Krig er den store ødelegger, et uhyre som sluker sannhet og godhet, velferd og frihet, nasjoner og mennesker. Det må være vår aller høyeste bestrebelse å temme dette vemmeligste av beist.
Så her er vi, overværende den dystre skjebnen til det ulykkelige Ukraina, kastet inn i krigens blodtørstige gap av en kynisk autokrat, undrende oss over hvordan det bekeste mørket i Europa i etterkrigstiden kunne falle over oss.
To dominerende teorier synes å konkurrere mot hverandre. Den ene er at Herr Putin er Hitler, den andre at han har gått fra forstanden. Begge disse teoriene er imidlertid ikke-forklaringer, siden de har gitt opp å forstå motpartens handlinger ut ifra annet enn ultimat ondskap eller ultimat irrasjonalitet. En kunne like gjerne ha slengt armene i været og innrømmet at man ikke hadde noen forklaring overhodet.
Den utslitte Hitler-Churchill-Chamberlain-malen er, som den så ofte er, ikke bare helt historisk malplassert, den er dessuten ytterst farlig, særlig i en situasjon der begge sider av konflikten lener seg på den. Det er fordi den begrenser handlingsrommet til de mest ytterliggående militante løsningene, og avviser verdien av diplomati, forhandlinger og kompromiss.
Vår verden er dramatisk endret. Internasjonale kriser kan ikke løses gjennom direkte militære konfrontasjoner mellom atommakter, som en NATO-pålagt flyforbudssone over Ukraina ville innebære. Ei heller er dette tiden for å kutte diplomatiske kanaler, men for å åpne dem. De mange hysteriske rytterne av apokalypsen, uforskammet beruset på sine Churchill-fantasier, risikerer å galoppere oss alle ned i den soppskyete solnedgangen.
For å tilnærme oss en forståelse av hvorfor Russland gjør som hun gjør i Ukraina, må vi ta landets historie i betraktning. Og som alle historier, må også denne fortelles forfra, i all sin kompleksitet. Men vi skal vokte oss – det finnes dem som forveksler forståelse av autokratiet med sympati for det. Der ligger en grøft, full av gjørme og møkk, man for enhver pris skal unngå å ramle ned i, med mindre man er beredt på å ta i forsvar det uforsvarlige. Vi skal heller strekke oss etter å være som sjakkspilleren, som gjennom å forstå motspillerens spillplan har posisjonert seg bedre til å utvikle sin egen.
Landet på grensen – en lang historie gjort kort
Den første østslaviske statsdannelsen, Rus, ble etablert på 800-tallet av en gruppe skandinaviske vikinger under ledelse av Rurik. Rus omfattet de sørvestlige delene av Russland, Hviterussland og størsteparten av dagens Ukraina. De to viktigste byene var Novgorod i nord og Kiev i sør.
Historikere omtaler statsdannelsen som Kievriket, etter at imperiets tyngdepunkt ble flyttet til Kiev av Ruriks arvtager, Oleg. Østslaverne kom til å få en distinkt kulturell-religiøs identitet i 988, året da Vladimir den store dekreterte at riket skulle tilhøre den gresk-ortodokse kristendommen.
Betydningen av dette kan ikke overspilles. Etter at de muslimske ottomanerne erobret Konstantinopel i 1453, ble Russland med ett det bankende hjertet til den ortodoks-kristne sivilisasjon, som i Europa omfatter blant annet Hviterussland, Ukraina og Moldova. Et mytisk-teologisk konsept om «det tredje Rom» ble pustet til live, hvor Moskva etter både Romas og Konstantinopels fall ble regnet for å være kristenhetens fremtidige siste skanse.
I klassikeren Sivilisasjonenes sammenstøt (1996) sorterer Samuel P. Huntington den ortodokse russiske sivilisasjon som klart ikke-vestlig, i lys av at den mangler både en renessanse, en reformasjon og en opplysningstid. Det gjør russere blant annet langt mindre individualistisk inklinerte enn sine vestlige motstykker. Under tsarveldet har familien, den ortodokse kirke og hæren utgjort samfunnets hjørnesteiner, ikke individet og dets rettigheter, en tradisjon som ser ut til å leve i beste velgående i det moderne Russland.
På 1200-tallet var Kiev med sine 60.000 innbyggere den største og viktigste byen i Øst-Europa, langt større enn selv London. Men dette var før den ble overfalt av mongolerne, som slaverne kalte tartarer («dem som bringer død»), avledet fra den greske betegnelsen for dødsriket, Tartaros. Etter deres ødeleggelser stod nesten ingenting igjen. Piano Carpini, en utsendning fra paven, rapporterte at «Kiev var en gang en folkerik by, men nå er denne byen sunket ned i intet. Det finnes knapt 200 hus der, og befolkningen holdes i et forferdelig fangenskap.»
Dette etterlot et maktvakuum. Storfyrstene av Moskva underla seg mesteparten av de østlige områdene, mens de mer vestliggende delene kom under åket til Polen-Litauen, som fulgte en meget undertrykkende linje overfor den ortodokse befolkningen med sikte på å tvangskonvertere dem til katolisismen.
Hele den polsk-litauiske epoken kom dermed til å bli preget av oppstand blant de lokale kosakkene. Særlig utover 1600-tallet var dagens Ukraina en eneste stor slagmark for det katolske Polen-Litauen, de muslimske ottomanerne, opprørske kosakker og Tsar-Russland, ivrende etter å fremstå som sitt ortodokse broderfolks beskytter. Russland vant gradvis kontroll over de lillerussiske/rutenske områdene. I 1654 ble det inngått en unionsavtale mellom Russland og kosakkene, og «den evige fred» ble sluttet med det nedkjempede Polen-Litauen i 1686.
Territoriale disputter vedvarte innover på 1700-tallet. Tsaren Peter den store så seg nødt til å stanse svenske fremrykninger i landet, og slo ellers aktivt ned på lillerussiske kulturuttrykk. Regionen Galicia helt i vest falt under Habsburgmonarkiet, en forgjenger til Østerrike-Ungarn. Og etter langvarig krigføring med ottomanerne, ble Krim annektert av Russland under Katarina II i 1783. Marinebasen Sevastopol ble bygget, som sikret kontroll over det strategisk uvurderlige Svartehavet. Under felttoget til Napoleon i 1812 marsjerte 600.000 franske tropper inn i imperiet, før de satte fyr på Moskva. Under Krimkrigen i 1856 gikk England, Frankrike og Det ottomanske imperium sammen for å begrense den russiske ekspansjonen, som endte i et sviende russisk nederlag og demilitarisering av Svartehavet.
Det er også på 1800-tallet at navnet Ukraina begynner å sirkulere for første gang, blant en gruppe nasjonsbyggere i Galicia, som forble under østerriksks styre frem til 1918. Ukraina betyr «grenselandet», som reflekterer landets historiske og geografiske rolle som den ortodokse sivilisasjons grensesone mot vest.
Nasjonaliseringsprosessen ble fasilitert av kommunistene. Bolsjevikene og mensjevikene erklærte Den ukrainske folkerepublikken for en egen politisk entitet i 1917, og i 1922 ble det vedtatt at landet skulle «ukrainifiseres». Dette skjedde ved at lillerussernes historie, kultur og språk ble aktivt fremmet av staten, hvor den slags i bekymring for rikets samholdskraft tidligere var blitt motarbeidet av tsardømmet.
Den ukrainske folkerepublikken ble satt på store prøvelser, foruten den rustne økonomien, forferdelige ufriheten og de tomme butikkhyllene som var så vanlig i sovjetæraen. Det var her Stalins tvangskollektivisering av jordbruket og uttransportering av maten til Russland førte med seg seks millioner døde mellom 1932 og 1933, en tragedie som har fått navnet Holodomor («å drepe ved sult»). Stalins utrenskninger på 1930-tallet gikk særlig brutalt for seg i Ukraina. Og under annen verdenskrig, i øst kjent som Den store fedrelandskrigen, mistet fire millioner sivile livet på ukrainsk jord.
I vest samarbeidet Organiasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og deres omstridte lederskikkelse Stepan Bandera med tyskerne. OUN tok aktivt del i nedslaktningen av over 100.000 polakker. Allikevel nyter denne grupperingen heltestatus blant mange i dagens Vest-Ukraina, noe som ikke har gått upåaktet hen i det russiske propagandamaskineriet.
Som en symbolsk gest for å markere 300-årsjubileet til unionen mellom Tsar-Russland og kosakkene, ble Krim-halvøyen foræret til Den ukrainske folkerepublikken av førstesekretær Nikita Khrusjtsjov i 1954. Det var en beslutning som kom til å få forholdsvis store konsekvenser lenge etter hans død.
Etter Mikhail Gorbatsjovs politikk av glasnost, perestrojka og demokratizatsiya (åpenhet, omstrukturering og demokratisering), kollapset omsider Sovjetunionen. Ukraina erklærte sin uavhengighet 24. august 1991. 337 års sameksistens med Russland var over. Det var en sameksistens som før Polen-Litauen strakk seg helt tilbake til 800-tallet, hvor den var direkte knyttet opp til den første russiske statsdannelsen.
