Vegetarianer og budeie Karoline Sæter har opplevd de gode fordelene ved å ha dyr til seters om sommeren i sin femårige karriere som budeie. – Buføring lønner seg for økologien, for dyrene og forbrukerne, sier hun.
Under koronapandemien grublet en umotivert Karoline Sæter over hva hun skulle ta seg til nå som teaterverden måtte legge alle sine prosjekter på hylla, på ubestemt tid. Sæter hadde jobbet som dramalærer og kulturformidler for barn og unge, et yrke som ikke var hennes virkelige drøm. Med bakgrunn fra småbruk, og kjærlighet for dyr og naturen, kom hun på at det er ett yrke hvor hun kan få bruk for dette; nemlig som budeie!
– Da jeg fikk vite at det fantes jobber som budeie var det en åpenbaring. Jeg kommer fra småbruk, og har vokst opp med mormors fortellinger om at de døpte hønene og at hun ble bæsjet ned av en ku rett før hun skulle på ball. Det er så i meg.
I år er Sæters femte år på rad som budeie, i hennes kjære Skarvheimen, som ligger i Hallingdal. De første tre årene arbeidet hun på DNT-hytta, som ligger ved Stolsvatnet. Sæter kom over bonden Ole Øvrejord og han holder til like bak neste fjell for DNT-hytta
Øvrejorde søkte budeie til årets sesong i en gruppe for budeier på Facebook. Bondens gård ligger i fjellbygda Hovet, her har han 200 geiter, og alle skal til stølen Kalvefløto for å gjøre seg fete og lykkelige om sommeren.
Geitebudeie som opprettholder floraen
Kalvefløto ligger oppunder et fjell, med majestetisk utsikt over Stolsvatnet. Dette har vært Sæters arbeidsplass i to somre. Yrket som budeie er fysisk krevende, hun står opp klokken 5 hver morgen, har to stell om dagen med geitene hvor de melkes, og passer på hvor geitene vandrer og om alle dyrene er friske.
– Det er meditativt å gjøre fjøsstellet to ganger hver dag. Det har blitt helt mekanisk for meg, og jeg kobler av i arbeidet, sier Sæter.
Den 32-årige kvinnen som er boende i Oslo har funnet et yrke som styrker henne, og hun er helt klar på hvor givende det har vært:
– Jeg kjenner en mestringsfølelse på at jeg gjør noe nyttig. Ikke bare for meg selv, men for Ole, for floraen i fjellet og for geitene!
Dette intervjuet er del av intervjuserien Unge som går egne veier, som er blitt støttet av den private, allmennyttige stiftelsen Fritt Ord.
Klarhet i høyfjellsluft
Sæter, som er fra Skogbygda i Nes i Akershus, har funnet en ny glede i høyfjellet, som hun omtaler som «en annen planet».
– Jeg får tid til å tenke, rydde opp, og når sommeren er over så har jeg en plan for høsten. Tilværelsen her oppe gjør meg mer poetisk og romantisk. I tillegg føler jeg meg alltid friskere her, jeg blir godt trent og alt kjennes klart i hodet – og jeg blir tøffere!
I forkant av Sæters første sommer som budeie, jobbet hun i et firma som distribuerte kunst og kultur til barn og unge. Med utdanning som skuespiller, føltes det ikke riktig å jobbe på kontor, men motet til å satse som frilansskuespiller var fraværende.
– Etter sommeren på fjellet endret alt seg, og jeg satt igjen med følelsen at jeg kan få til hva som helst. Jeg fikk mer autonomi og følte meg uovervinnelig. Jeg gikk fra å være pessimist til å bli optimist etter en sommer som budeie!
Fortsatt, mange år senere, er Sæter frilansskuespiller. Det var en sommer som endret alt, særlig innen yrkeslivet.
Ysteri på 1100 meter
Sommeren som budeie, og resten av året som skuespiller og dramatiker – det har blitt en slags livsrytme for henne. Som selvstendig næringsdrivende måtte budeia ringe til skatteetaten og forsikre seg om at man kan fakturere som både budeie og scenekunstner i samme selskap. Livene er ganske ulike: Leilighet på Bjølsen i Oslo, prosjekter med moderne- og fysisk teater på ulike scener i byen – og, om sommeren; en støl på over 1100 meter over havet, aggregat på kjøkkenet og utsikt over stølsvannet, omringet av fjelltopper, ørn og kaniner.
De tre første årene i Iungsdalen, da Karoline var budeie på DNT-hytta, hadde hun ansvar for kyr, lam, høns, griser og geitekillinger. Her var også en del av oppgavene å foredle melken, ved å lage rømme og andre melkeprodukter. Denne delen av jobben savner hun, da hennes nåværende jobb kun innebærer stell av geiter og melking.
– Ysting og kinning var også tradisjonelt en del av arbeidet til budeiene. Ferskere ost og melkeprodukter får man ikke! Jeg håper jeg finner en budeie-jobb som innebærer ysting en gang, sier hun, og legger til at bonden hun jobber for vil bygge opp et ysteri på stølen.
Stølen på Kalvefløto er under kontinuerlig utvikling under Ole Øvrejorde, som overtok slektsgården i 2014. Året etter begynte han å gjenoppbygge setra som hadde vært nedlagt. Støtte fra Innovasjon Norge gjorde den store investeringen mulig, og design av stølen gjorde han i samarbeid med TINE.
