Hans Nielsen Hauges dannede religiøsitet

Publisert 3. april 2021 av

Hvem gjør i dag bot ved å krype på sine knær opp mot alteret? Hvem velter seg på bakken i religiøs ekstase? Fromheten – i hvert fall i vår del av verden – er blitt langt mer stillferdig, innadvendt og «sivilisert». Hva er skjedd?

Tre bilder

Foran meg ligger tre bilder.

Det ene er et tresnitt fra 1520-årene av tyskeren Michal Ostendorfer. Vi ser en stor ikke altfor velordnet prosesjon av pilegrimer som under vaiende faner er på vei inn i en kirke. I forgrunnen ser vi selve pilegrimsmålet: en statue av himmeldronningen jomfru Maria på en høy sokkel og med krone på hodet og Jesus-barnet på armen – Die schöne Maria von Regensburg. Det som fanger oppmerksomheten, er pilegrimene rundt sokkelen. Her er det ikke snakk om fromme sjeler i andektig tilbedelse. Nei, på bildet ser vi noen som klamrer seg voldsomt til sokkelen og forsøker å klatre opp til Maria. Et par kvinner kneler på marken i tilbedelse, men de fleste pilegrimene ligger strødd omkring sokkelen hulter til bulter på mave og rygg i utmattende ekstase.

Tresnittet «Pilegrimsferden til jomfru Maria i Regensburg» (c. 1520) av Michal Ostendorfer.

Det andre bilde er «Haugianerne» av Adolph Tidemand fra midten av 1800-tallet. I en bondestue står en legpredikant på en krakk med Bibelen i hendene. Rundt ham sitter noen få kvinner og menn og lytter andektig. En ung kvinne bøyer hodet ned mot fanget med hendene foran ansiktet i stille botferdig gråt, mens en liten gutt ytterst i bildet synes å ha sovnet.

Maleriet «Haugianere» (1852) av Adolph Tidemand.

To nokså ulike former for religiøsitet. Den ene full av følelser det ikke legges skjul på, følelser som leves ut i til dels heftige former. Den andre stille, innadvendt og alvorlig. Og det er denne siste form for religiøsitet vi er mest fortrolige med i vår del av verden. Vi møter den ikke bare på bedehuset, men i like høy grad i kirken. Det er hva en har kalt «dannet religiøsitet» (O.T.Fougner).

Dannet religiøsitet

De som samles til gudstjeneste i våre kirker og bedehus, utgjør en meget disiplinert forsamling. Det er ingen som stiller noen spørsmål eller protester mot noe av det som sies eller som kommer med noen form for tilrop. I våre protestantiske kirker er det få eller ingen som kneler eller gjør korstegn, og slett ingen som gjør bot ved f.eks. å krype på sine knær opp mot alteret. Og om noen skulle bli så rørt at de feller en tåre, skjer det diskret og i stillhet. I kirkene og på bedehusene møter vi en – mer eller mindre – opplyst, fornuftig, borgerlig, sivilisert forsamling, samlet til sin gudstjeneste; minst like disiplinert og dannet som en foredragsaften i Folkeakademiet.

Religiøsiteten i vår del av verden har ikke alltid vært like dannet, rasjonell, intellektualistisk og fattig på symboler og konkrete uttrykk. Som vi så på det første bilde, stimulerte middelalderens religiøsitet alle sanser på en helt annen og mer direkte måte. Det var pilegrimsferder og valfarter som ekte botsøvelser, det var dåp med djevleutdrivelse, det var farverike prosesjoner på gater og torv, det var talende ritualer ved de fleste av livets tilskikkelser, og den som trådte inn i en middelalderkirke, trådte inn i en rik symbolverden.

Det tredje bilde foran meg er et fotografi av en mann som mente å kunne forklare hvorfor hele samfunnet på våre kanter er blitt så «dannet». Og som samfunnet så også religiøsiteten: dannet, stillferdig, ja, man kunne nesten si bluferdig. Det dreier seg om den tysk-britiske sosiolog Norbert Elias (1897-1990).

Sosiologen Norbert Elias. Foto: Rob Bogaerts/ Wikimedia Commons.