Atomavrustning
Etter Sovjetunionens sammenbrudd, ble det lagt et voldsomt press på Ukraina fra amerikansk og vesteuropeisk hold om å oppgi deres kjernefysiske arsenal. Tsjernobyl-ulykken på ukrainsk jord i 1986 var enda friskt i minnet.
Skeptikerne var få, men de var der. Statsviteren John Mearsheimer publiserte en artikkel kalt The Case for a Ukrainian Nuclear Deterrent, som advarte om at et Ukraina uten atomvåpen kom til å ligge lagelig til for hogg fra russisk sabelrasling:
«Ukraina kan ikke forsvare seg selv mot en atommakt som Russland med konvensjonelle våpen. Og ingen stat, inkludert USA, kan strekke seg til en meningsfull sikkerhetsgaranti. Ukrainske atomvåpen er det eneste pålitelige avskrekkende middelet mot russisk aggresjon. Om USAs målsetning er å heve stabiliteten til Europa, så fremstår saken mot et atomvæpnet Ukraina lite overbevisende.»
En annen statsviter, den «defensive» realisten Kenneth Waltz, hadde i 1981 publisert en mye omtalt artikkel, titulert The Spread of Nuclear Weapons: More May Be Better. I denne fremmet han spredningen av atomvåpen som et fredsbringende tiltak, ettersom våpenet var den fullkomne avskrekker. Denne type idéer var fremdeles forholdsvis innflytelsesrike etter Sovjetunionens oppløsning, noe som preget debatten rundt hva man skulle foreta seg med Ukrainas atomvåpen.
Det endte likevel med at Ukraina overførte samtlige av sine atomstridshoder til Russland. 5. desember 1994 ble Budapest-memorandumet undertegnet av Ukraina, Russland, USA og Storbritannia, hvor det i bytte ble gitt lovnader om at deres suverenitet ikke skulle krenkes. Det er en avtale Russland har brutt gjentatte ganger.
Ukrainske myndigheter hevder i dag at også Vesten har feilet i å leve opp til sine avtalefestede forpliktelser, ved ikke å komme dem militært til unnsetning, men dette stemmer ikke helt. Budapest-memorandumet gav aldri en blank forsvarsgaranti til Ukraina. Hva ville i så fall være behovet for et NATO-medlemskap? Det nærmeste man forpliktet seg til et forsvar av den ukrainske republikken, var i tilfellet den skulle utsettes for aggresjon med atomvåpen:
«Punkt 4. Søk øyeblikkelig tiltak fra Sikkerhetsrådet for å yte bistand til Hviterussland, Kasakhstan eller Ukraina hvis de skulle bli et offer for en aggresjonshandling eller gjenstand for en trussel om aggresjon der atomvåpen brukes.»
Foreløpig ser ingen ut til å ha ryddet opp i denne misforståelsen i norske avisspalter.
Den tapte muligheten
I 1991 avstod Russland frivillig titusenvis av kvadratkilometer med jord på det europeiske og asiatiske kontinentet. De fattet et bevisst valg om ikke å massakrere sine egne innbyggere, slik kommunistpartiet i Kina gjorde under massedemonstrasjonene for demokrati og frihet i 1989. Vesten har hamret løs på Russland siden, mens selv etter en pandemi som har kostet langt flere menneskeliv enn Norges befolkning unndras Kina ansvar.
Moskva godtok til og med gjenforeningen av Tyskland, en utrolig innrømmelse. Det var tyskerne som bar ved til den russiske borgerkrigen under første verdenskrig for å tvinge Russland ut av krigen. I dette formål smuglet de til og med Lenin inn i landet i en forseglet togvogn. Under annen verdenskrig viste nazistene seg fra sin mest sadistiske side på østfronten, som fremstilt i den grufulle sovjetiske anti-krigsfilmen Gå og se (1985). Forholdene var ikke som i Norge, hvor undertegnedes bestefar i tysk fangenskap faktisk gikk opp i vekt, siden han i det minste var av god nordisk ætt. Slaverne ble ansett som skadedyr verdig total utryddelse. Hele 27 millioner sovjetere mistet livet under Operasjon Barbarossa, en kataklysmisk hendelse.
I retur mot alt dette, ble Russland lovet én eneste ting av vestlige beslutningstakere: NATO skulle ikke ekspandere én tomme østover.
Amerikanske strateger som arbeidet i kulissene ville det annerledes. Paul Wolfowitz, den senere arkitekten bak Irak-invasjonen, skisserte i 1992 en forsvarsstrategi for USA etter Sovjetunionens kollaps. Den såkalte Wolfowitz-doktrinen påpekte at verden hadde beveget seg fra en bipolar til unipolar struktur, altså at det globale systemet var sklidd over fra en tilstand av to dominerende maktpoler (USA og Sovjetunionen) til bare én (USA). Heretter måtte amerikansk utenrikspolitikk innrettes mot å ivareta den nyervervede unipolare statusen.
Wolfowitz-doktrinen søkte å frigjøre den amerikanske supermakten fra selvpålagte lenker. I den anledning forsvarte den konsepter som unilateralisme (å handle på egenhånd uavhengig av internasjonale koalisjoner og rammeverk) og «forebyggende intervensjoner» (intervensjoner som går lenger enn forkjøpsangrep ved at de rettferdiggjør militær inngripen selv lenge før uønskede situasjoner oppstår).
Dokumentet var svært konkret om Russland, som ble analysert som den fremste trusselen mot amerikansk hegemoni, og derfor avgjørende å holde nede:
«Vi erkjenner at som et kollektiv beholder de konvensjonelle styrkene til de tidligere sovjetstatene det største militære potensialet i hele Eurasia, og vi avviser ikke risikoen for stabiliteten i Europa fra et nasjonalistisk tilbakeslag i Russland eller forsøk på å gjeninnlemme de nylig uavhengige republikkene Ukraina, Hviterussland og muligens andre. Vi må imidlertid være oppmerksomme på at demokratisk endring i Russland er ikke irreversibelt, og at Russland til tross for sin nåværende kurs vil forbli den sterkeste militærmakten i Eurasia, og den eneste makten i verden som har evnen til å ødelegge USA.»
Både Russland og Ukraina hadde på 1990-tallet blitt utsatt for økonomisk sjokkterapi og en bølge av privatiseringer, som ledet til hyperinflasjon, korrupsjon, mafiavelde og styrtrike oligarker. Men selv da russerne lå med brukket rygg etter å ha oppgitt sin supermaktstatus, opplevde de fortsatt å bli dehumanisert som sadistiske sosiopater og superskurker i den amerikanske populærkulturen, et fenomen som har pågått fram til i dag. I motsetning til Europa og Japan etter annen verdenskrig, fikk de ikke den økonomiske bistanden de trengte for å gjenoppbygge landet. Vesten hjalp dem ikke med å få et blomstrende sivilsamfunn eller en sterk middelklasse, som velfungerende lovstyrte demokratier utgår fra. Vestlige strateger og politikere insisterte på å behandle dem som en fiende i stedet for en potensiell partner og venn.
Vi høster i dag hva de sådde. 1990-tallet må huskes som et vindu av tapte muligheter.
En overordnet amerikansk strategi for perioden etter Den kalde krigen er formulert i The Grand Chessboard (1997) av Zbigniew Brzezinski, som forble en av de høyest respekterte og mest innflytelsesrike geopolitiske tenkerne i Washington frem til sin død i 2017. Brzezinski tillegger i boken Ukraina en helt sentral geostrategisk betydning:
«[Ukrainsk selvstendighet er] forkastelsen av mer enn tre hundre år med russisk imperialistisk historie, [det russiske] tapet av en potensielt rik industri- og landbruksøkonomi, og av 52 millioner mennesker etnisk og religiøst nærme nok russerne til å gjøre Russland til en virkelig stor og selvsikker imperialstat. Ukrainas uavhengighet fratok også Russland sin dominerende posisjon ved Svartehavet, der Odessa hadde tjent som Russlands viktige inngangsport til handel med Middelhavet og verden bortenfor. Tapet av Ukraina var geopolitisk sentralt, for det begrenset drastisk Russlands geostrategiske muligheter …
Uten Ukraina opphører Russland å være et eurasisk imperium. Russland uten Ukraina kan fremdeles strebe etter imperiestatus, men det vil da bli et overveiende asiastisk imperium, mer utsatt for å bli trukket inn i ødeleggende konflikter med opphissede sentralasiatere …
Men – dersom Moskva gjenvinner kontrollen over Ukraina (…) gjenvinner Russland automatisk midlene til å bli en mektig imperialistisk stat i både Europa og Asia. Ukrainas tap av uavhengighet vil få umiddelbare konsekvenser for Sentral-Europa, og forvandle Polen til det geopolitiske omdreningspunktet på den østlige grensen til et forent Europa.»
Et slikt scenario skulle unngås ved at USA og deres allierte kom Russland i forkjøpet ved å integrere Ukraina i NATO og EU:
«Et sted mellom 2005 og 2010 bør Ukraina, særlig om landet i mellomtiden har gjort betydelige fremskritt i sine innenrikspolitiske reformer og har lyktes i å bli et mer identifiserbart sentraleuropeisk land, være klart for seriøse forhandlinger med både EU og NATO … Ved året 2010 kan et fransk-tysk-polsk-ukrainsk samarbeid inkludere 230 millioner mennesker, styrkende Europas geostrategiske dybde.»
