– Mitt oppdrag er å forskjønne mennesket

Publisert 6. juni 2019 av

Ifølge Eline Dragesund, den fremadstormende norske designeren i Oslo, er det viktig å føle seg fin, hele tiden. Ikke bare når det er en anledning til det.

Det er sent på eftermiddagen. Ved inngangspartiet krummer det seg på med festglade mennesker, klare for en cocktail eller Afternoon Tea i den berømte bibliotekbaren før de omsider avslutter kvelden på Det Norske Teateret. Alle har staset seg opp for anledningen, og i et lite øyeblikk kan man bli sittende og fundere på hva som er grunnen til at mennesker i Oslo kun later til å bry seg om å gå fint kledd når de skal tilbringe aftenen i vakre lokaler.

– Mote  skal handle om mer enn bare klær, poengterer gjesten idet hun setter seg ned, ikledd en barmfager bluse som bærer preg av oldtidens Grekenland.

– Tøyet er chiffon og halsen er laget av lær, sier hun når spørsmålet om materialet dukker opp i samtalen.

Kort efter tilføyer hun at kolleksjonen som er under arbeid nå bare er begynnelsen på materialet til merkevaren som hun er i ferd med å bygge opp: «Kitsch Collection» heter den. Et tidløst konsept som bærer preg av Odd Nerdrums revolusjonære bevegelse som et alternativ til kunsten.

– Mitt oppdrag er å forskjønne mennesket og å styrke sjenerøsitet.  Der passer Odd Nerdrums filosofi godt inn. Maleriene hans gir alltid uttrykk for det barmhjertige, det sjenerøse. Idag er alt så kjølig. Da tenker jeg spesielt på herremoten. Tøyet de viser på catwalken nå for tiden er altfor stivt og tettsittende.

Stemningen tar et digert hopp mot det seriøse. Elines stemme er myk og behagelig å høre på, men samtidig bærer den mye kraft. Ivrig efter å komme frem til kjernen av en tydelig lidenskap, spør vi henne mer inngående om hvordan hennes interesse for det tidløse startet.  

– Møtet med Odd Nerdrum på hans gård i Stavern skulle forandre alt. Men først kom alle studiene, sier hun, med en stemme som vitner om en potensiell heltefortelling.

– Da jeg begynte å lage kjortler til Odd [Nerdrum] var jeg i full ekstase, sier Eline Dragesund. Foto: Privat.

Konfrontasjonen med Kitsch

På videregående valgte hun tegne, form og farge-linjen, hvor hun studerte design og tekstil på fulltid. Efter grunnskoleårene  begynte hun på Esmod i Oslo hvor hun fordypet seg i design og modelisme. Helt til slutt gikk hun bestemt inn på kunsthøgskolen.

– Jeg søkte på master først. Såklart hadde dette vært en helt uaktuell idé for de fleste, men jeg kunne veldig mye, noe jeg ga dem tydelig beskjed om da jeg skulle formidle mine årsaker til denne bestemmelsen. De kunne såklart ikke godta en slik forespørsel, men så var det en ledig plass i andre klasse, så de tilbød meg den til slutt.

– Var det Kunsthøgskolen som skulle forandre alt?

– Uten tvil. Hovedmålet var å utdype mine kreative evner i mer prosessarbeid samt teoretisk metodikk. Men først og fremst var det en lekeplass for voksne. Jeg storkoste meg. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse å få vite at jeg kunne gjøre det jeg elsket aller mest hver eneste dag i flere år!

Ifølge Eline Dragesund er en designers oppgave å skape noe av langvarig verdi. Foto: Julie Brundtland.

– Når kom Kitsch inn i bildet?

– Mitt aller første møte med Kitsch skjedde for noen år siden på Nerdrumskolen da jeg ble kjent med Odd og miljøet han representerte på gården. Det var helt magisk …

Elines ansikt lyser opp.

– Fortell meg mer om denne oppdagelsen.

– Sjelen min følte seg hjemme med hele filosofien bak maleriene og måten Odd valgte å leve livet sitt på. Fascinasjonen jeg hadde da førte til en slags indre renessanse til estetiske referanser. Alle mine tidligere inspirasjonskilder, fra malerier til skulpturer og alt det som representerer arketypene gjennom historien, kom opp fra intet. Kort sagt, alt det som rører ved en på innsiden – hver eneste brikke ville jeg fange opp og kverne sammen helt til det ble en kolleksjon ut av det. Det skulle bli en slags samling av alt jeg noensinne hadde forgudet av inspirasjonskilder.

