Da Lena Andrén og Jojo Champfleur startet konseptbutikk i 2020, hadde de ingen anelse om at en personlig lidenskap for syttenhundretallet og Madame de Pompadour skulle resultere i skapelsen av det som må være en av Norges mest overdådige restauranter.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Fra frisørsalong til champagnesmaking i gustavianske stoler
– Den første idéen vår var å starte en champagnesalong, sier Andrén og setter seg ned i en klassisk, gullkantet stol i lyseblå kledning.
Andrén er medeier av Chat d’Or – som på norsk lyder det ikke like eksotiske navnet «gullkatten» – den nyetablerte franske bistroen på hjørnet av Thomas Heftyes gate i Oslo. På bordet har hun og kjæresten Jojo Champfleur satt frem et staselig kandelaber med levende lys. Rundt omkring i værelset er det pyntet med planter og champagner i bøtter. Lydanlegget spiller gamle jazztoner og Sivilisasjonens utsendte blir servert trøffelchips og makroner, servert med en sterk ingefærbrus. Vi spør gründerparet hvordan det har seg at en drøm om Frankrike ble til virkelighet i Norge, der Andrén informerer om at det hele startet med en liten konseptbutikk.
– Vi solgte blant annet deilige sjokolader og diverse interiør. Det var også en frisørsalong her. Alt dette åpnet vi i februar 2020, men vi ble tvunget til å stenge igjen i mars som følge av pandemien.
I løpet av de syv ukene da alt var stengt, merket paret at forbrukervanene hadde forandret seg.
– Da vi så smått forsøkte å åpne igjen, var det plutselig ikke så mange som skulle gå i butikk, presiserer Andrén.
– I den perioden hadde vi jo satset alle sparepengene, fortsetter Champfleur, som har bakgrunn i frisør- og stylistbransjen, i tillegg til at han tidligere har vært stolt medlem av en syttenhundretallsforening i Stockholm.
I dødperioden måtte Champfleur skaffe seg arbeid for føden. Da fant han frem til en stilling som butikksjef for den klassiske kulturarenaen Ramme gård og ble raskt innkalt til intervju. Etter et jobbmøte som varte i fem og en halv time med lederen for stiftelsen, ble han oppringt av Petter Olsen som foreslo at Champfleur skulle arrangere syttenhundretallsfester for de besøkende på gården. Forslaget falt i god jord for syttenhundretallsentusiasten.
– Jeg satte i gang med å lage et program. Jeg kom i kontakt med operasangere, regissører og teatertrupper. Jeg fikk også med meg Camilla Billett som tegnet invitasjonene.
Camilla Billett er en norsk illustratør og grafisk designer som har hjulpet paret med å lage dekorasjonene for blant annet tapeten og trekket på møblene i kaféen, forteller Champfleur.
I løpet av arbeidet på Ramme gård demret det en idé for Champfleur: Skulle de ikke bare stengt konseptbutikken på Frogner for godt og heller gjøre den om til en champagnesalong i syttenhundretallsstil?
– Planen var å invitere til diverse eventer i konseptbutikken, men dette gikk jo ikke under pandemien.
Perioden med nedstenging ble dermed en ypperlig anledning for å bruke mer tid på å utarbeide visjonen.
– Hvordan var denne overgangsfasen?
Champfleur forteller at mesteparten av tiden ble viet til søknader. Samtidig ble paret nødt til å overleve på andre måter mens de utviklet prosjektet. De skaffet seg heldigvis de midlene de trengte ved å ha frisørsalong.
– Hår og mat gikk ikke så bra sammen, ler Andrén.
– Derfor har vi gjort det om til et kjøkken nå.
I utviklingsfasen var de mye i Paris for å hente inspirasjon og for å skaffe møbler til lokalet.
– Vi fikk et ekstra halvår til å gnukke på detaljer, sier Champfleur fornøyd.
Han forteller videre at de jobbet med illustratøren Camilla Billett i nesten ett år for å komme frem til det endelige uttrykket.