Brzezinski beroliger med at NATO-ekspansjonen ikke har noe som helst med isolasjon eller omringning av Russland å gjøre, men som andre pådrivere for utvidelsen, unngår han å forklare hvem den ellers skulle være rettet mot.
At et partnerskap mellom USA og Russland ikke var kommet på plass, begrunner Brzezinski med at Russland er for “bakstrebersk” til å være en partner av USA. En merkverdig holdning etter å ha forfektet at USA bør inngå partnerskap med de fleste øvrige tidligere sovjetrepublikker i Europa, fra Ukraina til Bulgaria. I kapittelet om Midtøsten skyr han ikke unna sentraliteten av partnerskapet med Saudi-Arabia.
Henry Kissinger, en bauta i det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet, som neppe behøver noen introduksjon, satte i 1994 kronikken Expand NATO Now på trykk i Washington Post, den gang en seriøs avis. I denne argumenterte han for at tiden var overmoden for å utvide NATO østover, med forbehold om at ikke Russland fikk være med i klubben. Underforstått – eller rett og slett bare forstått – var Russland nemlig fremdeles en fiendtlig stat:
«Russland vil enten nedlegge veto mot utvidelse eller godkjenne den bare hvis Russland selv blir medlem. I så fall ville NATO slutte å være en defensiv allianse og bli til et system av generell kollektiv sikkerhet, lignende FN.
Russisk medlemskap i NATO ville oppløse Atlanterhavsalliansen i akkurat et vagt nok system til at sikkerhetshensynene til Europa ikke ble møtt, spesielt for Øst-Europa, og også for Amerika. Det ville fjerne NATO som et skjold for Vest-Europa fordi NATO-forpliktelsen ikke går ut på å beskytte medlemmene mot hverandre.»
Med borgerkrigstilstandene i det tidligere Jugoslavia og fremveksten av islamistisk terror som påskudd, fremla Bill Clinton planene om NATO-utvidelsene østover, med Tsjekkia, Ungarn og Polen i første runde. Russlands daværende president Boris Jeltsin oppfattet det som et klart avtalebrudd. Betegnelsen «kald fred» ble brukt. Den russiske utenriksministeren Jevgenij Primakov karakteriserte det som «en stor tabbe, trolig den største tabben siden slutten av andre verdenskrig.» Deres protester falt på stengrun. Da Jeltsin foreslo for Clinton-administrasjonen at ekspansjonen måtte kombineres med et veikart til et russisk medlemskap, simpelthen viftet amerikanerne det bort som et forsøk på å vanne ut organisasjonen.
Det var mange som advarte, ikke minst russiske demokrater, som opplevde at de begynte å tape terreng ettersom den etterlengtede integrasjonen med Vesten uteble. NATO-samarbeidsorganet Partnerskap for fred (PfP), som de tidlig satte sin lit til, viste seg ikke å være stort mer enn en sutteklut.
Den trolig viktigste motstemmen i Vesten tilhørte George Kennan, den fremragende amerikanske diplomaten som etter annen verdenskrig la grunnlaget for oppdemmingspolitikken mot Sovjetunionen. Hans varskorop fremstår nærmest profetisk:
«Å utvide NATO ville være den mest skjebnesvangre feilen i amerikansk politikk i hele tiden etter Den kalde krigen. En slik beslutning kan forventes å oppildne de nasjonalistiske, anti-vestlige og militaristiske tendensene i russisk opinion; å ha en negativ effekt på utviklingen av russisk demokrati; å gjenopprette atmosfæren fra Den kalde krigen i forholdet mellom øst og vest; og å drive russisk utenrikspolitikk nettopp i de retninger som ikke vil falle i smak.»
Et nyttig statsvitenskapelig begrep i denne sammenhengen, utviklet av den tyske jøden John H. Herz, er sikkerhetsdilemmaet. Rent forenklet kan sikkerhetsdilemmaet illustreres med at stat A prøver å styrke sin sikkerhet, for eksempel ved å ruste opp, men at dette resulterer i at stat B føler seg truet og dermed også ender opp med å ruste opp, fremprovoserende et våpenkappløp. Sluttresultatet er en tilstand hvor både stat A og stat B har fått sin sikkerhet svekket, i sine forsøk på å skjerpe den.
NATO-ekspansjonen har hatt som uttalt mål å heve Europas sikkerhet, men konklusjonen har vært et militaristisk, aggressivt Russland som har følt seg truet, omkranset og fiendtliggjort. Ville de ha endt opp på den samme kursen uansett, bare med mange flere land nå liggende utenfor NATO-paraplyen? Vi vil aldri vite. Alternativet, som ville bety å kultivere et tettere samarbeid med dem på alle områder etter Den kalde krigen, fremfor videreføringen av en atmosfære av mistro, uvilje og fiendeskap, ble aldri gitt en sjanse.
Om vi gav Russland den sjansen, kanskje kunne de ha vært vel så vennligsinnede i dag som Ukraina er. Med et samlet Europa, fra vest til øst, kunne man ha balansert ut den hyperliberale, samfunnsnedbrytende vinden som har blåst over Vesten over de siste tiårene, og man hadde hatt et helt annet strategisk utgangspunkt overfor en stigende supermakt som Kina, politisk, økonomisk, militært, geografisk, demografisk og kulturelt.
Det sies at Russland ter seg som en paranoid stat, men enhver objektiv observatør må respektere faktumet at Russland er plassert øverst i sentrum av det eurasiatiske kontinentet, hvor de grenser til fjorten land. Over de siste århundrene har de hatt polakker, svensker, tyrkere, franskmenn, briter og tyskere vrimlende inn på sitt territorium, ofte forårsakende ubeskrivelige ødeleggelser og lidelser. Seiersdagen 9. mai og Dagen for minne og sorg 22. juni er stadig av enorm betydning for dem, siden tyskernes herjinger kostet dem så inderlig mye.
En av de 800.000 menneskene som lå under ruinene etter den tyske beleiringen av Leningrad, dagens St. Petersburg, het Viktor Putin. Det er noe hans yngre bror, Vladimir, aldri kommer til å glemme. Rundt årtusenskiftet var mulighetenes vindu i ferd med å lukke seg.
Putins Russland trer frem
«Jeg er en militær. Jeg har mottatt en ordre, og jeg er villig til å gjennomføre den,» smalt det fra den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin idet han inntok statsministerkontoret i 1999, samme år som NATO uten et vedtak i FNs sikkerhetsråd bombet Russlands nære allierte Serbia. Det var en machismo-holdning han kom til å bringe med seg videre til presidentstolen året etter.
Russland var for lengst dypt involvert i sin egen krig i utbryterrepublikken Tsjetsjenia. Krigen ble ifølge Masha Gressens Putin-kritiske bok Putin: Mannen uten ansikt (2012) utnyttet til å konsentrere makt i den nye presidentens hender, og til å innskrenke pressefriheten. Putins regime har siden vært notorisk for sine journalistdrap, fra Anna Politkovskaya til Aleksandr Litvinenko. Krigen i Tsjetsjenia endte med at islamisten Ramzan Kadyrov ble installert som Putins sterke mann i provinsen, en måte å gi tsjetsjenerne den eksistensen de ønsket seg på innsiden av Russlands grenser.
I Ukraina satt den gjennomkorrupte Leonid Kutsjma som president, med høye årlige økonomiske vekstrater som alibi. Hans utenrikspolitiske kurs bestod i å navigere Ukraina mellom vest og øst. På den ene siden var Ukraina med i NATO-samarbeidsorganet Partnerskap for fred (PfP) og Organisasjonen for demokrati og økonomisk utvikling (GUAM), en organisasjon blant tidligere sovjetrepublikker som søkte distanse fra Moskva. På den andre siden var de også med i det russiskorienterte Samveldet av uavhengige stater (CIS), mens en avtale om Vennskap, Samarbeid og Partnerskap med Russland var blitt ratifisert i Verkhovna Rada (det ukrainske parlamentet) i 1998.
Kutsjma stod usjenert på side med oligarkene. Han arbeidet også med å styrke presidentembetets makt på bekostning av parlamentet, men mistet fotfeste i en rystende skandale som detonerte 28. november 2000. Et lydopptak fra Kutsjmas eget kontor, spilt inn av en av hans vakter, avslørte presidenten idet han bad en av sine ministre om å «ta hånd om» den brysomme gravejournalisten Georgiy Gongadze, som senere var blitt funnet halshogget.
Juni 2001 møttes Putin og George W. Bush for første gang i Ljubljana. Her falt Bush sine berømte ord om at han hadde sett Putin inn i øynene og fått et inntrykk av hans sjel. Langt viktigere var derimot advarslene Putin rettet til amerikanerne. I sine memoarer No Higher Honour: A Memoir of My Years in Washington (2011) gjengir nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice den oppsiktsvekkende utvekslingen:
«Putin tok plutselig opp problemet med Pakistan. Han anklaget Pervez Musharraf-regimet for dets støtte til ekstremister, og utpekte forbindelsene mellom den pakistanske hæren og etterretningstjenesten og Taliban og al-Qaida i Afghanistan. Disse ekstremistene ble alle finansiert av Saudi-Arabia, sa han, og det var bare et spørsmål om tid før det resulterte i en stor katastrofe.»