Norbert Elias’ sivilisasjonsteori

I sitt epokegjørende verk fra 1936/1969 Om sivilisasjonsprosessen (Über den Prozess der Zivilisation. Soziogenetische und psychogenetische Untersuchungen) tok Norbert Elias utgangspunkt i kontrasten mellom det moderne menneskets omgangsformer, der disiplinert kontroll av følelser og affekter spiller en avgjørende rolle, og middelaldermenneskets i våre øyne langt røffere omgangsformer. Denne omformingen av menneskenes omgangsformer henger sammen med grunnleggende forandringer i samfunnsstrukturen, hevdet Elias. Han kalte denne omformingen for «sivilisasjonsprosessen». De grunnleggende samfunnsforandringer han siktet til, var utviklingen av hoff-kulturen rundt enevoldskongene i begynnelsen av ny-tiden og fremveksten av borgerskapet og dets kultur. Adferdsidealene i disse miljøer smeltet etter hvert sammen og utgjør kjernen i det vi i dag kaller «dannelse» og «siviliserte» samfunn.

Det ny-tidens samfunn som Hans Nielsen Hauge var en del av og måtte forholde seg til, var preget av en rekke karakteristiske idealer og dyder:

Selvdisiplin

Det kanskje mest karakteristiske ved det dannede menneske i det siviliserte samfunn er at det underordner kortsiktige impulser under kravet om langsiktighet. En slik impuls- og affektkontroll – det å tenke utover øyeblikket – var nødvendig ved enevoldskongenes hoff for å kunne posisjonere seg. Og ikke minst var det nødvendig for borgeren og kjøpmannen. Folk som er avhengig av handel, må kunne te seg og ha impulser og affekt under kontroll. «Kunden har alltid rett.» Menneskenes økende avhengighet av hverandre i det fremvoksende borgersamfunn tvang enkeltmennesket til å underordne øyeblikkets tilbøyeligheter på grunn av avhengigheten av fellesskapet. Middelalderens riddere som langt på vei kunne leve ut sine følelser og affekter, ble til hoffmenn og etter hvert borgere som måtte legge bånd på seg. Volden ble monopolisert og forvist til kasernene. Livet ble derved mindre farlig – og kjedeligere. Til erstatning for utfoldelsen på den ytre kampplass ble spenningen og lidenskapene henlagt til det indre plan. Adelen begynte å lese ridderromaner og folket «Romantikk». Driftene ble fortrengt og omformet fra utlevet erotisk lidenskap til romantisk kjærlighet.

Inderlighet og individualisme

Behovet for å holde uønskede affekter og følelser i sjakk i det offentlige rom førte til at menneskenes indre liv ble viktigere. Det blir en inderliggjøring og vi kunne nesten si privatisering av følelseslivet. Parallelt med dette vokste det frem skepsis mot alt som ble betraktet som utvortes, f.eks. kollektive ritualer; ekte er bare det som kommer innenfra hos den enkelte.

De sosiale forskjeller minsket

De høyere lag av befolkningen lærte seg å arbeide – utdannelse blir viktig. Yrke og penger blir stadig viktigere som kilde til prestisje. Det daglige (lønns)arbeidets betydning blir idealisert, (cf. ordtaket «Arbeidet adler mannen», som riktignok først ble formet midt på 1800-tallet). Etter hvert tilegner de lavere sosiale lag seg de høyere lags dyder – først og fremst deres selvdisiplin.

Rasjonalisering

Behovet for langsiktighet og samfunnets økende kompleksitet tvinger menneskene til å opptre fornuftigere og mer lidenskapsløst. Igjen ser vi viktigheten av selvkontroll.

Moralisme

Det blir lagt mer og mer vekt på det nyttige og praktiske, på plikt og lydighet. Det fremvoksende borger- og industrisamfunn trengte etter hvert en lydig og pliktoppfyllende hærskare av arbeidere.

Hans Nielsen Hauge – religiøsitet for den nye tid

Norbert Elias appliserte ikke sin teori om sivilisasjonsprosessen på den religiøse utvikling. Han konstaterte bare at «religionen er likeså «sivilisert» som samfunnet eller som det befolkningsskikt som holder religionen oppe».

