital stimulering, samt den evolusjonære historien til vår art (som alltid vil være i bakgrunnen) er det som skal være i fokus når vi diskuterer seksuelt begjær, er å allerede ha revet vekk den overflaten der vi møter hverandre som enkeltmennesker som vi alltid begynner med, men dessverre ikke alltid slutter med. 

Dette bringer meg til en beskrivelse av den siste tesen til Scruton, nemlig «karaktertesen». Den hevder at det er den andre personens karakter eller sjel som er det vi søker å forstå og forenes med i sex-akten (slik vi har sett med refleksjonene til den «romantiske tesen» over) og at vi utover den individuelle akten, ønsker å tilegne oss en viss karakteri prosessen. Sunne karaktertrekk kan bli sett på som dyder som er tilegnet seg gjennom gode tradisjoner, og eksempler på dem er måtehold, mot, generøsitet og dannelse. Disse gjelder like mye for fenomenet seksuelt begjær som det gjør for alle de andre mellommenneskelige interaksjonene, ja, i vår tid kanskje mer. Det er her siste ledd av Scrutons prosjekt gir seg til kjenne, i det han ønsker å la alle hans refleksjoner ende i én konservativ konklusjon med tanke på spørsmålet om hva vi skal gjøre med det seksuelle begjær i det tyvende (og nå 21.) århundre: Ekteskapet. Det er her Scruton går fra fenomenologisk beskrivelse av «begjærets gang» og over i politiske føringer. Her vil noen, inkludert meg selv, falle litt av, eller i hvert fall snuble, men den britiske filosofens refleksjoner som leder i retning av ekteskapets sunnhet som institusjon er uansett interessante. 

Akkurat som at det fortsatt er viktig for oss å erkjenne våre romantiske (og dermed ofte seksuelle) forhold gjennom en ekstern instans, sånn som «forholds-oppdatering» på Facebook, eller å fortelle venner, bekjente og familie at man «holder på med noen» og at «det er ganske seriøst blitt», så var det i gamle dager ikke en trang, men plent nødvendig å gjøre det samme. Naturlig nok kan man slippe unna med mye i en urban setting der familie og venner er spredt for mange vinder, og bordellene er mange, men da er det nettopp en annen form for aktivitet man bedriver (sex for sexens egen skyld gjennom prostitusjon, som Scruton diskuterer som en form for perversjon) enn det det seksuelle begjæret ofte fører til, nemlig den ovennevnte foreningen mellom partene. 

På bygda og i landsbysamfunn vet vi som kjent at «alle vet alt om alle» og at det var viktig å velge gode partnere til ekteskapet. Ekteskapet var det naturlige mål for seksuelt begjær, da sex-akten skulle ende i avkom – barn! Bemerkelsesverdig nok er det til den dag i dag en av de vanligste måtene å sette nytt menneskeliv til jorden. Selvfølgelig vet vi fra kulturhistorien at folk i bondesamfunn sjelden giftet seg før etter at de allerede hadde blitt seksuelt tiltrukket av hverandre, og påbegynt den seksuelle omgangen. Det var uansett tilfellet at ekteskapet kunne sies å «plukke opp» og rettferdiggjøre synden, gjennom et av disse viktige sakramentene. Med andre ord var det ikke slik at folk «aldri hadde sex før ekteskap». Snarere tvert imot. Men ekteskapet var der som en helt tydelig, naturlig fullbyrdelse og opphøyer av det seksuelle begjæret. Poenget her er at selv om vi ikke nødvendigvis er så konservative – muligens med rette – nå for tiden, så er det fortsatt en konstant, vedvarende og tilsynelatende nødvendig trang for folk å få det romantiske forholdet en er involvert i «validert» av en ytre enhet. Selv «den tause enhet» samfunnet selv, eller «den ytre verden» eller bare «de andre» (som vi vet aldri kommer til å forstå oss!) kan elskerne referere til innad – selv helt uten å være i faktisk kontakt med den sosiale omverdenen – for å styrke deres egen indre glød. Det ytre og det indre er nødvendigvis gjensidig.  