Amerikanerne fnøs bort advarslene som bitterhet over Sovjetunionens katastrofale okkupasjon av Afghanistan på 1980-tallet, hvor de islamististiske ekstremistene ble støttet av USA for å spenne ben på sine supermaktrivaler.
Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001, ønsket Kreml igjen å gjøre seg attraktiv som en partner og venn av USA. De delte med rund hånd av egen etterretningsinformasjon, og lånte bort både egne baser og luftrom til amerikanske styrker. Men forholdet begynte raskt å surne igjen da George W. Bush for alvor adopterte Wolfowitz-doktrinen. USA trakk seg unilateralt fra ABM-avtalen, inngått med Sovjetunionen i 1972, som begrenset utviklingen og utplasseringen av anti-ballistiske missilsystemer. I protest trakk Russland seg fra START II-avtalen, en bilateral avtale med USA om å redusere strategiske offensive våpen.
Verre skulle det bli da USA i 2002 planla et nasjonalt missilsystem i Øst-Europa, angivelig ut av bekymring for rakettangrep fra Iran og Nord-Korea. Det skulle bygges radarer i Tsjekkia og utplasseres missiler i Polen. Russerne protesterte nok en gang, siden de oppfattet systemet som egentlig rettet mot deres egen strategiske førsteslagsevne.
Kreml presenterte et alternativt forslag om et samarbeid med sine partnere i NATO om et felles forsvarssystem, og sa seg villige til å avse baser i Aserbajdsjan og i Sør-Russland. Følelsen av et partnerskap var ikke gjensidig, og amerikanerne skjøt raskt ned forslaget. Snart begynte også Bush-administrasjonen å lansere planer om militarisering av verdensrommet, som ytterligere tilspisset situasjonen. Russland oppgraderte sine missilkapabiliteter som mottiltak, en tit for tat-strategi som har blitt et varemerke for Putin.
I The Strongman: Vladimir Putin and the struggle for Russia (2013) omtaler Angus Roxburgh Russland under Putin som en reaktiv stat:
«Det har ofte blitt påpekt at Russlands utenrikspolitikk i hovedsak er reaktiv, og dette har absolutt i stor grad vært tilfellet gjennom alle Putin-årene. Han har gjort få, om noen, initativer på egenhånd. Som vi har sett, forventet han at NATO skulle invitere Russland til å bli med, svarte på 9/11-angrepene med positive gester, og på NATOs utvidelses- og rakettforsvarplaner med negative, men han kom sjelden opp med egne initiativer som andre kunne reagere på.»
I 2004 fikk NATO et tilfang av syv nye medlemmer i Øst-Europa. Blant disse var de baltiske statene, som lå et granatkast unna St. Petersburg.
Oransjerevolusjonen
Russland blandet seg åpent inn i det ukrainske valget i 2004. Russiske medier og politikere angrep kandidaten Viktor Jusjtsjenko, og svertet Vårt Ukraina-blokken hans for å være i seng med anti-russiske og ekstreme nasjonalister, en strategi som går langt tilbake. På samme tid hjalp vestlige NGOer Jusjtsjenkos kampanje.
Putin besøkte landet i 2004 for å flagge sin støtte til den mer østvendte kandidaten Viktor Janukovitsj, Kutsjmas utpekte etterfølger. Under valgkampen kom det russerne for øret at Jusjtsjenko-leirens intensjoner var å omdanne Ukraina til både et fullverdig NATO- og EU-medlem. Det kunne ikke Kreml gå med på. Sent i 2004 ble Jusjtsjenko hasteinnlagt på sykehus med dioksinforgiftning.
Da valgresultatene viste at Janukovitsj hadde vunnet med et knapt flertall, samlet demonstranter seg i en teltby på uavhengighetsplassen (Maidan) i Kiev, i protest mot hva de anså som systematisk valgfusk. Oransje var deres fargevalg fremfor gult og blått, siden de ikke ønsket å bli assosiert med nasjonalistiske elementer. Fargevalget kan også ha vært en referanse til Agent Orange, et kjemisk våpen forurenset med dioksin brukt av amerikanerne i Vietnam.
Vestlige makter falt raskt på demonstrantenes side, som av Russland ble tolket som et forsøk på å bryte Ukraina ut av deres interessesfære. Kutsjma, som fremdeles satt som president, nølte med å rydde Maidan. På et punkt måtte han dra i tråder for å hindre at 40.000 Janukovtisj-demonstranter fra Donetsk i øst marsjerte mot hovedstaden for å ta affære selv. Valget viste hvor delt landet var: Janukovtisj vant alle valgdistriktene lengst i øst og sør, Jusjtsjenko alle i vest og i midten av landet.
Den tilsynelatende fastlåste situasjonen ble løst ved at Høyesterett utskrev nyvalg. Omvalget vant Jusjtsjenko med 52 mot 44,2 prosent av stemmene. Hans presidentperiode skulle bli kjennetegnet av en hard ukrainifiseringspolitikk, hvor bruken av russisk ble begrenset i stat og media, mens russiskspråklige skoler ble stengt over hele landet. Stepan Bandera, den beryktede OUN-lederen fra annen verdenskrig, ble i 2010 tildelt ordenen Helt av Ukraina post-portem, som vakte stor fordømmelse fra EU så vel som Russland.
Det avslører ikke minst en blindsone hos Putin, nemlig hans manglende evne til å seire gjennom erobring av hjerter. Fra begynnelsen av har pisken vært Putins foretrukne redskap.
Olav Drange Moen
Russland hadde levert gass til de tidligere sovjetrepublikkene til langt under markedspris. De så ikke lenger noen grunn til å subsidiere et Ukraina som vendte dem ryggen. I hva som har blitt ansett som en ren hevnaksjon etter oransjerevolusjonen, mer enn firedoblet det statseide russiske energiselskapet Gazprom gassprisene til Ukraina utover 2005. Da blodprisene ikke ble betalt, stengte Russland forsyningene i vinterkulden 1. januar 2006.
Russland begynte i 2005 konstruksjonen av Nord Stream I, en gassledning som knytter det tyske og russiske energimarkedet sammen over Østersjøen, og dermed omgår Ukraina. Over Svartehavet mellom Russland og Tyrkia ble Blue Stream påbegynt, et system som leverer energi videre til Sør-Europa. Nord Stream II, som også går mellom Tyskland og Russland over Østersjøen, ble bygget mellom 2018 og 2021, men godkjenningsprosessen ble stanset av den tyske kansleren Olaf Scholz i februar 2022 på grunn av troppeoppbygningen til Russland på den ukrainske grensen.
Da Janukovitsj ble valgt til president i 2010, ble det inngått en avtale mellom Ukraina og Russland om å redusere gassprisene med tredve prosent, i en hestehandel der Russland fikk beholde baserettighetene i Sevastopol på Krim frem til 2042, en avtale som opprinnelig utløp i 2017. Opposisjonspartiet Vårt Ukraina protesterte mot dette som et ledd av en pågående «russifisering» av Ukraina.
Russlands innblanding i Ukraina – fra attentatforsøk mot ledende politikere til gasskrigene – har etter alle solemerker gjort ukrainerne mer desperate etter å vende seg bort fra Moskva. Det avslører ikke minst en strategisk blindsone hos Putin, nemlig hans manglende evne til å seire gjennom erobring av hjerter. Fra begynnelsen av har pisken vært Putins foretrukne redskap.
Veien til krig
I sin årlige tale om nasjonens tilstand, beklaget i 2005 Vladimir Putin seg dypt over grensesituasjonen etter Sovjetunionens kollaps:
«Fremfor alt bør vi erkjenne at sammenbruddet av Sovjetunionen var en stor geopolitisk katastrofe i det forrige århundret. Når det gjelder den russiske nasjonen, ble det et genuint problem. Titalls millioner av våre medborgere og medpatrioter befant seg over natten utenfor russisk territorium.»
Disse russiske minoritetene hang nå som damoklessverd over hodene på Russlands urolige naboer.
Putins tale i München februar 2007 blir ansett som et vendepunkt i hans presidentkarriere, øyeblikket da han begynte å anlegge en utenrikspolitikk i direkte opposisjon til NATO-blokken:
«Vi har rett til å spørre: Mot hvem er denne utvidelsen tilsiktet? Og hva skjedde med forsikringene våre vestlige partnere gav etter oppløsningen av Warszawapakten? Hvor er disse erklæringene i dag? Ingen husker dem engang. Men jeg vil tillate meg selv å minne publikum på hva som ble sagt. Jeg vil sitere talen til NATOs generalsekretær Wörner i Brussel 17. mai 1990. Han sa den gang at: ‘Det faktum at vi er klare til ikke å plassere en NATO-hær utenfor Tysklands territorium gir Sovjetunionen en solid sikkerhetsgaranti.’ Hvor er disse garantiene?
