Historiefortelling kan være utspring til en rekke idéer, blant annet en litt skummel amerikansk oktober-høytid…
I løpet av det siste århundret har amerikanerne funnet en god del fornøyelse i en tradisjon som innebærer dystre, mørke kostymer, utskårne gresskar og en evinnelig jakt på den siste godteriskålen hos naboen. Før fjernsynsskjermen kom og denne høytiden spredde seg utover andre vestlige deler av verden, var det vanlig for foreldre å sette seg ned med barna for å ha høytlesning fra diverse spøkelseshistorier før de dro ut og banket på hele nabolaget og ropte «knask-eller-knep». Én etter én satt de ved peisen med øynene limt opp mot mor og far, spente på hva som kom til å skje med Frankenstein-monsteret eller Dracula. Man skulle trodd at temaet skrekk og gru sto som noe unikt ved denne oktober-tradisjonen. Men det er helt feil. Halloween hadde nemlig aldri blitt skapt som en skrekkinngytende dag, hadde det ikke vært for julaften.
«Hver eneste gang fem eller seks engelsktalende mennesker møtes rundt peisen på julaften, begynner de å fortelle hverandre spøkelseshistorier»
Det er ikke av ren tilfeldighet at den britiske forfatteren Charles Dickens valgte å koble julen og spøkelser opp mot hverandre da han skrev En Julefortelling i 1843. Ifølge en artikkel fra Smithsonian Magazine er det å fortelle spøkelseshistorier om vinteren en (nærmest) utdødd folketradisjon, som kan spores helt tilbake til 1500-tallet, da familier pleide å jage bort den tunge ensomheten som kom med de kalde, mørke nettene ved å fortelle hverandre historier om ånder og demoner.
«Hver eneste gang fem eller seks engelsktalende mennesker møtes rundt peisen på julaften, begynner de å fortelle hverandre spøkelseshistorier» skrev humoristen Jerome K. Jerome i sin litterære samling Fortalt etter måltidet fra 1891. «Intet annet tilfredsstiller oss mer på julaften enn det å få høre hverandre oppdikte genuine anekdoter om alt det overnaturlige. Det er en genial, festlig sesong, og vi elsker å fantasere om graver, lik, mord og blod.»
Den feirede tradisjonen med historiefortelling er i dag ingen steder å finne. Når sant skal sies, driver mange av oss fortsatt med høytlesning fra de gamle klassikerne – bibelen og rim på vers – men veldig få av oss har ivaretatt et så enkelt ritual som det å bare sitte rundt et bord og dikte opp en historie sammen.
I dag har vi nemlig byttet ut historiefortelling med alt mulig annet som kan ha underholdningsverdi. Kort og spillebrett var for 40-tallets gjennomsnittsmenneske, det historiefortelling var for 1880-generasjonen. Og da fjernsynet begynte å finne sin rette plass i hvert eneste hushold på begynnelsen av 50-tallet, ble kortene byttet ut med lette debatter om film og serier.
Det enkle er mange ganger også det beste
Man kan si mye negativt om 1800-tallets sosiale normer og samfunnsstruktur, men fantasi, det hadde de – ikke nødvendigvis fordi de var noe særlig smartere enn du og jeg, men fordi de rett og slett var nødt til å benytte den kreative delen av hjernen for i det hele tatt å overleve sosialt.
Tenk deg en kald vinternatt i en enslig trehytte oppe på fjellet. Uten mobiltelefon, uten signal, strøm, bøker eller kort og brettspill. Du er der med hele familien. Det er iskaldt og du strever forgjeves med å holde humøret oppe mens du hiver i nye vedkubber på peisen – i håp om å få liv på en ild som snart er i ferd med å slukne. Du har et ønske om å redde dagen som efter alle forventninger skulle bli en hyggelig familiestund, men som endte med en fiasko. Hva gjør du?
Logisk nok, ville du nok satt deg ned med familien, fortalt en morsom hendelse som skjedde i forrige uke eller bare diktet opp noe fra din egen fantasi. I grunn trengs det ikke så mye mer enn det. Fem – seks hoder under ett og samme tak er nok til å kunne fylle et rom med varme, spenning, liv og latter. Det var dette de gjorde på 1800-tallet, og – som Sigrid Undset sa så klokt en gang: «Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».
Uansett tid og sted, så kommer vi alltid til å føle, tenke og fantasere om det samme. Det ola nordmann gjorde for et par hundre år siden er helt mulig for oss å gjøre i dag.
Et hav av inspirasjonskilder
Hvorfor ikke gjenopplive tradisjonen med historiefortelling? Neste julaften, fødselsdag eller en enslig vinterkveld i februar kan være dagen da dine kjære kom deg nærmere enn noensinne, lo mer enn noen gang og delte en side av seg selv som ingen hadde sett maken til før – takket være et forglemt ritual.
Og hvis du som leser dette tilfeldigvis er en fremadstormende forfatter, husk at det var på denne måten Mary Shelley begynte å skrive den storartede romanen Frankenstein-monsteret. Idéen kom til henne som lyn fra klar himmel da forfatterinnen varmet seg rundt peisen sammen med Percy Bysshe og Lord Byron i 1816, mens de underholdt hverandre med dystre, grufulle historier om alt mellom himmel og jord.
Også i klassisk maleri kan vi se spor av illustrasjoner som i utgangspunktet stammer fra historiefortelling. Tizians bilde av Danaë hadde aldri eksistert uten myten om Kong Acrisius og hans datter. På samme måte ville vi ikke fått gleden av å se på «Lucretia» av Rembrandt hadde han ikke latt seg inspirere av en tragisk arketyp, skapt ut ifra grekernes litt uhyggelige fantasi.
Det finnes titalls av andre kreative lyrikere hvor deres største inspirasjonskilde har kommet fra enten religiøse, norrønske eller greske myter – ergo, andre menneskers historier.
Ut ifra dette kan man altså konkludere at alt starter og ender med historiefortelling.
Kanskje du skal tenke igjen neste gang du strever med å få gode ideer og naturligvis ender opp med å google problemet. Kanskje vi alle bør reise et par hundre år tilbake for å hente opp en gammel juletradisjon, som vi idag kaller Halloween?