La meg oppsummere det vi har vært igjennom, før jeg avslutter med noen relevante refleksjoner for vår tid. De fire tesene til Scruton, slik jeg har forsøkt å presentere dem, begynner med seksuell opphisselse og beveger seg gjennom en fenomenologisk undersøkelse, gjennom det seksuelle begjæret nødvendigvis mellommenneskelige natur, en kritikk av perversjoner, og helt ut til ekteskapet som en meningsbærende institusjon. Dette danner et bilde av oss mennesker som sosiale kulturelt avhengige dyr, og ikke bare biologiske maskiner (jevnfør Dawkins og Freud) ei heller utbyttbare klosser i et sosialt maktspill (jevnfør postmodernistene) og utgjør det vi kan kalle en «gylden middelvei» mellom disse to ekstreme sidene. Leseren har sikkert på dette punkt, flere spørsmål samlet opp. La meg forsøksvis foregripe noen av dem i mine avsluttende refleksjoner. 

Erotikkens mystikk: Noen refleksjoner om hva vi må gjenvinne

Gjennom min raske gjennomgang av evolusjonsbiologi og postmodernisme, kan vi se hvordan, som Edmund Husserl sier i sitt siste verk, livsverdenen er blitt «kolonialisert» av visse tankesett. Det han (og den senere tyske filosofen, Jürgen Habermas, som snakker mer om dette) mener med dette, er at noen måter å se verden på – i dette tilfelle det naturvitenskapelige og det kulturkritiske – har fått så stor innflytelse i våre liv, at de tar over våre tanker på uheldige måter. I verste fall ender disse tankesettene opp med å føre til drøye feilbeskrivelser av vår tilstand som sosiale, skjøre vesener på en sårbar klode, evig i forhandling med den større naturen vi er en del av. 

Hva er rollen til nevrologi i våre liv, for eksempel? Vel, nevrologien som en undergren av medisinen, hjelper personer med hodeproblemer som migrene og generelle hodesmerter, samt folk med andre sjeldnere nevrologiske problemer, å få bukt med sine problemer. Gjennom undersøkelser ved hjelp av kraftige maskiner som fMRI og EEG, kan vi ta en titt på den levende hjernen, og nevrologen kan komme med råd til hvordan pasienten kan leve med, eller kurere, sine plager. Jo mer vi vet om hjernen, des lettere blir det å hjelpe den hele personen hjernen er en nødvendig og viktig del av. Nå vet vi at oxytocin – en nevrotransmitter – skildres ut i systemet til mødre som holder deres nyfødte unger, og at dopamin er det hormonet som forbindes med følelsen av lykkerus eller glede ved spontane lattersalver eller inntak av alkohol. Vi har dermed kartlagt både «kjærlighetshormoner» og «lykkehormoner» og funnet ut «hvor språket sitter i hjernen». Fantastiske bragder for vitenskapen! Hadde det ikke vært for at vitenskapen går ut over sitt domene, og forkludrer våre liv gjennom dens status som en av vår sivilisasjons største kilder til kunnskap. 

Bare fordi naturvitenskapene gjelder for visse områder av verden, betyr ikke det at den nødvendigvis bør bli brukt i andre. Hvis du som mor appellerer til oxytocin for å forklare kjærligheten til ditt nyfødte guttebarn, eller som treningsglad påberoper deg produksjonen av dopamin og endorfin som hovedmotivasjonen for hvorfor du nyter atletens kroppslige gleder, eller at du som solbader hevder at du kun nyter solens livgivende stråler fordi huden din da syntefiserer D-vitamin, eller fordi produksjonen av serotonin er viktig, da er du allerede på vei bort fra livsverdenens vitale overflate: Du er på vei inn i maskinenes solipsistiske mørke. 