…
Steinene og betongblokkene til Berlinmuren har lenge blitt distribuert som suvenirer, men vi bør ikke glemme at Berlinmurens fall var mulig takket være et historisk valg – et som også ble truffet av vårt folk, det russiske folket – et valg til fordel for demokrati, frihet, åpenhet og oppriktig partnerskap med alle medlemmer av den store europeiske familien. Og nå prøver de å påtvinge oss nye skillelinjer og vegger. Disse veggene kan være virtuelle, men de deler likevel, mens de skjærer gjennom kontinentet vårt.»
Abkhasia og Sør-Ossetia, to utbryterrepublikker i Georgia, utviklet seg i 2008 til et interessant casestudie. Russland støttet separatistene, sendte inn «fredsbevarende» tropper, utstedte russiske pass til store deler av befolkningen, og anklaget Georgia for nasjonalistisk ekstremisme, alle taktikker som senere ble gitt klipp og lim-behandlingen i Ukraina.
Så snart som regionene formelt erklærte sin selvstendighet fra Georgia, rykket georgiske tropper inn i Sør-Ossetia for å hevde sin territorielle integritet, men de ble møtt av en omfattende militær respons fra Russland. Dmitry Medvedev, som i denne perioden satt som russisk president, invaderte snart hele Georgia i et effektivt lynangrep med 40.000 tropper, etter å ha anklaget myndighetene i Tbsili for å ha begått «folkemord» på etniske russere. Avansementet ble til slutt stanset med internasjonalt diplomati. Under NATOs toppmøte i Bucuresti samme år, ble Georgia lovet at de en gang i fremtiden skulle bli tatt opp som medlem av alliansen.
Putin, som offisielt var statsminister under Medvedev, men som de facto fremdeles styrte butikken, kranglet under krisen med Condoleezza Rice, som nå var USAs utenriksminister. Da den opphetede diskusjonen kom inn på et mulig NATO-medlemskap for Ukraina, gav Putin en utfyllende historieleksjon om landets tilhørighet til Russland, og forklarte hvor mange russere som var bosatt der. Rice kontret med at suverene stater hadde enhver rett til selv å velge hvilke institusjoner eller allianser de ønsket å tilhøre, uten at det lå noe aggressivt i dette. “Du forstår ikke hva du gjør,” svarte Putin. “Du leker med ild.”
Overfor president Bush gjorde han det tydelig at han ikke engang anså Ukraina som en legitim stat:
«Du forstår ikke, George, at Ukraina ikke engang er en stat. Hva er Ukraina? Deler av dets territorier ligger i Øst-Europa, men størstedelen er en gave fra oss.»
Det er historiske uttalelser som dette som svekker plausibiliteten til dagens teorier om at Putin gjør som han gjør fordi han har fått kreft, og dermed vil gå ut med et smell, eller fordi han lider av en form for nevrologisk tilstand. Riktignok kan man ikke utelukke disse teoriene a priori. Putin ser både oppblåst ut og følger et regime av ekstrem sosial distansering, som kan indikere at det er noe medisinsk inne i bildet. I så fall kan det forklare en tilsynelatende økt risikovillighet. Å tvinge Ukraina tilbake i den russiske folden er imidlertid en besettelse han har hatt i meget lang tid.
På Putins kontor våker en marmorstatue av Peter den store over ham. Tsaren Putin arbeider i skyggene av og modellerer seg etter opptrådte også med hard hånd i Ukraina. Selvsagt tenker Putin også på sitt eget ettermæle. Det siste han ønsker å bli husket som, er lederen som mistet nesten hele den tidligere russiske innflytelsessfæren i Europa til EU og NATO.
«The Russian reset»
Det var i 2009 optimisme i luften. Den innkommende amerikanske presidenten Barack Obama døpte sin utenrikspolitikk vis-à-vis Russland for «The Russian reset». Utenriksministrene Hillary Clinton og Sergej Lavrov trykket sammen på en symbolsk rød knapp foran det klikkende pressekorpset i Genéve for å markere en ny begynnelse.
New Start-avtalen ble fremforhandlet, hvor missiler skulle spores og data om testskytinger deles. Etter å ha vist russerne satelittbilder av at iranierne i hemmelighet anriket uranium, kom amerikanerne til enighet med russerne om å innføre felles sanksjoner. Obama vraket planene om rakettforsvaret i Polen og Tsjekkia, den lifligste musikk i russernes ører. Men alt var snart tilbake til normalen, da Obama-administrasjonen begynte å utarbeide et system av høymobile sjøbaserte missiler og radarer med base i Romania i stedet, planer russerne betraktet som enda verre.
Hvem er det egentlig som truer hvem i Europa, den evinnelige russiske klagingen over å bli omringet av NATOs baser og raketter til tross?
The Center of Strategic and International Studies (CSIS) laget i 2017 et interaktivt kart, slik at du kan bedømme selv. Under er et bilde av rekkevidden til Russland (i rødt) og NATO (i grønt). De rene sirklene representerer rekkevidden til offensive missilsystemer, de kantede sirklene viser rekkevidden til luft- og rakettforsvarssystemer.
Russland, Storbritannia og Frankrike besitter i tillegg store ubåtbaserte atomkapabiliteter, som åpenlyst er svært mobile av natur.
Aleksandr Dugin – en russisk statsideolog?
Noen har fått for seg at den ytterliggående filosofen Aleksandr Dugin med årene har opparbeidet seg status som Russlands uoffisielle statsideolog, andre mener at han bare er en eksentrisk skrulling uten noen som helst reell innflytelse i maktens korridorer. Antagelig ligger sannheten et sted i mellom, slik som den så ofte gjør.
Det kan uansett være verdt å kjenne til tankene hans, skal man danne seg et inntrykk av den fremvoksende nasjonalistiske russiske mentaliteten, full av drømmer om fordums storhet.
Dugin argumenterer for at Russland må omfavne sin rolle som en revisjonistisk stat, som arbeider for en multipolar verden bestående av flere maktsentra som et radikalt alternativ til en USA-ledet unipolar verdensorden. Disse maktsentrumene vil i sin tur omringes av egne interessesfærer og skilles av buffersoner, mye likt den svært ustabile multipolariteten som oppstod etter Wienkongressen i 1814.
For å realisere en slik multipolaritet, anbefaler Dugin i Putin vs. Putin (2014) en resolutt avvisning av universaliteten til vestlige normer:
«Andre beslutningssentre er ikke forpliktet til å anerkjenne universaliteten til vestlige normer og verdier som sine qua non (demokrati, liberalisme, det frie markedet, parlamentarismen, menneskerettigheter, individualisme, kosmopolitisme osv.), og kan være fullstendig uavhengige av det åndelige hegemoniet til Vesten.»
Andre steder beskriver Dugin seg selv som en kulturrelativist. Han erklærer gyldigheten av ulike fremvokste tradisjoner for ulike populasjoner i ulike regioner. Forestillingen om at den særegne vestlige kulturen har allmenn gyldighet, og dermed kan stå dømmende over alle de andre, kaller Dugin et utslag for «kulturrasisme».
Nasjonalstaters suverenitet er i Dugins øyne ikke verdig respekt. I hans skriverier finner man en kime av Thukydids observasjon fra Historien om Peloponneserkrigen om at «de sterke gjør hva de kan og de svake lider det de må»:
«Den multipolare verden tar ikke seriøst hensyn til suvereniteten til eksisterende nasjonalstater. Den slags suverenitet er begrenset til juridisk terminologi og er ikke bekreftet av tilstrekkelig håndhevelse, strategisk, økonomisk og politisk potensial. For å være et suverent subjekt i det 21. århundre, er en nasjonalstat ikke lenger tilstrekkelig. Reell suverenitet kan bare oppnås av et aggregat, en koalisjon av stater. Det westfalske systemet [av suverene nasjonalstater], som fremdeles eksisterer i dag, gjenspeiler ikke virkeligheten til systemet av internasjonale relasjoner og bør revurderes.»
I sitt antatte magnum opus innenfor geopolitisk tenkning, Foundations of Geopolitics (1997), anbefaler Dugin at Ukraina snarest innlemmes i den russiske føderasjonen:
«Ukraina bør annekteres av Russland fordi Ukraina som stat ikke har noen geopolitisk betydning, ingen spesiell kulturell import eller universell signifikans, ingen geografisk unikhet, ingen etnisk eksklusivitet, dets bestemte territorielle ambisjoner representerer en enorm fare for hele Eurasia, og uten å løse dette problemet er det generelt meningsløst å snakke om kontinentalpolitikk.»
Det er flere logiske selvmotsigelser her. Den ene er at Dugin plasserer seg selv som fordømmende overdommer over den vestlige kulturen, stikk i strid med hans egen «kulturrelativisme». Den andre er at kultur i definisjonen ikke er en hudfarge, og dermed ikke er noe man kan opptre rasistisk mot, som oppløser «kulturrasisme» til et meningsløst begrep. Den tredje er at han diskrediterer Vestens påtvingning av sin vilje fra en posisjon av makt, mens han i Russlands tilfelle fremmer en realpolitisk forståelse av at makt gir rett. Intern koherens er en av de viktigste kriteriene en teori må oppfylle, så disse tre innebygde kontradiksjonene bør være helt fatale for Dugins politiske filosofi.
Som Russlands langsiktige geostrategiske mål på kontinentet, stabler Dugin opp «finlandisering» av hele Vest-Europa. Vi gjør klokt i håpe på at hans innflytelse i landets maktsirkler er kraftig overdrevet.