Den norske teolog Ole Thorstein Fougner (1937-1998) gjorde det som Elias ikke gjorde – han undersøkte hvilken form for religiøsitet som best matcher denne sivilisasjonsprosess som har preget vår kultur. I sin bok fra 1998 Dannet religiøsitet. Sivilisasjon og religion viser Fougner hvorledes pietismen – Hans Nielsen Hauges religion – passer som hånd i hanske til det «siviliserte» borgersamfunn. Fougner foretar så å si en sosiologisk analyse av pietismen med Norbert Elias’ sivilisasjonsteori som analyseverktøy – pietismen som resultat av endrede økonomiske og sosiale forhold: Pietismen som det religiøse uttrykk for borgerskapets rasjonalitet og behov for selvkontroll og for lydige, disiplinerte og arbeidsomme individer i det fremvoksende industrisamfunn.

I denne forbindelse er det verd å merke seg at en pietistisk farvet religiøsitet av mange i et ellers nokså sekularisert samfunn fremdeles oppleves som det mest ekte og riktige uttrykk for det som oppfattes som sann kristendom. Den pietistisk farvede religiøsitet synes åpenbart for folk flest å matche best den livsfølelse som er preget av sivilisasjonsprosessens ovennevnte idealer og dyder som selvkontroll, individualisme, inderliggjørelse og vekt på plikt og moral.

Pietismen og sivilisasjonsprosessen

I pietismen gjenfinner Fougner typiske trekk fra sivilisasjonsprosessens borgerlige dyder:

Individualisering, inderliggjøring og erfaring

Den individualisering, privatisering og inderliggjøring som preger sivilisasjonsprosessen slik Elias forstår den, finner vi igjen i pietismens skepsis mot kirkelige ritualer og kollektiv religionsutøvelse. På samme måte som borgerskapet ser med skepsis på det overfladiske hoffliv, ser pietismen med skepsis på det som ikke kommer fra en indre overbevisning. Både i den fremvoksende videnskap og i pietismen står erfaringen i sentrum; den personlige religiøse erfaring – uttrykt i kravet om omvendelse og gjenfødelse – som garanti for ekthet.

Typisk nok var det en nærmest mystisk farvet religiøs opplevelse mens han gikk alene under åpen himmel og sang på en salme, som ga Hans Nielsen Hauge den frelsesvisshet og sinnsforvandling som ble det urokkelige fundament i hans religiøsitet. I sin innledning til Hauges første bok gir Dagfinn Mannsåker sin tilslutning til biskop Bang som pekte nettopp på «rikdommen på religiøs erfaring» som en hovedforklaring til at folk ble så grepet av det Hauge skrev – på tross av skriftenes alle feil og mangler. På tross av Hauges lojalitet mot de kirkelige ordninger (slik den f.eks. kommer til uttrykk i hans Testamente til sine Venner), gir han i sine skrifter ofte uttrykk for sin skepsis mot all utvortes fromhet og tillit til sakramentenes virkning.

Pedagogisk interesse

Til borger måtte man bli formet; derav den vekt som ble lagt på oppdragelse og skole i sivilisasjonsprosessen. Denne pedagogiske interesse finner vi igjen i pietismen med dens forestilling om nødvendigheten av vekst og utvikling også i troslivet. Gjenfødelsen er bare å betrakte som en begynnelse, en spire som må næres og pleies for overhode å kunne overleve og vokse; mennesket er hverken fullverdig borger eller kristen fra fødselen av. Denne vekt på det pedagogiske i pietismen kom mest markant til uttrykk i det system av skoler og oppdragelsesanstalter den pietistiske prest og professor August Hermann Francke etablerte i Halle omkring 1700, der oppdragelsen av elevene (ca. 3000 ved Franckes død i 1727) til å bli sanne kristne i pietistisk forstand stod i sentrum.