– Første gang vi trodde at vi var ferdige med illustrasjonene, satte vi opp tapeten og tenkte med én gang, nei – dette var ikke bra nok! Det så nemlig ut som en barnetapet.
– Hun ble nok ganske lei av meg til slutt! bemerker han og humrer litt for seg selv.
Champfleur peker på veggen og begynner å forklare utarbeidelsesprosessen bak tapeten. På avstand kan det virke som en hvilken som helst gustaviansk tapet – med utsmykkende tegninger av palasser, blomster, palmer og garnityrer. Går man nærmere, kan man dog skimte et par småfrekke elementer i det ellers anstendige formspråket – som de karikerte kattene og anarkistsymbolet. Noen av kattene ligger og viser seg frem på puter og andre danser i høye støvletter mens de sipper til et glass champagne. Blant dem er også huskende kvinner i viktorianske festkjoler. De har tydelige utringninger og et ertende blikk.
Dekorasjonene bærer preg av noe sivilisert, samtidig som den er vågal og sprelsk. Champfleur bekrefter at det ikke har vært en lett oppgave å komme frem til den perfekte blanding mellom klassisk syttenhundretallsstil og noe som er særegent for nettopp deres varemerke.
Madame de Pompadour som inspirasjonskilde
– Hva har vært hovedinspirasjonen til selve restauranten?
– Den er hentet fra en salong i Paris som heter Salon de Pompadour. Den befinner seg på hotel Le Meurice. Vi har blant annet tatt inspirasjon fra rutene i taket der, sier han og peker på logoen, der «veggen» bak bokstavene er dekket i et tynt og lett rutete mønster.
– Tar dere også utgangspunkt i de diverse salongene som ble ført av kvinner på opplysningstiden?
Champfleur forteller at paret har forsøkt å gjenskape det de har lest om salongene like før revolusjonen – da særlig med søkelys på den franske markisen og kong Ludvigs offisielle elskerinne Madame de Pompadour. Samtalen går raskt over i historie med engasjerende faktaopplysninger om markisen og hennes avtrykk på verden. Champfleur snakker animert om da Pompadour og stefaren lagde et komplott for få henne til bli elskerinnen til Ludvig den femtende.
– Ved å få henne inn der, kunne de gripe til seg mer makt, forteller han engasjert og legger til:
– Pompadour ble etter hvert kjent med alle de viktigste filosofene og kunstnerne, og var dermed mulig å presentere for kongen. Med sin sjarm og overtalelsesevne forandret hun hele Frankrike – stilen, arkitekturen, alt.
– Hvor kommer denne brennende interessen for Madame de Pompadour fra?
– Hun er vel vår helgen, sier Champfleur og smiler.
– Hun styrte jo Frankrike og var en sterk kvinne i sin tid, legger Andrén til.
Paret forteller at Madammen fungerte både som konge og statsminister i nærmere førtifem år. Innflytelsen hennes var så sterk at hun ble skaperen av en ny mote. Pompadour eller pompadur er idag en betegnelse på flere stilelementer. Eksempler på dette er et kraftig silkestoff med blomstermønster, poseformede damevesker, hårfrisyrer og pyntebånd. I tillegg designet hun Élyséepalasset.
Siden hun var den offisielle elskerinnen til Ludvig den femtende, tok hun over mye av styringen, forteller Andrén.
– Ludvig ville jo egentlig bare dra på jakt, sier hun.
– Han er dermed ikke representert her, konstaterer Champfleur og ler.
Galskap og kjærlighet
– Hvorfor navnet Chat D’Or?
Champfleur belyser om at de allerede hadde en katt i logoen da de drev konseptbutikk. På den tiden het de Découvreur, som på fransk betyr oppdageren. Katten var allerede gullfarget, så da de skulle finne på et nytt navn til restauranten, klang det godt med Chat D’Or som betyr gullkatten. Det tok ikke lange tiden før de fant ut av at måten man uttaler Chat D’Or på er helt lik som uttalen på J’adore, som betyr jeg elsker.