Maidan-opprøret – lunten som antente Ukraina
I det ukrainske presidentvalget i 2010 vant den østvendte Janukovitsj over den vestvendte Julija Tymosjenko med litt over tre prosentpoeng. Valgkartet tegner et bilde av hvor delt elektoratet var (blått indikerer distrikter vunnet av Janukovitsj, rødt distrikter vunnet av Tymosjenko):
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) observerte valget. De sluttet i sin rapport at de aller fleste internasjonale standarder ble møtt. Valgprosessen var «transparent og tilbød velgerne et reelt valg mellom kandidater som representerte ulike politiske synspunkter», men «ubegrunnede påstander om storstilt valgfusk har negativt påvirket valgstemningen og velgernes tillit til prosessen.» De ubegrunnede påstandene om valgfusk kom primært fra den tapende Tymosjenko-siden.
Forut for 2010-valget hadde en assosiasjonsavtale med EU vært et hett stridstema. Befolkningen var splittet. I 2013 viste en tysk meningsmåling i regi statskringkasteren Deutsche Welle (DW) at 48 prosent av ukrainere var positivt stilt til en slik avtale, mens 48 prosent var positive til et medlemskap i Russlands tollunion.
I 2011 ble «gassdronningen» Tymosjenko tiltalt for grov korrupsjon, og dømt til syv års fengsel. Vestmaktene kritiserte rettsaken som politisk motivert. Da den stadig mer korrumperte Janukovitsj i november 2013 erklærte at han ikke kom til å undertegne EU-avtalen, boblet det over for opposisjonen. Demonstranter samlet seg på ny i hva som hadde vært oransjerevolusjonens episenter, uavhengighetsplassen (Maidan) i Kiev. Denne gangen bar de sine gule og blå farger med stolthet.
Vest-europeiske land støttet opprørsstemningen med stor entusiasme. Obama-administrasjonen svidde av fem milliarder dollar for å muliggjøre et «regimeskifte» i Ukraina. Det affiserte tydeligvis ingen at opprørerne tok med seg maskingeværer, hagler, pistoler, kniver, improviserte bomber og slagvåpen og stormet presidentpalasset, hvor politistyrkene svarte dem med å skyte skarpt. I alt døde rundt 100 opprørere og 18 politifolk under «Euromaidan».
Janukovitsj rømte først til Krim, deretter til Russland, og 27. februar 2014 dannet kuppmakerne en ny regjering, med flere av ministrene fra det radikale nasjonalistpartiet Svoboda. 9. april 2015 vedtok Radaen en «dekommuniseringslov». Kommunistiske gatenavn, momumenter og statuer ble fjernet, og kommunistiske partier forbudt. En Lenin-statue i Odessa ble like så godt transformert til Darth Vader, mørkets herre i Star Wars-universet.
Høyreekstreme grupper som Høyre Sektor og Azov-bataljonen (opprettet i mai 2014) har vært representert blant kuppmakerne. Selv om disse riktignok er marginale krefter, som utgjør et ytterpunkt i det ukrainske samfunnet, har det heller ikke vært store motforestillinger mot å lenke armer med dem. Frem til i dag har den uhyggelige Azov-bataljonen, hvis soldater utsmykker seg med ren nazi-symbolikk, fått herje fritt øst i landet under den ukrainske hæren. Det er denne type ting russerne har blåst opp i sitt propagandabilde av Kiev-regjeringen som «nazifisert». Samtidig har den harde venstresiden i Vesten, som i årevis har brukt nazisme som hersketeknikk mot enhver til høyre for lavere skatter innenlands, vært knakende likegyldige til at virkelige nazister opererer militært i Europa.
Euromaidan var en lunte som forutsigbart nok antente hele landet. Janukovitsj-regimets støttespillere i øst kom selvsagt ikke til å sitte stille i båten mens valgsedlene deres ble makulert en masse. Om ikke lenge gjorde også folkemengder av russiskvennlige separatister i den østlige provinsen Donetsk opprør, og tvang de lokale styresmaktene i kne. Disse opprørerne delte ikke vestlige politikere ut boller til, slik de hadde gjort under Maidan-revolusjonen. Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide heiet ikke på dem i bakgrunnen. De ble heller møtt med skarp fordømmelse. Voldelig revolusjon skulle være forbeholdt den ene siden av det politiske spekteret i Ukraina, tilfeldigvis det som tapte ved valgurnene.
Verden fungerer ikke slik. Flytter man beslutningsprosesser av allokering av politisk myndighet vekk fra fredelige demokratiske institusjoner og over til arenaen av blodsutgytelse, har man valgt borgerkrig. Og gjør man det, bør man ikke la seg overraske om en har spilt rett i hendene på staten med de største kanonene i farvannet.
Den russiske bjørnen slår til
27. februar 2014 vedtok Krim-parlamentet et referendum om uavhengighet, mens russiske spesialsoldater strippet for nasjonale markører strømmet inn på halvøyen. 96,7 prosent stemte for uavhengighet, i et valg som ikke kan kalles rettferdig. I neste omgang bad de lokale styresmaktene om å få gå inn i Russland. Putin hilset dem velkommen med åpne armer, og Krim ble formelt annektert 18. mars 2014. Meningsmålinger utført av det amerikanske Pew-instituttet bekreftet i mai 2014 at beslutningen var i overensstemmelse med viljen til den overveldende majoriteten på Krim.
2. mai 2014 ble et stort antall prorussiske aktivister brent levende i Fagforeningshuset i Odessa, mens medlemmer av Høyre Sektor skrek ukvemsord til dem utenfor. 11. mai erklærte Donetsk og Luhansk seg for å være selvstendige folkerepublikker, etter et referendum organisert av separatistene selv. Russland opererte allerede i provinsene, med spesialsoldater trukket i separatistenes uniformer.
17. juli 2014 ble et malaysisk passasjerfly ved et uhell skutt ned over Øst-Ukraina, som drepte 298 uskyldige mennesker. Man har overveldende bevis for at de russiske separatistene bærer skylden for tragedien. Flyet ble truffet av en russisk rakett av typen BUK, den ble skutt opp fra et territorium holdt av dem, og det foreligger opptak av deres interne kommunikasjon. Vrakstedet var et aldeles forferdelig syn. Blant blodige kosebamser kunne man fremdeles se en halv kropp sitte på et av flysetene.
Ukrainske myndigheter anerkjente naturligvis ikke selvstendigheten til folkerepublikkene Donetsk og Luhansk, men samtidig som republikkene skulle forbli i Ukraina, ble de nektet tilgang til landets finansielle institusjoner, og pensjonene ble holdt tilbake. I sin offensiv åpnet Ukraina artilleriild mot boligområder. Russland dro fordel av situasjonen ved å yte nødhjelp til befolkningen.
Minsk I-avtalen ble undertegnet 5. september 2014. Partene var kommet til enighet om skapelsen av en buffersone, uttrekningen av russiske soldater og økt desentralisering av makt innad i Ukraina, men våpenhvilen ble om ikke lenge brutt av begge sider. Den 11. februar 2015 signerte partene en ny avtale, Minsk II, som rommet mange av de samme punktene, i tillegg til et punkt om økonomisk normalisering. Den økonomiske blokaden ble likevel opprettholdt, desentraliseringsreformer forekom aldri, og kampene blusset om ikke lenge opp igjen.
De siste åtte årene har 14.000 mennesker blitt drept i de harde kampene i Øst-Ukraina, men stridighetene har sakte forsvunnet fra de vestlige avisforsidene.
Merkel – den frie verdens sanne leder?
Under NATO-toppmøtet i Brussel mai 2017 handlet alt om den nye amerikanske presidenten, Donald Trump, som det meste gjorde på den tiden. Objektivt sett var hans presidentperiode kjennetegnet av historisk fred og skyhøy økonomisk vekst – og en konstant strøm av støy, hyperbolsk kritikk og vold i gatene fra opposisjonen.
Gjennom hele året hadde den snakkende klassen og deres «faktasjekkere» spredt udokumenterte konspirasjonsteorier om at Trump var en hemmelig russisk marionett. I deres blottstilte forsøk på å nullstille et demokratisk valg, ble relasjonene mellom Vesten og Russland og hele den internasjonale sikkerheten satt på spill.
De verserte påstandene om at Trump var myk overfor Russland finner ingen støtte i fakta. Han forsterket sanksjonene mot Russland, sendte flere tropper til deres naboland, håndhevet den røde linjen mot dem i Syria, rustet kraftig opp, og leverte våpen til Ukraina, som hans forgjenger ikke var villig til å gjøre. Godt støttet av sin egen uberegnelighet, er han den eneste presidenten som gjennom hele sin periode effektivt har avskrekket Putin fra nye eskapader.
Under Brussel-toppmøtet la Trump et ubønnhørlig press på USAs allierte om å få på plass en jevnere byrdefordeling innen NATO. Det var det samme presset USA tidligere hadde lagt på Japan, som helt i samsvar med statsviteren Glenn Snyders teorier om faren for forlatelse i alliansepolitikk rustet massivt opp under statsminister Shinzo Abe.