Forståelsen av seksuelt begjær i vår tid utgjør en av de mest prekære og katastrofale kolonialiseringsprosjektene av vår livsverden, i så måte. Vi må aldri være av den oppfatning at feilbeskrivelser av vår menneskelige tilstand bare er beskrivelser. Ettersom vi nettopp er selvfortolkende dyr, er måten vi ser på oss selv på avgjørende for hvordan vi kommer til å handle i verden, noe vi allerede ser når kulturforståelser endres. Det er derfor det også er vanskelig å fordømme kulturer, da alle kulturer nødvendigvis spiller på en indre dynamikk der den seksuelle spenningen opprettholdes. For eksempel er jeg en del av den moderne norske kulturen i skrivende stund, en kultur som er knyttet til en større industriell vestlig kultur. Denne kulturen fikk et radikalt oppsving som har dominert våre holdninger til seksuelt begjær siden 1960-tallet. Og spesielt etter introduksjonen til moderne prevensjonsmidler ser vi at den seksuelle kulturen har gått i retning av større «frigjøring» altså liberale holdninger til hva man gjør, med hvem, og hvordan man gjør det. Ikke bare i bordell-aktig virksomhet eller i det urbane mørke, i underkulturens mange erotiske og seksuelt eksplisitte irrganger, men også i den offentlige kulturen for øvrig … og ikke minst i popkulturen! 

For popkulturen vår ser ikke bare ut til å være gjennomsyret av sex, men nærmest opprettholdt av den. Denne tendensen har pågått helt siden 1970-tallet da PlayBoy-trenden og Bodybuilding spredt seg fra USA og utover hele den Vestlige verden. Der Paglia ser på dette som en storslagen retur av hedensk gudedyrkelse, der mennesker endelig (gjennom kjemikalier og kosmetikk) endelig er blitt de gudene vi tilba, ser Scruton på det med et mer skeptisk kristenkonservativt blikk. Det vi kan kommentere, nesten to generasjoner etter at Paglia og Scruton var mest på det kulturelle hugget, er ankomsten til de sosiale mediene. Ser man på hvordan visse deler av snapchat, instagram og tiktok utvikler seg, så er det nettopp i retning av i økende grad seksuelt materiale ved at innholdet gjør alt det kan for å hinte til sex-akten, uten å bli faktisk grafisk. Dette kan vi kalle for en «pornografisering». Uten å moralsk fordømme hud, hår, kropp og dans, så kan vi i det minste si at evolusjonspsykologene og freudianerne vil ha rett i at menneskets mer underbevisst (les; kåte) sider, vinner frem over feministenes forsøk på å fordømme innholdet som strukturert usynlig patriarkat.  Det ser ut til at det ikke bare er det at vi har mistet den seksuelle spenningen av synet, en spenning som kan bli sett på som en forutsetning for erotikk, men at vi ikke vet hva den er for noe.

Paradise Hotel, underholdende dog showet tidvis er, har kollapset til å bli en form for konkurranse der det er om å gjøre for deltakerne å ha sex på tv først. Med andre ord, Scrutons bud om at vi modererer oss i møte med en ytre, sosial virkelighet for å opprettholde spenningen i det romantiske forholdet, er her snudd fullstendig på hodet. Ikke rart at disse forholdene ikke varer lenge (med noen unntak)! Ikke bare Paradise Hotel-forholdene, selvfølgelig, men svært mange av de vanlige forholdene i samfunnet for øvrig, ser ut til å være kortvarige og «seriemonogame». Altså at man er sammen med én partner, men at man bytter ut partneren ganske raskt i til fordel for en annen. Det er nemlig nå tilfellet at vi ikke bare unnlater å være fremmed for sex tidlig i stevnemøtene, men at vi nærmest bruker det som en slags lakmustest for hvordan forholdet kommer til å gå. 

Amor and Psyche (detail) | Antonio Canova (1757-1822) Psyche… | Flickr
Illustrasjon som pryder boken: Sexual desire A Philosophical Investigation. Foto: Wikimedia Commons.