– Skjedde dette mens du gikk på Kunsthøgskolen?

– Ja. Alt hang sammen. Man kan si at møtet med Odd og hans malerier, kunsthøgskolen og de første bestillingene av linskjorter fra Nerdrums sønner var alle elementære hendelser som var med på å bygge opp grunnmuren til den etterlengtede kolleksjonen.

Inspirasjonen fra Det Gamle Grekenland er fremtredende i alt Eline Dragesund lager. Foto: Privat.

Nerdrum’s motiver og klær

– Hvordan føltes det å endelig få sine aller første bestillinger som samsvarte med dine egne estetiske preferanser innenfor klær?

– Da skjortebestillingene kom så jeg med én gang at dette var et univers man kunne drukne seg i. Jeg hadde faktisk ikke følt meg verdsatt for arbeidet mitt før da – før noen kom og bekreftet at det jeg gjorde faktisk kunne bli til noe. Mitt skaperverk hadde fått betydning. Noen ville ha på seg klærne mine! Og da jeg begynte å lage kjortler til Odd var jeg i full ekstase! Du kan bare tenke deg følelsen man får av å få lov til å være skredder til en av sine største inspirasjonskilder! Trangen til å grave meg dypere og dypere ned i denne ambisjonen bare vokste jo flere bestillinger jeg fikk.

– Her kommer million dollar-spørsmålet: Hvorfor akkurat malerier og klær? Det er mildt sagt en uvanlig kombinasjon…

– Jeg synes det er gøy å koble Nerdrums motiver opp mot klær, nettopp fordi jeg er så fasinert av å se på folk som ikke har peiling på klær, male klær!  Det å tolke dette er interessant fordi da får du nøkkelen til det tidløse! Selv om det bare er tøy for malerne, så maler de allikevel sin tolking av udødelige klær. Og når jeg da prøver å gjenskape det med tekstiler på studioet mitt, da blir resultatet noe helt spesielt! Da får jeg en nøkkel, en nøkkel til det tidløse.

– Hvorfor var egentlig trangen efter det tidløse så stor?

– Fordi mennesker trenger skjønnhet uten å vite det selv. Hvor mange ganger har man ikke oppsøkt David-statuen i Firenze og tenkt, «Jeg kunne sett denne 200 ganger og aldri blitt lei!» Det som får en til å tenke slik er evigheten. Den tilhører ingen tid – derfor kan man aldri bli mett på den. Alle disse inntrykkene som taler til sjelelivet og som får en til å ville hige efter mer – det ligger en slags trygghet i det. Noe alle kan relatere seg til og forsåvidt har relatert seg til gjennom alle tider. Denne tilhørigheten man får av å tilbe skjønnheten appellerer såpass mye til meg at jeg nesten ikke kan la være å bygge på dette konseptet gjennom det jeg gjør aller best – nemlig å lage klær.

Samtaleemnet begynner sakte men sikkert å vippe over til samtidsmoten og forbrukerkulturen, noe Eline tar sterk avstand fra.

– Hvis det eneste moderne kriteriet er at du må gjøre noe annerledes, er det bare å skape en litt reaksjonær tvist på tøyet med vulgære detaljer og skrikende farger. Noe veldig mange dessverre gjør. Personlig synes jeg dette er et hån mot designere. Vår oppgave burde være å skape noe med en langvarig verdi. Ellers blir man bare en del av den store forbrukersuppen. Jeg vil at kunden min skal se seg i speilet og føle seg elegant, og at denne følelsen ikke går over neste uke fordi noe annet plutselig har havnet på trendlisten. Jeg vil at materialet skal vare, og at man skal kjenne seg stolt av å ha investert i det.

En skapertrang, større enn tvilen

– Hvordan var det å måtte gå en vei som motstridet samfunnet og dets idéer om en trygg karriere?

– I senere tid har jeg skjønt mer og mer at masken du bærer i samfunnet har ekstremt mye å si for en potensiell suksé i det du gjør. Hvis du for eksempel holder på ett mål, én interesse, et uttrykk hele tiden, og arbeider mot det, så kan det bare gå én vei. For meg fantes ikke tvil om denne veien. Koste hva det koste vil. Jeg ligger jo i sengen min og drømmer om klær oftere enn det jeg tør innrømme!

Eline lever og tenker i klær. Likevel velger hun å ikke ty til fristelsen av å kjøpe selv.

– Jeg gidder det rett og slett ikke.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har en enorm skapertrang og det er det jeg velger å investere tiden og pengene mine i. Jeg jobber jo hele tiden.