I sin utskjelte tale i Brussel, møtt med avsky og fordømmelse i pressen, fortalte Trump hva ingen var villige til å høre. Han fortalte sannheten:
«Fremtidens NATO må inkludere et stort fokus på terrorisme og immigrasjon, samt trusler fra Russland og på NATOs øst- og sørgrenser. Disse alvorlige sikkerhetsbekymringene er den samme grunnen til at jeg har vært veldig, veldig direkte med sekretær Stoltenberg og medlemmer av alliansen når jeg sier at NATO-medlemmene endelig må bidra med sin rettferdige andel og møte sine økonomiske forpliktelser. For 23 av de 28 medlemslandene betaler fortsatt ikke det de burde betale og hva de skal betale for forsvaret sitt.
Dette er ikke rettferdig for folket og skattebetalerne i USA. Og mange av disse nasjonene skylder enorme mengder penger fra tidligere år, og har ikke betalt de siste årene. I løpet av de siste åtte årene har USA brukt mer på forsvar enn alle andre NATO-land til sammen. Hvis alle NATO-medlemmene hadde brukt bare 2 prosent av sitt BNP på forsvar i fjor, ville vi hatt ytterligere 119 milliarder dollar til vårt kollektive forsvar og til finansiering av ytterligere NATO-reserver.
Vi bør erkjenne at med disse kroniske underbetalingene og økende truslene, er til og med 2 prosent av BNP utilstrekkelig for å tette gapene i modernisering, beredskap og størrelsen på styrker. Vi må ta igjen de mange tapte årene. To prosent er et minimum for å konfrontere dagens svært reelle og svært ondskapsfulle trusler.»
Europeere har en lang tradisjon med å skryte av hvor mye bedre utbyggede velferdstilbud de har enn amerikanerne, men glemmer faktumet at i USAs føderale budsjett for 2017 var hele 620 milliarder dollar øremerket til forsvarsutgifter. Som illustrert av Peter G. Peterson-instituttet, bruker USA mer på forsvaret sitt enn de neste elleve landene på listen kombinert.
Amerikanerne har i tiår subsidiert Europas velferdsstater ved å påta seg ansvaret for forsvaret av hele den frie verden. Dét kommer ikke til å ende så godt den dagen amerikanerne blir krigstrette, som de er godt på vei til å bli etter en serie av håpløse kriger under George W. Bush og Barack Obama spesielt, og overlater ansvaret for håndteringen av russisk aggresjon til europeerne selv.
Den liberale eliten i Vesten var snare med å krone den tyske kansleren Angela Merkel til den nye lederen av den frie verden. Hun var nemlig godt fornøyd med at landet hennes det året brukte 1,25 prosent av BNP på NATO, langt under 2-prosentsmålet. Hennes åpne dør-tilnærming i immigrasjonsspørsmålet hadde virket politisk destabiliserende på Europa, og skapt en flerrende rift mellom Vest-Europa og Visegrad-landene.
11. juni 2018 ble NATO-sekretær Jens Stoltenberg konfrontert av Trump, etter at Tyskland inngikk en stor gassavtale med russerne:
«Jeg synes det er veldig trist når Tyskland gjør en massiv olje- og gassavtale med Russland. Vi skal forsvare mot Russland, og Tyskland går ut og betaler milliarder og milliarder hvert år til Russland. Vi beskytter Tyskland og beskytter Frankrike, og beskytter alle disse landene, og mange av landene går og inngår en gassavtale med Russland … Og den tidligere kansleren i Tyskland er sjefen for selskapet som leverer gassen. Til slutt vil Tyskland nesten ha 70 prosent av landet sitt kontrollert av Russlands naturgass.»
Nok en gang ble Trump kritisert for sin ufinhet. De autistiske faktasjekkerne kunne begrave den større og viktigere sannheten med at han slang ut et tall. Mange foretrakk å leve videre i illusjonen om at nasjoner kan forsvare seg selv med trusler om utkastelse fra Eurovision og fotball-VM.
Putins vrede
Den populære komikeren og TV-personligheten Volodymyr Zelenskyj ble i april 2019 valgt som Ukrainas president, med et overveldende flertall av velgerne i ryggen. I februar 2021 stengte han ned tre opposisjonelle TV-kanaler i landet, ut av hensyn til “nasjonal sikkerhet”. Opposisjonspolitikeren og Putin-vennen Viktor Medvedchuk har blitt satt i husarrest, anklaget for forræderi.
Både Zelenskyj og hans regjering har over det siste året truet med å bevege seg vekk fra Budapest-memorandumets forpliktelser – det vil si anskaffe atomvåpen – som den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov har advart om ville være å krysse en uakseptabel grense.
Etter måneder med massive troppeoppbygninger langs den ukrainske grensen, holdt Putin en tordnende tale 21. februar 2022. Ingen la tydeligvis merke til at han i talen fortalte alle akkurat hva han var i ferd med å gjøre, som gikk hinsides okkupasjon av Donetsk og Luhansk:
“Jeg anser det som nødvendig å ta en lenge ventet beslutning om umiddelbart å anerkjenne uavhengigheten og suvereniteten til Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Luhansk. Jeg ber den russiske føderasjonens føderale forsamling støtte denne beslutningen, og deretter ratifisere avtalene om vennskap og gjensidig bistand med republikkene …
Det moderne Ukraina ble helt og holdent skapt av Russland, mer presist, det bolsjevikiske, det kommunistiske Russland. Denne prosessen begynte umiddelbart etter revolusjonen i 1917 …
Som et resultat av bolsjevikpolitikken oppsto det sovjetiske Ukraina, som selv i dag med god grunn kan kalles Vladimir Iljitsj Lenins Ukraina. Han er statens forfatter og arkitekt. Dette bekreftes fullt ut av arkivdokumenter … Og nå har takknemlige etterkommere revet momumenter av Lenin i Ukraina. Dette er hva de kaller dekommunisering. Vil du ha dekommunisering? Vel, det passer oss helt utmerket. Men det er unødvendig, som de sier, å stoppe halvveis.
Vi er klare til å vise deg hva ekte dekommunisering betyr for Ukraina.”
Faren for sanksjoner skremte ikke Putin:
“De truer oss igjen med sanksjoner, som jeg forresten tror de vil innføre uansett når Russlands suverenitet styrkes og makten til våre væpnede styrker vokser. Og et påskudd for et nytt sanksjonsangrep vil alltid bli funnet eller fabrikkert, uavhengig av situasjonen i Ukraina. Det finnes bare ett mål – å begrense utviklingen av Russland. Og de vil gjøre det, slik som de alltid har gjort. Selv uten noe formelt påskudd i det hele tatt. Bare fordi vi eksisterer, og vi vil aldri kompromittere vår suverenitet, nasjonale interesser og våre verdier … Russland [har] all rett til å iverksette gjengjeldelsestiltak for å sikre sin egen sikkerhet.”
I virkeligheten ville ingen drømme om å krenke Russlands suverenitet. De har flere atomstridshoder enn noen annen nasjon i verden, og deres hær er den overlegent mektigste i Europa. Allikevel skulle deres suverenitet tydeligvis hevdes ved å krenke suvereniteten til Ukraina ytterligere. Moskva mente å forsvare seg selv på et annet lands territorium, et land som aldri hadde gått over deres grenser.
Den 24. februar 2022 ble Ukraina invadert av omkring 150.000 russiske tropper. Russlands tynslitte casus belli var som hentet rett ut fra Georgia-manualen skrevet i 2008. Et “folkemord” mot etniske russere var visstnok blitt avdekket i Øst-Ukraina.
Tidligere på dagen holdt Zelenskyj en bemerkelsesverdig TV-tale:
“I dag ringte jeg presidenten for den russiske føderasjonen. Resultatet var stillhet. Selv om stillheten burde være i Donbas. Det er derfor jeg ønsket å snakke til folket i Russland i dag. Jeg henvender meg til deg ikke som en president, jeg henvender meg til deg som en borger av Ukraina. Vi deler en 2000 kilomenter lang grense. Langs denne grensen er troppene dine stasjonert, nesten 200.000 soldater, med tusenvis av militære kjæretøy …
Du blir fortalt at denne flammen vil bringe frihet til folket i Ukraina. Men folket i Ukraina er allerede frie. De husker fortiden sin, og bygger sin egen fremtid. De bygger den, de ødelegger den ikke, som du blir fortalt hver dag på TV.
Ukraina på nyhetene dine og Ukraina i virkeligheten er to forskjellige land. Den viktigste forskjellen er at vårt er ekte. Du blir fortalt at vi er nazister. Men hvordan kan en nasjon kalles nazister etter å ha ofret mer enn 8 millioner liv for å utrydde nazismen?
Hvordan kan jeg være nazist, når bestefaren min overlevde hele krigen som en del av det sovjetiske infanteriet, og døde som oberst i et uavhengig Ukraina?
Du blir fortalt at vi hater russisk kultur. Men hvordan kan en kultur hates? Noen kultur? Naboer beriker alltid hverandre kulturelt. Likevel, det gjør dem ikke til en enhet, og det deler ikke mennesker inn i “oss” og “dem”. Vi er forskjellige, men det er ikke en grunn til å være fiender. Vi ønsker å bygge vår egen historie. Fredelig. Rolig. Sannferdig.