Vi ser her en fullstendig helomvending fra det som i hvert fall var idealet før, nemlig at sex-akten og den romantiske foreningen i hvert fall Scruton mener er dens endelige mål (ikke orgasmen eller stimuleringen av de erogene soner!) er det man begynner med, heller enn det som var kirsebæret på toppen av parets romantiske stemningskake. Dette er det éne, viktige poenget, der jeg tror at naturvitenskapelig «livskolonialisering» har ført til mye ugang. Det andre poenget er knyttet til postmodernismen. For der likestilling for lov og rett og i arbeidslivet neppe kan sies å være noe noen oppegående person vil være imot, så er likhetstanken kanskje mer uheldig for våre sex-liv. 

For et av de største problemene som dukker opp i våre liv er nettopp knyttet til en intens uro og uvisshet med tanke på kjønnsrollemønstrene. Kjønnsrollemønstrene utgjorde i gamle dager – på godt og vondt – bakgrunnen i våre livsverdener, og med det, scenen vi spilte ut våre respektive roller på. Stevnemøter ga mening gjennom en antagelse om hva kvinner skulle gjøre, og hva menn skulle gjøre. Menn skulle ta initiativet, og kvinner skulle være mer passive, og heller velge ut den best egnede beiler. Klisjeene på hvordan «klassiske» stevnemøter fungerte, har vi alle internalisert. Hva vi vil gjøre med dem er en ganske annen sak. Svært mange kvinner forventer i dag på den ene siden at det er mannens ansvar å ta initiativet, om det så er fra første replikk på datingappen til siste støt i senga. Et forholdsvis tungt ansvar med tanke på at mannen – uten den tradisjonelle rammen for kurtisering – kan bli holdt ansvarlig for det meste; både av det som skjer (overtramp!) og det som ikke skjer (manglende evner). Den erotiske ensomheten er dermed en forholdsvis vanlig konsekvens, både for jenter og gutter som føler at de må gi seg seksuelt hen til den andre part, fordi det er det som er «regelen» heller enn unntaket. Og i en tid der (mens man ennå er ung i hvert fall) så mye av vår identitet er knyttet til din verdi på dette kjønnsmarkedet, og erotikk forflates med sex blir denne ensomheten ekstra intens. Selv hvis erotisk ensomhet har eksistert til alle tider.

En av de viktigste diskusjonene Scruton har i hans erotiske undersøkelse, er av personen som kroppslig (eng; embodied). Vi er ikke bare sjeler eller personer som har våre kropper, eller at de bærer oss rundt som sinn i toppen av hodet. Vi er på mange måter våre kropper. Da spesielt under den seksuelle omgangen, slik vi har diskutert. Og kroppene våre er kjønnede. Identitet er vanskelig, men det er i hvert fall fenomenologisk tilfelle at vi ikke opplever oss selv som først personer i en abstrakt verden, og dernest (etter litt utvikling, kan hende) personer som velger å ta på seg eller innta et kjønn. Kjønn er ikke (i hvert fall ikke for Scruton, Paglia og andre radikalt  klartenkte stemmer) noe en tar på seg som et kostyme. Jeg går ikke inn på den vanskelige debatten knyttet til fenomenet «intersex» og «trans-seksualitet» her, selv om jeg erkjenner deres realiteter. Det jeg vil hevde, er i hvert fall at for de fleste av oss, så er kjønn ikke bare en kroppslig, ikke bare en fenomenologisk eller til og med en kulturell størrelse; men et eksistensielt rammeverk vi ser verden gjennom. 

Både Paglia og Scruton diskuterer seksualiteten og deres kjønnlige virkelighet på denne, sårt tiltrengt dypere måten i sine verker. Paglia som en episke brytekamp og dialog med naturen, der det maskuline og det feminine som kreative krefter blir respektert, og Scruton gjennom en eksistensiell beskrivelse av den «ontologiske kløft». La meg illustrere med et sitat. 