Hauges virketrang gav seg mange utslag, men skoler startet han ikke. I det som var av skoler i Norge på Hauges tid, stod undervisning i kristendom helt sentralt, også i de skoler de mer rasjonalistisk orienterte prester tok ansvaret for mot slutten av 1700-tallet. Og grunnboken – ved siden av Bibelen – i all kristendomsundervisning var hele tiden pietisten Erik Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme Sandhed til Gudfrygtighed fra 1737. Her var det i hvert fall intet behov for alternative kristne skoler! Typisk nok forkommer ikke Hauges navn i navneregisteret til Høigårds og Ruges Den norske skoles historie. Og i Andreas Aarflots skattkiste av en doktoravhandling om Hauges kristendomsforståelse finner vi ikke oppslagsordet «skole» i sakregisteret. Det var først langt senere at de som mente seg å forvalte arven fra Hauge, så nødvendigheten av å sikre den kristne oppdragelse av barn og unge ved å starte egne «kristne» skoler. Men om ikke Hauge var opptatt av skolen, går allikevel utviklingen av troens liv hos den enkelte som en rød tråd gjennom hele hans forkynnelse og forfatterskap. I sin meget lesverdige Hauge-biografi påpeker Dag Kullerud at hele Hauges forfatterskap er å betrakte som vidnesbyrd. Og et vidnesbyrd har jo som siktemål å styrke og utvikle troen hos tilhøreren eller leseren. – Om ikke skole-spørsmål synes å ha opptatt Hauge i nevneverdig grad, la han allikevel stor vekt på kunnskap. Han så det som en oppgave for enhver kristen å samle seg kunnskaper. Forstanden og sunn opplysning kan bidra til at mennesket forstår Guds vilje, noe som er viktig i forbindelse med menneskets oppdrag som Guds husholder. «Naar vi ikke veed, kan vi ikke giøre.»

Aktivitetstrang og utviklingsoptimisme

Aktivitetstrang og utviklingsoptimisme preget ikke bare opplysningstidens mennesker i sin alminnelighet, men i like høy grad det gjenfødte kristenmenneske. Kristendom er praksis. Fylt av Guds kraft skulle kirken og den kristne erobre verden! Typisk nok slår misjonsiveren ut i full blomst i de kretser som er preget av pietismens religiøsitet. Olav Uglem åpner sin fremstilling av den norske hedningmisjons historie typisk nok med å slå fast: «Den første evangeliske misjon hadde sitt utspring i den tyske pietisme.»

Hauges aktiviteter som handelsmann med base i Bergen og som det vi i dag kaller «gründer», er vel kjent. Og vel var det slik at hans egen iboende lyst til «saavel … at anlægge Fabriker og opmuntre til Industri» var stor, men som vi antydet ovenfor, var hele hans praktiske virksomhet båret oppe av bevisstheten om å være Guds husholder. Som Dag Kullerud uttrykker det: «… i handelens farlige farvann … står og faller det på at han betrakter det som betrodd gods.» – Misjonsiver i form av det som tradisjonelt kalles hedningmisjon, er det derimot mindre av hos Hauge, selv om forståelsen for og interessen tiltok på hans eldre dager. Her er Hauge a-typisk med tanke på hans pietistiske grunnholdning. Noe av årsaken til hans moderate interesse for hedningmisjon kan nok henge sammen med hans forestilling om at det for en hedning er mulig å bli frelst også uten kjennskap til Jesus Kristus – en forestilling som passer bedre inn i en kristendomsforståelse preget av opplysningstidens idealer enn i en pietistisk kristendomsforståelse. Dette, sikkert for mange overraskende, punkt i Hauges kristendomsforståelse er viet et eget ytterst interessant kapittel i Aarflots doktoravhandling, som det her henvises til (ss. 266-270 Hedningenes frelse). Det var først blant hans etterfølgere at misjonsiveren slo ut i full blomst. Og selv da skjedde det først efter at haugianerne og herrnhuterne utover mot midten av 1800-tallet var kommet hverandre så nær at det var mulighet for samarbeide. For det var blant herrnhuterne at arbeidet for hedningmisjon først slo rot i Norge. Da den første misjonsforening ble stiftet i Stavanger i 1826, kom alle stifterne fra byens herrnhutermiljø – haugianerne stod på sidelinjen.

Selvfornektelse

Som vi har sett, var selvkontroll og lydighet viktige dyder i sivilisasjonsprosessen og det fremvoksende industrisamfunn med deres vekt på rasjonalitet – ikke minst økonomisk rasjonalitet. Her passet pietismens krav om selvfornektelse og avvisning av såkalte verdslige forlystelser som dans, spill og teater godt inn i borgersamfunnets behov for flittige arbeidere: arbeidets nødvendighet og fornøyelsens unødvendighet. I pietismen fikk disse dyder sin religiøse begrunnelse.