Du blir fortalt at jeg beordrer et angrep på Donbas … Å skyte hvem? Å bombe hva? Donetsk? Hvor jeg har vært dusinvis av ganger? Jeg har sett ansiktene og øynene deres. Artema? Hvor jeg har vandret med venner? Donbas Arena? Hvor jeg heiet på guttene våre under EM med lokalbefolkningen? Shcherbavoka Park? Hvor vi drakk sammen etter at laget vårt tapte? Luhansk? Hjemmet til min beste venns mor? Stedet hvor faren hans er gravlagt?
Merk deg at jeg nå snakker russisk, men ingen i Russland forstår hva disse navnene, gatene og hendelsene betyr. Alt dette er fremmed for deg. Ukjent. Dette er vårt land. Dette er vår historie. Hva skal du kjempe for? Og mot hvem?
Mange av dere har besøkt Ukraina før. Mange av dere har slektninger i Ukraina. Noen av dere studerte ved våre universiteter. Ble venner med ukrainere. Du kjenner vår karakter, du kjenner vårt folk, du kjenner våre prinsipper. Du vet hva vi setter mest pris på. Se inn i deg selv, lytt til fornuftens stemme, sunn fornuft. Hør stemmene våre. Folket i Ukraina ønsker fred. Ukrainske myndigheter ønsker fred …
Men hvis vi blir truet, hvis noen prøver å ta fra oss landet vårt, vår frihet, våre liv, livene til våre barn, vil vi forsvare oss selv. Ikke angripe, men forsvare oss selv. Og når du angriper oss, vil du se ansiktene våre. Ikke ryggen, men ansiktene våre …
Krig er en stor katastrofe, og denne katastrofen har en høy pris, i alle betydninger av dette ordet. Folket mister pengene sine, omdømmet, livskvaliteten, de mister friheten. Men hovedsaken er at folk mister sine kjære, de mister seg selv.
Mye er alltid mangelvare i krigstid. Men det som er i overflod er smerte, skitt, blod og død. Tusenvis, titusenvis av dødsfall …
Du vil ha sikkerhetsgarantier fra NATO. Vi ønsker også sikkerhetsgarantier. Sikkerhetsgarantier for Ukraina fra deg – fra Russland, og fra de andre garantistene i Budapest-memorandumet.”
Det var en sensasjonell tale, en historisk tale, en tale som kommer til å bli studert i generasjoner.
Med den russiske overmakten krypende mot hovedstaten, ble Zelenskyj spurt om han trengte hjelp til å komme seg ut av landet. “Jeg trenger ikke skyss, men ammunisjon!” utbrøt han, et utsagn av ektefølt patriotisme og genuint mot.
Putin husket å minne om at han satt med en atomknapp, skulle NATO være dristige nok til å blande seg direkte inn i konflikten. Innenlands beordret han massearrestasjoner av demonstranter, som syntes pent lite om Russlands overgrep på sine ukrainske brødre og søstre. De russiske troppene virker vel så lite motiverte på et slikt eventyr, i tillegg til forbausende dårlig forberedt.
Mange vil nok finne det uforståelig at Russland gikk for en fullskala invasjon av Ukraina. En mer rasjonell strategi ville være å okkupere folkerepublikkene Donetsk og Luhansk med en større styrke etter deres forespørsel om å bli del av Russland, etablere en sikkerhetssone i de industritunge områdene rundt, og i verste fall sikre en korridor ned til Krim.
Mobilvideoer av molotovcocktails regnende ned over russiske kolonner fra ukrainske boligblokker i natten, varsler at Russland aldri kan lykkes. For det har nasjonsbyggingsprosessen i Ukraina kommet for langt. Ukrainere har sett til sine økonomisk utviklede og frie naboland i vest, og funnet en eksistens innenfor EU mer tiltalende enn en fortsatt tilværelse under Moskvas jernhånd.
Invasjonen kan meget mulig være begynnelsen på slutten for Vladimir Putin.
Vestlig respons
Vesten har respondert på invasjonen med en kombinasjon av strenge straffesanksjoner og våpenleveranser til Ukraina.
Ukraina har en stor hær med enorm moral, men den er dårlig utstyrt, så våpenforsyninger kommer til å utgjøre den mest avgjørende forskjellen. Den mest sannsynlige virkningsfulle strategien ville være å påføre Russland en ny hengemyr á la Afghanistan på 1980-tallet, men å tillate russerne en utvei der de ikke taper for mye ansikt. Forhåpentligvis vil de fleste beslutningstakere i Vest-Europa ta innover seg behovet for en storstilt forsvarssatsning i årene som kommer.
Den russiske økonomien vil treffes knallhardt av sanksjonene, men vi skal ikke bedra oss selv. Kreml har med årene bygget opp store valutareserver, høy grad av selvforsynthet innen en rekke sektorer, og gjort seg mindre avhengige av vestlige økonomier generelt. Ifølge indeksene er demokratiene på vikende front i verden. Statene som enten stemte mot FN-resolusjonen om å fordømme den russiske invasjonen eller avsto fra å stemme, representerer rundt 4,5 milliarder av verdens befolkning. Vesten kan ikke påberope seg å være verdenssamfunnet.
Sanksjoner feiler ofte, særlig om deres mål er å stanse militære invasjoner. Peterson Institute for International Economics har konstruert en database med oversikt over mer enn 200 sanksjoner mellom 1914 og 2006, hvor suksessraten er høyst varierende. Den statsvitenskapelige litteraturen antyder at sanksjoner oppnår sine ønskede mål i kanskje en tredjedel av tilfellene, men at de nesten vel så ofte kan forverre kriser. De har ikke minst en stygg tendens til å ramme de svake og uskyldige.
Den vestlige mediedekningen har for øyeblikket klare propagandistiske undertoner. Det er enorm vilje til å informere om russiske tap, men forsvinnende liten vilje til å informere om de ukrainske, selv om deres luftvåpen etter alt å dømme er utradert. Terskelen for å vise sterke bilder virker vesentlig lavere enn hva vi har vært vant med under NATOs kriger, som kritikken mot bestandig har støtet på en vegg av apati. Forteller du gjennomsnittsnordmannen om ødeleggelsen av hundretusener av menneskeliv, trekker hun kaldt på skuldrene. Viser du henne TV-bilder av ett eneste krigsoffer, får hun hysterianfall. I et massedemokrati vil rasjonelle argumenter bestandig være underlagt emosjonell manipulasjon.
Man ser også noen uhyggelige tegn i tiden til demonisering av sakesløse russere. En må aldri glemme at folk ikke er deres regjeringer. Musikere, idrettsutøvere og selv russiske barn kan ikke på noen måte lastes for Putins handlinger. Å behandle dem som om de kunne det, er en stor skam.
Skjebnesvangre veiskiller
Avslutningsvis må vi spørre oss selv én million dollar-spørsmålet: Kunne krigen ha vært avverget?
Undertegnede spekulerer i om følgende historiske retningsvalg kan ha løftet føttene våre ned krigens brennende sti:
1. Tilblivelsen av en moderne ukrainsk stat som ikke reflekterte de historiske, kulturelle, geografiske og etniske realitetene på bakken, særlig på Krim, men også i andre provinser, som har lagt opp til en utvikling preget av dype indre splittelser omkring landets orientering og identitet. Suksessive nasjonale regjeringer i Kiev har siden mislyktes i å imøtegå interessene til alle sine borgere.
2. Det knugende internasjonale presset mot et nylig selvstendig Ukraina om å overgi deres eneste troverdige avskrekkende instrument mot russisk aggresjon – atomarsenalet – gjennom Budapest-memorandumet. Alternativet ville derimot også hatt en betydelig sikkerhetsmessig nedside.
3. Manglende bistand til og integrering av Russland i felles institusjoner og rammeverk etter Sovjetunionens kollaps, kombinert med øyeblikkelig fiendtliggjøring og omringning. Dette medførte isolering av russiske demokrater og gav grobunn for en autoritær nasjonalistisk oppvåkning i landet. Om å søke et mer konstruktivt partnerskap med Putins reaktive Russland kunne ha virket avspennende og slått oss inn på en annen kurs, eller om det allerede var for sent på dette stadiet, er en interessant, dog høyst kompleks, teoretisk diskusjon.
4. Støtte til den blodige Maidan-revolusjonen mot en demokratisk valgt president i 2014, som kastet hele landet ut i en bitter borgerkrig. Dette var en fatal strategisk feilkalkulering, som i tillegg har svekket Vestens krav på å være demokratiets hellige vokter. Ingen kan med overbevisning si at verden ville ha vært et farligere sted om taperne av 2010-valget i stedet så fram til neste demokratiske mulighet, som allerede ventet året etter.
5. Den snakkende klassens utpeking av Merkel som den frie verdens forbilledlige leder, som har betydd oppslutning om en lav europeisk forsvars- og avskrekkelsesevne, en rift mellom Vest-Europa og Visegrad-landene, økt avhengighet av russiske gassleveranser, og en generell styrking av Putins hånd relativt til Vesten.
6. Manglende internasjonale anstrengelser for å realisere Minsk-avtalene, det eneste aktuelle veikartet til fred i Øst-Ukraina etter 2014.
Måtte fredens lys velsigne alle ukrainere og russere.
