Realitetsorientering á la Ørjasæter: – Svært få er en stjerne i universet, men å skape et bedre samfunn er meningsfylt arbeid for de fleste.

Publisert 6. november 2020 av

Elin Ørjasæter har mange råd til de nyankomne i arbeidslivet. Unge arbeidstakere beskriver hun som en tabula rasa som best fylles og formes av arbeid og deltakelse i et fellesskap. 

I et auditorium på Høyskolen Kristiania står foreleser Ørjasæter foran en sal fylt til randen av millennial-energi. Studentene er unge og fremadstormende, proppfulle av ambisjoner, hungrige og selvsentrerte. Hadde de bestemt seg for å gå i AKP-ml foreldrenes fotspor og faktisk delta i en politisk demonstrasjon, ville det amerikanske slagordet «The sky is the limit» vært en passende parole. Temaet for denne forelesningen er gründerskap. Ørjasæter sammenligner store og krevende organisasjoner, som for eksempel et sykehus, med små organisasjoner som krever lite kapital, eksempelvis en restaurant. En drømmeslottsknusende påstand slår ned som lyn i fra klar himmel: 

– Ingen av dere kommer til å drive noe sykehus, sier Ørjasæter.

Hele millennialministeriet bryter ut i latterkrampe. 

– Hvorfor ler dere? Spør Ørjasæter perplekst. 

– Alle de andre lærerne sier de tror på oss, svarer salen.

Det er klart for realitetsorientering á la Ørjasæter:

– Det er bare én nordmann som har gründet et sykehus. Og vedkommende er lege, svarer foreleseren bastant.  

Foreleseren vet i sitt vinternattkalde indre at ingen av de drømmende, forhåpningsfulle gründerstudentene som studerer markedsføring, kommer til å gründe et sykehus. Forundringen er sterk over at studentene opplever det som komisk at hun ikke har troen på dem.

– Du synes det er et behov for realitetsorientering? 

– Ja, og det bør vi kanskje bli bedre til. Det er ikke noe nederlag å ikke gründe et sykehus. 

Hvis Ørjasæter selv satt i salen som en ung og håpefull kandidat på vei til å stupe ut i arbeidslivets muligheter, så ville hun jobbet med noe som svarer på de store samfunnsmessige utfordringene. 

– Det å skape et bedre samfunn er meningsbærende for meg. Mange unge i dag er mer opptatt av å uttrykke seg selv. De tror de er en stjerne i universet som skal virkeliggjøres – og det forteller vi dem og. 

Som en stø formidler av livets harde realiteter, tegner Ørjasæter et bilde av en diskrepans mellom vår kultur som forteller unge lovende at de er en stjerne, og arbeidslivets realiteter. 

– Når det gjelder mine egne barn, så er jeg bare veldig fornøyd hvis de klarer å forsørge seg og ha en jobb de trives med. 

Som en ung person i arbeidslivet har man altså ikke så mye å bidra med og er ifølge Ørjasæter en tabula rasa:

– For de fleste gir det mening å utvikle seg som en del av et fellesskap. Derfor er mange unge arbeidstakere opptatt av og avhengige av å finne en god sjef.

Som ung trenger du forbilder i arbeidslivet 

Trivsel på arbeidsplassen har mye med om man ser opp til sjefen sin, eller ei, mener Ørjasæter. 

– Det å bli kontrollert av et menneske du dypest sett ikke respekterer, det vil aldri fungere.

Med lang fartstid på ulike arbeidsplasser og i ulike yrker, mener hun å vite en del om sjefer. På et arbeidssted hvor Ørjasæter jobbet i flere år, hadde hun ingen respekt for sjefen. En kvinnelig kollega som hun beundret enormt, lærte henne opp og tok den unge arbeidstakeren under sine vinger. Det ble redningen. 

– Hun var alt jeg ville bli. Det å ha menneskelige læremestere og forbilder, det betyr alt. 

– Hva skaper et forbilde på arbeidsplassen?

– Innen ledelse er forutsigbarhet viktig – at en leder gjør det vedkommende skal gjøre, altså at man er konsekvent. Det er helt fascinerende at ledere prater i vilden sky og har glemt det de lovte idet de går ut døren. 

Som informasjonssjef i en stor bank, hadde Ørjasæter et møte med konsernsjefen hun sent vil glemme, og som hun trekker frem som et illustrerende eksempel på et konsekvent handlingsmønster. Første gangen Ørjasæter hadde noe med konsernsjefen å gjøre, lovet han å ringe henne opp på mandag. Når folk sier de skal ringe deg på mandag, så gjør de det aldri, tenkte Ørjasæter. Konsernsjefen ringte og fulgte opp. Hans undersått fikk dermed en forståelse for hvorfor konsernsjefen hadde kommet så langt i arbeidslivet. 

– Når dine kollegaer vet at det du sier blir noe av, så bygger man autoritet og viser at man har en gjennomføringskraft. Enten det gjelder å ringe deg tilbake eller at du skal kjøpe en bank i løpet av fem år – så vet du at det vil bli gjennomført så langt det er mulig. 

