Er koronatiltak udemokratiske?

Publisert 1. mai 2020 av

Koronakrisen har herjet lenge nok til at vi nordmenn har begynt å føle oss trygge. Dette merkes spesielt ved at nyhetene som omhandler pandemien gir oss en mindre intens paranoia for hver dag som går, og ved at stadig flere møter venner og bekjente. (For øvrig er det komisk hvordan det har blitt mer folketett i lokale parker enn i Oslo sentrum, siden mange går turer fremfor å dra til kjøpesentre). For meg som sitter hjemme og leser nyhetene ganske intenst, har det vært noen filosofisk interessante diskusjoner, spesielt statens søkelys på å komme med tiltak som stemmer overens med «demokratiske idealer».

17. April skrev Janne Haaland Matlary for Dagens Næringsliv at «Vesten bør reformere og støtte organisasjoner som WHO, ellers koloniseres de av ikke-demokratier som vil ha legitimiteten fra FN-logoen», med Kina i betraktning. Det skrev hun som respons til at Trump stanset finansieringen til WHO, siden de har stilt seg ukritiske til Kinas opplysninger angående pandemiens begynnelse. Dette lyder godt av paranoia for karikaturen av Kina i media som en «u-demokratisk despot». 

– Demokratiet er derimot ingen ideologi, men en organisasjonsform, skriver Ali Jones Alkazemi. Foto: CDC.

Innenlands ble spørsmålet om demokratiske idealer også tatt opp i forbindelse med regjeringens såkalte korona-lov. Straks etter tiltaket ble vedtatt blomstret flere artikler frem med titler som «Ernas kriselov er et angrep på demokratiet» (BT, 19. mars), «Flere reagerer på regjeringens kriselov» (NTB, 19. mars) og «Vi må være på vakt mot både koronaviruset og koronalover» (Aftenposten, 21. mars).

I mine øyne syntes det derimot ikke som om regjeringen vedtok noe potensielt udemokratisk, men heller uparlamentaristisk eller ikke-liberalt. Rettsfilosofen Carl Schmitt bemerker: «Et demokrati kan være militaristisk eller pasifistisk, absolutistisk eller liberalt, sentralistisk eller desentralistisk, progressivt eller reaksjonært, og alt igjen forskjellig til forskjellige tider – uten å slutte å være demokrati.» (Politikk og rett: Et antiliberalt tema med variasjoner, Pax Forlag 2019, s. 103) Demokratiet er således ikke det som trues av korona-loven eller Kinas innflytelse på verdensorganisasjoner. 

Vanskeligheten med å forstå hva de ulike nyhetssakene mener med at demokratiet er truet, kommer sannsynligvis av at det er bestemte tanker man knytter til begrepet demokrati: Demokratiet knyttes til stemmeretten, ytringsfriheten og den folkevalgte forsamling. Samtidig glemmer vi at dette ikke har tilknytning til det demokratiske idealet som Locke eller Rousseau fremmet, men heller med klassisk-liberale idealer. Demokratiet er derimot ingen ideologi, men en organisasjonsform, et ønske om «å realisere identitet mellom stat og folk» (Schmidt, Politikk og rett, s. 104).                  

Hvilke fremgangsmåter man vil ta i bruk for å realisere denne identiteten er derimot ikke inneholdt i den demokratiske tanken alene. Vi assosierer bare demokrati med liberalisme i stor grad, og det er grunnet i vår kulturs fokus på liberalisme som den rette veien til å oppnå identiteten mellom folk og stat. Distinksjonen mellom liberalisme og demokrati er aktuelt for å forstå hvilken samfunnsposisjon man har i forhold til statens korona-vedtak. Det hjelper oss å forstå at staten handler for vårt eget beste og definitivt med demokratiske intensjoner; at regjeringens vedtak nettopp viser muligheten til å handle på demokratiets vegne.

– Det er helt forståelig at man opplever seg selv som en fremmedgjort statsborger mens man sitter alene og lar byråkratiet ordne taktiske linjer for fremtiden. Men denne fremmedgjøringen – i motsetning til den man ellers kan oppleve – er så ekte og nærliggende at man kan kalle den for «et ikke-fremmedgjort anstendig liv», skriver Ali Jones Alkazemi og henviser til filosofen Slavoj Žižeks innlegg i Morgenbladet 17. april. Foto: Simon Plestenjak.

Ønsket om å bli et demokrati er i så måte alle moderne staters mål, ettersom de etterstreber stabilitet og gode politiske forhold. Å si at vedtakene er til for å sikre trygghet under krisen parallelt med «demokratiske idealer» er i så måte en absurditet. Aristoteles skriver: «Vi overveier ikke om målene, men om det som bidrar til målene. En lege overveier ikke om han skal gjøre folk friske, eller en taler om han skal overtale folk, eller en statsmann om han skal opprettholde ro og orden (…)»  (Den nikomakiske etikk, Vidarforlaget 2013, s. 73). På lik linje, overveier ikke den norske stat hvorvidt det skal være et demokrati (mål), men hvordan det skal bli dette i kraft av den liberale ideologi(middel).

I denne perioden er det sentralt å holde tilliten oppe, og dette gjøres ved å skjønne at staten ikke handler for sin egen skyld, at tanken om staten som et egoistisk individ er intetsigende og absurd. Det er helt forståelig at man opplever seg selv som en fremmedgjort statsborger mens man sitter alene og lar byråkratiet ordne taktiske linjer for fremtiden.  Men denne fremmedgjøringen – i motsetning til den man ellers kan oppleve – er så ekte og nærliggende at man kan kalle den for «et ikke-fremmedgjort anstendig liv», siden vi vet at vi er fremmedgjort når vi sitter inne hele dagen på grunn av tiltak. Hver ting vi gjør har plutselig et forhold til denne ekstraordinære perioden, og det, takket være statens evne til å ordne våre liv på en måte som gjør at vi bidrar til overvinnelsen av pandemien.

Koronakrisen er nettopp filosofisk interessant, siden den tester statens og samfunnets evne til å organisere seg: «Når vil strikken trekkes for langt?». Lærdommene vi kan trekke fra denne krisen er mange, så lenge vi ser nøye nok. At skillet mellom demokrati og liberalisme blir tydeligere i krisetider er noenlunde opplagt: Vi har nå hatt en konkret opplevelse av hvordan man ser seg nødt til å tolke ressursene man har ut fra situasjonen man befinner seg i, og parallelt hvordan selv liberalismen ikke bør holdes for å være omnipotent. 

Del og lik
Renessansemaleren og -forfatteren Vasari (1511-1574) undres i sine skrifter over
I krisetider er det viktig å få informasjonen man trenger.
Til mange nordmenns overraskelse er det en by i Mexico