Resultatet av kjønnskonstruering er at vi opplever livsverdenen gjennom et stort værensmessig skille. Ikke bare er det et intensjonalt skille mellom person og ting, det er nok en annen mellom det maskuline og det feminine, som opprinnelig er en distinksjon mellom personer. Men dette andre ontologiske skille, selv om det tar sin betydning fra vår forståelse av personer, er ikke begrenset til det personlige domene. Faktisk er det motsatt, da det strekker seg gjennom hele naturen, i det det presenterer oss for det maskuline og det feminine i alt. Et piletre, en korintisk søyle, en Chopin-nokturne, et gotisk spir – i alle disse kan man motta den kroppslige hintingen til femininitet, og den som ikke makter å se mulighetene for dette, er en med et fattig sanseapparat. (Sexual Desire, s.273, min oversettelse)

Når det kommer til dagliglivet, så ser det fortsatt ut til (når vi beveger oss ut fra elfenbenstårnet og laboratoriet) at en fortsatt kan snakke om «kvinnelige» og «mannlige» egenskaper, og at dette ikke blir uglesett, men snarere blir tatt for å være en ufravikelig del av livsverdenen. Spesielt «maskulinitet» har vært under angrep den senere tid, da det ser ut til at når fenomenet diskuteres, at det kun er som at det i sin natur er «giftig» (eng; toxic masculinity). Det ser ut til at femininitet og maskulinitet i det offentlige ordskiftet i dag bare blir diskutert som om det er skadelig for unge, og at det – så snart vi har kommet frem til at det er noen som ikke har sans for det feminine og det maskuline – kan dekonstrueres rett ut av verden. Hvis det er tilfelle at det maskuline og det feminine er vakre og storslagne trær som kan bære mange forskjellige frukter; ha mange forskjellige blader (i noen kulturer er det maskulint med langt hår, og en skam for menn å ikke pynte seg med sprakende farger osv.) så blir det overilt, for å si det mildt, å kutte røttene til trærne. Når bladene visner er det ikke rart vi er frustrerte over mangelen på skjønnhet i landskapet rundt oss. Det ser nemlig ut til at til tross for de mange variantene man kan ha i kjønnsuttrykket (klær, sminke, atferd etc.) så har unge i alle kulturer en trang til å «spore» det biologiske kjønnets røtter, og pynte på livets tre med sine egne kulturelle blomster. Det er vårt privilegium å endre på blomstene, men å utradere dem helt vil føre til at ingen nye trær kommer til å vokse.

Det er her jeg kommer til mitt viktigste, avsluttende poeng. Erotikk er blitt byttet ut med sex, og for å gjenvinne erotikken fordres det en forståelse av erotikken som mystisk. Både feminismen som en undergren av postmodernismen, og evolusjonsbiologien som en del av naturvitenskapene, har gitt oss nye innsikter om den menneskelige kropp, samt politiske program i frigjøringens og fremskrittets navn. 

Dessverre har de i prosessen også fremmedgjort oss fra seksualitetens urgrunn, nemlig mysteriet i at vi er perspektiver på verden. Et system som kun snakker om kollektive konstruksjoner (feminismen) kan aldri snakke om personen i hans eller hennes partikulære og uutslettelige væren, og et system som kun kan snakke om oss som biologiske maskiner (evolusjonsbiologien), vel, snakker ikke om personer i det hele tatt. Begge systemene er kyniske, for de tror de enten kan endre på, eller forstå alt. Det er en voldsom, men alltid vanskelig skjønnhet som ligger i at du er en annen person, både en kropp i verden med dine gleder og sorger, og på samme tid et perspektiv på denne verden. Sammen møtes vi, i erotikk, i dialog og generelt samkvem. I misforståelser, gleder og sorger. Alltid er det et overlapp i vår bevissthet og perspektiver, men aldri et fullstendig overlapp. 