– Er det noen paralleller mellom å være en god forelder og å være en god sjef? 

– Ja. Forutsigbarhet er en parallell her. 

En episode fra den ørjasæterske barneoppdragelsen vekkes til minne. Ektemannen Nils sitter i førersetet og baksetet er fullt av barn som banner «så det lyser». Nils truer med at hvis barna ikke slutter å banne, så må de gå hjem resten av veien. Naturlovene trådte i kraft, og barna fortsatte å banne. Bråkebøttene ble kommandert ut av bilen og måtte gå resten av veien, helt himmelfalne over hva som nettopp hadde skjedd. 

– De hadde sikkert hørt tusen ganger at de måtte gå ut av bilen – men har aldri opplevd at noen har gjort det. En viktig egenskap for en god leder er å gjøre det du sier du skal gjøre, men ikke å love mer enn det du faktisk kan gjøre. Det handler om å gjøre ting man klarer å gjennomføre.

– Hvordan kan en ung arbeidstaker vite om sjefen er god der man søker jobb?

– Det kan man ikke finne ut på forhånd. Du kan ikke stole på førsteinntrykket. Det sier egentlig ikke noe mer enn hvor sjarmerende og karismatisk den personen er. Dårlige sjefer finnes både hos den sjarmerende typen og den usjarmerende og innadvendte, sier Ørjasæter og legger til: 

– Det du kan vite litt om er bedriftens rykte gjennom andre som har jobbet der. Uansett er det ofte at det som starter som en god sjef blir mindre viktig eller riktig etterhvert. 

Unge ser på lønnen som et uttrykk for deres verdi 

Hovedspørsmålet man alltid bør stille seg selv som ung arbeidstaker er, ifølge Ørjasæter: Lærer du noe på jobben

– Jeg synes de unge jeg snakker med er veldig opptatt av hva de tjener. Ikke nødvendigvis fordi de har problemer med å få ting til å gå rundt i det daglige eller fordi de er materielle – men fordi de oppfatter lønnen som et uttrykk for deres verdi. 

Når Ørjasæter støter på slike holdninger hos ungdom, forfekter hun verdien av kunnskap: 

– Hvis du sitter på et arbeidssted og lærer masse, så er det en større verdi enn de 30.000 ekstra du får i lønn. I dagens samfunn har vi mange profesjonsutdanninger – men det er når folk kommer ut i jobb at de virkelig lærer noe. Det er vanskelig å stappe folk fulle av lærdom på skolen – når de ikke får brukt det. 

En ekstra bonus i arbeidslivet er hvis det er sammenfall mellom arbeidsplassens mål og det som er dine egne personlige mål, mener Ørjasæter: 

– Da blir det sinnssykt gøy å jobbe!

Å lese arbeidsgivers behov

En vanlig kommentar å støte på blant folk som er frustrerte på arbeidsplassen er at futtet, gutset eller kruttet deres ikke blir utnyttet. I en slik situasjon er det flere som tyr til hobbyer eller opplevelser utenfor arbeidsstedet. 

– Hvis du ikke får brukt «gutset» på jobben, så kan det hende at du ikke er god nok til å skjønne hva som behøves på jobben. Jobben er å spille sjefen din god. Selvfølgelig er det mange dårlige sjefer – fordi hver femte person i arbeidslivet er leder. Hos mange av tilfellene hvor arbeidsgiver er misfornøyd på jobben – så er ofte også sjefen misfornøyd med dem. 

– Det handler altså om at mange ikke er gode nok til å lese arbeidsgivers behov? 

– Ja, det tror jeg. Du skal ha ganske mye sammenfallende flaks med personlige egenskaper for å klare å lese en arbeidsplass og skjønne hvordan du kan bidra, sier hun og raser av gårde til neste assosiasjon: 

– Et av de få gode argumentene for kontorlandskap er nettopp at man oppfatter mye av hva som foregår og trengs i en jobb. Noe av det mest skremmende man kan oppleve, er å sitte alene på et kontor, være ny og ikke skjønne hva man skal gjøre. Det er nesten dyremishandling. 

Som rotter i et bur – arbeidsmiljøet som gjør folk sur  

Det er ikke langt fra tanken om dyremishandling i arbeidslivet til den undertrykkende sinnsstemningen i den gjennomsnittlige norske arbeiders kontorlokaler. Ørjasæter er sterkt engasjert i arkitektur og synes det er merkelig at så få andre, og særlig unge, er det. 

– Jeg er overbevist om at man blir lykkeligere av å jobbe et estetisk vakkert sted.

– Alle de hvite og grå flatene og det deprimerende lyset – er det økonomi og jakten på marginene som styrer eierne og lederne?

– Det er litt billigere å bygge stygt enn å bygge pent, men forskjellen er nok ikke særlig stor. Vi har som samfunn en manglende estetisk bevissthet. 

Vakre kontorer kan altså endre livene til folk til det bedre, ifølge Ørjasæter. I disse tider bygges de aller fleste kontorlokaler og næringsbygg i større eller mindre grad som åpne kontorlandskap. Altså er det slutt på eget kontor for den menige kontorrotte. 