Aristoteles sa: «Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.» Kan du, som en hardtarbeidende skaper, kjenne deg igjen i denne filosofien?

– Ja absolutt. Å handle, ja. Det er nært meg og min måte å tenke på. Og dette kommer av at det intuitive er veldig sterkt for meg.

– Det intuitive?

– Ja. jeg opererer mye gjennom følelsene mine, og det er sikkert også derfor jeg er så amorøs overfor kitsch –  fordi det taler til det emosjonelle. Noen mennesker er analytiske, mens jeg er et følelsesmenneske. Jeg kan for eksempel møte en person og innen sekunder kan jeg forstå hvordan denne personen er mentalt. Jeg bruker som regel mitt indre kompass fremfor andres meninger. Hvis ikke hadde jeg jo ikke valgt et så klønete yrke!

– Hvordan takler du å jobbe under press med en jobb som er så utenfor komfortsonen?

– Den eneste sannheten jeg har å forholde meg til er min egen. Så enkelt er det. Såklart, dommen er der. Alltid. Jeg vet for eksempel at allmennheten ikke kommer til å like deg før noen andre også har akseptert det du gjør. Ankertanken min i slike situasjoner er: Hvis jeg ikke gjør det som samsvarer med min sannhet, bedrar jeg meg selv, og da blir jeg dypt ulykkelig.

Eline tyr til å vise frem bilder av noen av de berømte linskjortene i herrekolleksjonen. Et luftig overtøy med puffermer, snorer og majestetiske snitt vekker en følelse av helteaktige matroser fra midten av 1700-tallet. Samtidig er den en simplifisert versjon av de overpompøse draktene som var vanlig på den tiden: Den gylne middelvei, som Aristoteles ville sagt det.

Den berømte herreskjorten i lin. Foto: Privat.
Nærbilde. Herreskjorten i lin. Foto: Privat.

– Det har vært mange omtalte teorier om at hva du har på deg har mye å si for den generelle psyken. Psykologiprofessor Karen Pine fra University of Hertfordshire har blant annet observert korrelasjonen mellom deprimerte mennesker og det å gå i posete klær som hettegensere og treningsbukser. Hva synes du om denne type forskning? Mener også du at klær, på mange måter, er med på å påvirke psyken til et menneske på lik linje med arkitektur, malerier og musikk?

– Ja. Absolutt. Hvis du dyrker din egen sjønnhet, vil den også bli returnert av andre. Dette strekker lenger enn bare klær. Det handler også om en selv. Hvis man for eksempel spiser skranten mat, tenker negative tanker eller responderer negativt til andre, har det ikke så mye å si hva du tar på deg. Man vil jo fortsatt henge i det samme gamle mønsteret.

“Kunnskap er noe du eier”

– Edgar Degas sa at: «Å male er lett når du ikke kan det, men svært vanskelig når du kan det.» Føler du på det samme?

– Både ja og nei. Nå har jeg mer verktøy som jeg kan bruke til å transformere visjoner til materie. Dette gjør arbeidet mitt relativt enklere. På den andre siden har jeg fortsatt en lang vei å gå. Det er mye å lære. Såklart, jeg har kjent på det at jo dypere du går inn i en prosess, jo tydeligere blir komplikasjonene.

– Hva er den mest krevende biten?

– Nesten alt. Men den krevende biten er ikke så omfattende. Ikke egentlig. Jeg ville heller gått den stikk motsatte veien og si at utfordringene som har kommet har gitt meg større selvtillit. Fordi én ting er sikkert: Kunnskap er noe du eier. Det er noe du ikke mister og som du kan stole på, i motsetning til for eksempel å stole på at utseende ditt skal gi deg en status i samfunnet. Talentet som blir oppbygget på veien til suksess er en integrert prosess, og derfor en mer lojal selvtillitsfaktor.

– Det virker nærmest som om vi har kommet frem til en slags konklusjon i dag?

Ja, konklusjonen er vel: Skap noe som samsvarer med egne verdier og bli så flink som mulig, først og fremst for en selv men også for å forskjønne verden og menneskene rundt en.

Klærne fra kolleksjonen kan man finne her: https://www.instagram.com/eline_dragesund/

Del og lik
Bjørneboes Blåmann er en skjult
Med sin overbevisende psykologiske dybde – tynget av vemod, men
– Ungdommer trenger andre forbilder
-Å investere i et klassisk figurativt maleri er som å
Mystisk kontakt med biene
Betro deg til biene (2018) er en feminin film, regissert