Som Nussbaum helt riktig innvender, kontra Scruton i hennes anmeldelse av boken hans, så er ikke en fullstendig forening med den andre personen mulig. En fullstendig forening – romantisk, seksuell, erotisk, eller på annet vis – hadde utradert selve grunnen med å forsøke på en forening! Det er i den tunge men livsbejaende lekenheten at vi prøver å forstå hverandre, og denne har overraskende lite å gjøre med politikk og erogene soner. Den har å gjøre med deg og meg. 

Nussbaum gjør etter min mening rett i å kritisere Scrutons stive omgang med det som ellers kunne vært et lekent felt. Sex er tross alt ikke bare en plikt, ikke bare noe vi modererer, og bearbeider, men noe som tross alt er gøy. Som kulturen selv. Tittelen på Nussbaums anmeldelse av Sexual Desire er nemlig «Sex in the Head» som hinter til at Scruton har oversett en hel dimensjon ved begjæret som er nødvendig for å forstå det fullt ut. Og det er nettopp lekenheten. Han forblir fanget i sitt eget hode med sine egne tidvis trange idealer som den «romantiske wagnerianeren» han er, for å bruke Nussbaums ord. Hvis leseren finner min gjendrivelse av Scruton litt vel tørr, anbefaler jeg å lese Nussbaums anmeldelse som et korrektiv, eller sette dere ned med noen linjer av den lidenskapelige italiensk-amerikaneren Paglia, som i sitatet under følger opp min siste argumentasjon.

Erotisisme er mystikk, altså en aura av emosjon og fantasering rundt sex. Den kan ikke bli «nedsatt» i koder av sosial eller moralsk beleilighet, enten det er fra den politiske høyre eller venstresiden. For naturens egen fascisme er større enn den ethvert samfunn kan produsere. Det er en daimonisk uro ved seksuelle relasjoner vi er nødt til å akseptere. (Paglia, Sexual Personae)

Alle disse tenkerne jeg har valgt å peke på, er kraftig klassisk orienterte, og det er nemlig i kulturens dype historiske røtter at de finner et språk som er med på å løsrive oss fra sexologiens fremmedgjørende åk. Dette språket er selvsagt poesien. Poesiens språk, som religionens similer og metaforer, danner et skille mellom det hellige og det profane (eller for å si det mer sekulært, det «viktig skjønne» og det «nødvendig kjedelige») og hjelper oss å orientere oss som mennesker i en verden som uten det hadde vært ulidelig. Den ovennevnte Charles Taylor har faktisk undersøkt hvordan språket ikke bare koder informasjon eller forklarer verden, men hvordan den skaper historier og med dem, åpner opp nye virkeligheter. Dermed blir det slik at poesien ikke bare er noe vi kan klare oss uten, et slags supplement til vår forståelse av verden, men snarere en nødvendig del av vår sensuelle væren som seksuelle vesener. Eller for å si det med Shakespeare:

La meg gå god for sjelers troskapspakt;
seg selv var kjærligheten aldri lik
hvis hver forandring endret på dens makt.
og hvis den svek til gjengjeld for et svik.
Nei, som et fyrtårn står den fast og steil
og ser de strie stormer dra forbi,
en ledestjerne når vi setter seil.
et målbart punkt, men uten kjent verdi.
Og kjærligheten motstår Tidens spott,
om roseteint er mål for ljåens slag
den holder stand, og endres ikke brått
av timer, uker, inntil dommens dag.
…. Er dette løgn, og vil bli brukt mot meg,
…. da elsket ingen, aldri diktet jeg.

Shakespeare, sonnette 116.

Lyst til å lese den første erotisk frustrert artikkelen? «Erotisk frustrert: Mellom indignerte incels og frigide feminister. »

Kapittel 2: Hedersgjesten Da Esben var i ferd med å
Kinoåret har begynt, og for en begynnelse! Kan 20-årene bli
Kjære mann, Hvis du forventer at kvinner faller for muskler