– Hva er konsekvensene av å innføre åpent landskap som den nye normalen? 

– Jeg tror det kan være ødeleggende for folk. Vi har vel et iboende behov for å føle oss trygg i en slags geografisk enhet, og så kunne gå ut i fellesrom når vi ønsker det. 

På Facebooks hovedkvarter i Silicone Valley blir man møtt med spesiallagede kunstverker på veggene, ballbinge, godterihyller og kjøleskap fulle av alle slags mulige leskedrikker. Blomster og planter pryder fortauene og interiørdesignere har vrengt hjernene sine for å komme på et mest mulig unikt og identitetsskapende uttrykk. 

– Sjefene i de store bedriftene, særlig i IT-industrien, har de skjønt noe de andre ikke har hva gjelder hvordan miljøet påvirker de ansatte?

– Jeg tror ikke de har tenkt på de ansattes behov. De har hatt nok penger til å tenke på sitt egent behov, også blir det sammenfallende. I disse bedriftene vil man også tiltrekke seg de beste i de ulike funksjonene – det er et race om de største talentene. Det er noe annet enn å være genuint opptatt av at folk skal ha det bra, hvilket jeg ikke tror sjefene for teknologigigantene er spesielt opptatt av. 

Å være i sving for fellesskapet – i jobb eller uten jobb 

Apropos de største talentene: Leser man rapporter om fremtidens arbeidsmarked, er det slående hvilken tilspisning av konkurranse fremtidige generasjoner vil støte på. Med en produktivitet som stadig øker, kan en enda større del enn dagens én av fem stå utenfor arbeidslivet. Den stormende teknologiske utviklingen gjør at arbeidslivet kun vil ha behov for dem som er smarte og veldig sosialt flinke. Om mennesker kan føle en mening med livet uten en ansettelse – men for eksempel med en borgerlønn som medfølger plikter, er det store spørsmålet, ifølge Ørjasæter: 

– Foreløpig har vi arbeidslinjen som sier at alle skal ha en jobb unntatt hvis du er syk. Vi har definert at hvis du ikke er produktiv nok for en jobb i et høyproduktivt arbeidsliv, må du ha en eller annen diagnose. Det er åpenbart at uføretrygd eller langtidssykefravær ofte handler mer om arbeidsudyktighet enn direkte sviktende helse, sier hun og fortsetter:

– Det som blir av jobber fremover, vil kreve en høy evne til interaksjon, altså «sosial flinkhet» og «en viss IQ». Snittet på IQ er 100. Det er altså veldig mange med IQ mellom 70 og 100. Hvor er jobbene for dem? 

– Du bruker uttrykket arbeidsudyktighet. Det er også et helt annet press i arbeidslivet nå enn før, med konstante e-post-varsler, online tilgjengelighet 24/7 og et helt annet dokumentasjonskrav. Kan det også være arbeidslivet det er noe galt med når ressurssterke mennesker får diagnoser og langtidssykefravær av helt normale jobber?

– Det er et kjempegodt spørsmål. Til dels er det mye white noise, folk som fusser og stresser, og helt unødvendige arbeidsoppgaver. Samtidig er det helt reelt at produktiviteten er mye høyere. 

På reiser har Ørjasæter lagt merke til de gode, gamle veiarbeiderne. På kjøretur rundt i USA stod veiarbeiderne og hang over spaden, et eksempel på en lavere produktivitet i store deler av arbeidslivet dertil lands. Veiarbeiderne hun har observert her i Norge, utfører ikke tungt og fysisk arbeid lengre, men de går rundt med vernebriller og beskytter seg mot lyd mens de styrer med maskiner. Man kan trekke konklusjonen selv – å henge over en spade er nok mindre stressende enn å gå med verneutstyr og styre avanserte maskiner. 

Drømmesamfunnet Ørjasæter ser for seg, er når man klarer å organisere oppgaver som skal gjøres på en slik måte at alle bidrar. 

– Inngangsbilletten til å få en økonomisk sikkerhet per i dag når du ikke er arbeidsdyktig, er en diagnose. Det betyr at for å moralsk forsvare ovenfor deg selv at du er en trygdet person – så må du fremelske det syke i deg selv. Det er en stor og undervurdert svakhet ved arbeidslinjen, folk får kraftige incentiver til å kjenne mer på sitt syke enn sitt friske jeg.

Ørjasæter holder fast ved at arbeidslivet ikke er for alle, men at det ikke betyr at man skal sitte passiv i sofaen. Borgerlønn er en god idé, kanskje medfølgende plikter kan bidra til en oppblomstring av sivil sektor? Uansett er Ørjasæters konklusjon: 

– Det er tilfredsstillende å produsere noe – enten det er produkter eller tjenester.  Å være i sving for fellesskapet tror jeg er viktig for alle. 

Det føles som om et barn har tømt innholdet i
Det planlegges nye regjeringskvartaler i Oslo og nok en gang
For å bli best, må man studere de beste. Maleren