Seterdrift er dyrevelferd
Sæter er vegetarianer, men synes ikke arbeidet som budeie strider imot hennes idealer, nettopp fordi hun vet at geitene har det bra. Dyrevelferd er en av hennes private kampsaker og derfor har hun blitt en stor forkjemper for seterdrift.
– Buføring lønner seg for økologien, for landskapet, for dyrene og for bonden! Dyrene blir feite på sommerbeite, de får bevege seg og de blir sunne og friske dyr – og vi som forbrukere får bedre melk og kjøtt, sier hun.
Ifølge NRK har 99 av 100 setre er blitt lagt ned de siste 100 årene. Bare tre av ti setre brukes til slått og beite, imens kun fire prosent av de aktive setrene brukes til melkeproduksjon.
En annen utfordring med å få flere bønder til å drive med setring er at mange gårder ikke har seter, dette var opprinnelig kultur blant gårder i fjellbygder.
Bonden Ole Øvrejorde kan vitne om at det er store kostnader knyttet til melkeproduksjon på seter. For det første har man to fjøs og man trenger ekstra hjelp. Dessuten er det ikke helt ukomplisert å flytte seksti melkekyr opp til en seter!
En stor fordel ved å utnytte utmarka og beiteressursene er at dyrene får nok gress og god kvalitet på foret om sommeren, og at gresset på jordene hjemme ved gården høstes som vinterens for. Dette vekselbruket opprettholder et godt biologisk mangfold.
– Dessverre har de fleste bønder ikke råd til å buføre, sier Sæther, men nå har det kommet flere politiske tiltak som skal hjelpe til med dette.
En stor endring er at seterkulturen nå er anerkjent av UNESCO som immateriell kulturarv. Det har utløst politisk vilje i Norge, og en iverksettelse av bevilgninger gjennom Innovasjon Norge, samt flere løft i årets jordbruksforhandlinger. En spesifikk og ny støtteordning for seterdrift er et engangstilskudd på fem hundre tusen kroner per melkeseter.
Kjærlighet til killing og kje
Budeia på Kalvefløto liker å jobbe med geitene – de er sosiale dyr og hun liker å få kontakt. Sæter finner alltid sine favoritter, og legger merke til personligheten deres. Noen geiter er «diva», andre er «late» mens mange av guttene er «viltre» eller «sta». Da Sivilisasjonens utsendte var på besøk var det også tid for parring, og brunstige geiter koste med bukkene – som fikk befrukte damene i tur og orden.
Å overse parringen var det bonde Ole Øvrejorde som tok seg av, en mann Karoline ikke kan få skrytt nok av når det gjelder dyrehold og landbruk.
– Jeg vet at geitene har det godt året rundt. Ole avliver dyr som er syke, eller som har skader, og han tenker nøye gjennom hvilke dyr som skal slaktes, og hvilke som skal gå videre i flokken. Det er aldri tilfeldig. For meg handler det om at bonden har et nært forhold til dyrene og tar ansvar hele veien – også når dyrene må avlives eller slaktes. Han er en dyktig bonde med masse empati for dyrene sine. Det er ganske mye omsorg i å slakte et dyr!
Sæter forstår det paradoksale i å si at å slakte dyr er omsorg, men en bonde som følger opp sine dyr og sørger for at de ikke lider nødvendig, det er omsorg i landbruket, mener hun.
– Her er det ingen overforing av kraftfôr, eller at nyfødte killinger blir revet fra mødrene sine. Det glansbildet vi har av norske bønder, er det Ole er.
Slår ring rundt konseptet REKO-ring
Ole Øvrejordet er litt av en entreprenør som har fått bondegården sin til å bli en solid bedrift, med god utnyttelse av gårdens resusser. Han selger kjøtt privat, til mange afrikanere, og andre nye normenn, som gjerne vil ha geitekjøtt og kjekjøtt fra REKO-ringer på Østlandet. Øvrejorde tjener mest på melk, som blir hentet av Tine rett fra stølen. Rueslåtten ysteri i bygda Hol lager oster fra hans melk, som lager den kjente kubbosten som har blitt populær i Oslo.
REKO-ringer er spredt utover hele Norge, og i Oslo er det særlig mange. Under paraplyen REKO Norge er REKO-ringene organisert, med geotagger på et kart, og informasjon om når og hvor man kan møte opp for å kjøpe varer direkte fra norske bønder. REKO er en forkortelse for Rettferdig Konsum. Ordningen er en del av Norsk Bonde- og Småbrukarlag og er støttet av Innovasjon Norge.
Via lukkede Facebook-grupper kan man se utvalget av varer, gjøre bestillinger, samt finne ut hvor man møter opp for å hente varene. I Oslo kan man blant annet finne REKO-ringer på St. Hanshaugen, Grunerløkka, Vålerenga og Skøyen. Her får man kjøpt alt fra anguskjøtt, egg, reker, iskrem og olivenolje!
Sæter skulle ønske enda fler visste om REKO-ring konseptet og tok mer eierskap til sitt forbruk av kjøtt og meieriprodukter. Hun er stolt av å jobbe hos Ole, samt å være budeie
– Jeg tror vi mennesker trenger å jobbe fysisk og lage ting med hendene våre. Et samfunn med masse mangfold, det vinner vi på, rent samfunnsøkonomisk.
– Etter sommeren på fjellet endret alt seg, og jeg satt igjen med følelsen at jeg kan få til hva som helst. Jeg fikk mer autonomi og følte meg uovervinnelig. Jeg gikk fra å være pessimist til å bli optimist etter en sommer som budeie, sier Karoline Sæter. Foto: Julie Brundtland