– Og da var logoen på plass, sier Champfleur stolt.
Logoens formspråk er også nøye utformet og uttenkt. Andrén forteller at den grafiske tegneren Simen Meyer har vært med på å lage en helt egen skrifttype for resturantens navn. Inspirasjonen til bokstavenes utformelse er tatt fra bevegelsene til et sløyfebånd. På denne måten ville skriften fremtone seg som levende og organisk.
– Vi har også laget egne ordtak! fortsetter han begeistret.
Champfleur henter frem et kremfarget silkebånd der det er risset inn tre ord på rekke og rad: Folié, Amour og Liberté. Han sier at dette er en morsom vri de har skapt på det orginale mottoet fra den store revolusjonen som lød: Liberté, égalité og fraternité (frihet, likhet og brorskap). Deres motto ligner den opprinnelige, men de har byttet ut likhet og brorskap med galskap og kjærlighet.
Hvis man har galskap, kjærlighet og frihet i livet sitt, da går det bra, sier Champfleur.
– Litt galskap må til, tilføyer Andrén.
Mobilfri sone
– Merker dere at mennesker forandrer gemytt og væremåte i møte med denne restauranten? Tror dere at skjønnheten gjør noe med dem?
– Absolutt. Folk senker skuldrene, snakker friere. Det er flere ganger også jeg blir sittende og snakke med gjester om samfunnet og andre interessante emner, innrømmer Champfleur.
Han informerer videre om en regel bedriften hadde helt i oppstarten. Den hadde med mobilbruk å gjøre.
– I begynnelsen nektet vi folk å ha med seg mobilen sin i lokalet. Vi samlet dem inn ved inngangspartiet. Man kunne heller ikke se inn på denne tiden. Vinduene var dekket for med gardiner. Gjestene måtte gå ut og ringe noen hvis det skulle være behov for det.
Ifølge Champfleur skal denne regelen ha åpnet opp for en helt ny dybde i sosiale samvær.
– Det var et kjærestepar her som sa at de aldri hadde hatt bedre samtaler enn det de hadde da vi tok fra dem mobilene!
Champfleur og Andrén har i senere tid valgt å mildne på prosedyren. Nå er det ikke ulovlig å bruke mobilen inne på restauranten, men man blir heller sterkt anbefalt å ikke gjøre det. Til deres overraskelse er det mange som følger dette rådet.
– Kanskje det har noe med estetikken i lokalene å gjøre, sier Champfleur undrende.
En mangel på klassiske salonger
– Synes dere at Oslo mangler slike nisjekaféer som den dere har skapt her?
Champfleur besvarer spørsmålet med en bekjennelse:
– Vi er veldig periodefikserte.
Paret synes at verden mangler flere salonger generelt – at det burde kunne gå an å oppsøke vakre restauranter og kaféer der det diskuteres musikk, politikk, filosofi og andre humane sysler. De uttrykker også et stort engasjement for bevaringen av klassisk arkitektur, og mener blant annet at Arkitekturopprøret kjemper for en viktig sak.
– Det er så masse stygt rundt oss. Det er trist, uttrykker Champfleur og rister bekymret på hodet.
Istedenfor å kvie seg over den voksende arkitektoniske dissonansen i samtiden, har paret valgt å trylle frem sin egen lille oase av skjønnhet. De er fornøyde med at de kan komme med et alternativ til en lengtende sjel som sulter etter harmonisk stimuli.
– Vår fremtidsplan er at folk skal kunne reservere disse lokalene for å arrangere sine egne musikalske salonger, boklanseringer eller utstillinger. Jeg synes det mangler et sted der man kan finne den kulturelle sosieteten – der bohemer og andre revolusjonære kan møtes.
– Dere vil altså skape en renessanse for opplysningstiden?
– Ja, hadde ikke det vært gøy?