Som vi var inne på ovenfor, så Hauge på mennesket som Guds husholder i verden. Verden skulle brukes. En passiv kvietisme og verdensflukt finnes det få spor av hos Hauge – likeledes den mere ytterliggående dualisme og forsakelse av alt «verdslig» vi finner senere på 1800-tallet blant dem som mente seg å forvalte arven fra Hauge. Men det var først efter at haugianerne var gått opp i den store vekkelse som utgikk fra Gisle Johnson ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Christiania. Allikevel er det ingen tvil om at den gudsfrykt og det hellige levnet Hauge så som troens rette frukter, betød et liv der ikke bare et utsvevende liv, men også luksus og overdådighet skulle forsakes og flid, sparsommelighet og en aktiv tjenende holdning i kjærlighet fremelskes. Og dette var dyder som var viktige også i det fremvoksende borgersamfunn. Men Hauge ble efter hvert mer og mer klar over at det også kunne ligge «et stolt Hierte under en Ring<e> Klædning», og at «Gud har givet os Viin saavelsom Vand, Sukker og Hvede saavelsom Havre og Neber».

Toleranse

Toleranse ble etter hvert en viktig dyd i borgersamfunnet – ikke minst på grunn av den økende handel. Den som vil handle, må ikke ha for mange fiender! Pietismens religiøse toleranse som en frukt av konsentrasjonen om den personlig erfaring på tvers av dogmatiske og konfesjonelle skillelinjer passet godt inn her. Ekte kristendom er ikke knyttet til spesielle kirkesamfunn og konfesjoner, men til omvendelse, troens frukter og personlig religiøs erfaring.

Hauge la som alle pietister avgjørende vekt på omvendelsens og troens frukter. Men han trakk radikalere konsekvenser av dette enn de fleste. Det førte ikke bare til en viss indre-kristelig konfesjonell åpenhet og toleranse, men også til en viss åpenhet overfor andre ikke-kristne religioner. Hauge var ikke fremmed for at det er mulig for en hedning å bli frelst uten kjennskap til Jesus Kristus. Avgjørende var at vedkommende var så ivrig i sin gudsdyrkelse at han, ved det lys naturen gav ham, ble i stand til både å erkjenne og å gjøre det som er rett. For Guds dom baserer seg på deres nidkjærhet i utfoldelsen av den rette livsførsel. En vesentlig forutsetning for denne for mange forbausende åpenhet overfor «hedninger», ser Aarflot i Hauges etiske omvendelsesforståelse. Som vi var inne på ovenfor, har denne åpenhet spilt en rolle også i hans syn på hedningmisjon. Men uansett var dette toleranse-fremmende oppfatninger som passet godt til en tid der horisontene stadig utvidet seg.

Nye fellesskap

Borgersamfunnet ble mer og mer preget av individualisme og mennesker som hadde brutt opp fra gamle fellesskap. Det skapte et behov for nye fellesskap som pietismens konventikler, samlinger av de omvendte i små grupper og foreninger, var med å dekke.

Det landsdekkende nettverk av «vennesamfunn» Hauge skapte, dekket ikke bare religiøse behov, men også sosiale og økonomiske. Dette nettverk var bygget med Guds ord og handel og ble styrket ytterligere ved inngåtte slektsbånd, som Kullerud gjør oppmerksom på. Ved flere anledninger sørget Hauge for å koble sammen i ekteskap par han mente passet sammen. «Vennesamfunnet» var et sikkert botemiddel mot den nye tids potensielle rotløshet.

Man kunne kanskje si at den pietisme som Hans Nielsen Hauge representerte, der borgerlig og religiøs aktivitets- og frihetstrang gikk hånd i hånd, gjorde borgerne også religiøst myndige og øket deres selvbevissthet – noe som skulle få betydelige politiske og sosiale følger for det vi i dag ville kalle moderniseringsprosessen utover i 1800-tallets Norge.

Epilog

Til slutt må vi spørre: Hvis Hans Nielsen Hauges religiøsitet passet så godt til det fremvoksende borgersamfunn, hvorfor kom han da i en slik konflikt med dette samfunn – myndighetene fant det jo til og med nødvendig å holde ham fengslet i over syv år? Kanskje fordi Hauge var forut for sin tid på grunn av det krav om religiøs og økonomisk frihet som hans kristendomsforståelse innebar. Eller for å uttrykke det med Kulleruds ord: «…Hans Nielsen Hauges tro er langt mer grensesprengende enn det mange av dem som har kalt seg for hans etterkommere, har villet ta inn over seg.» Hans Nielsen Hauge – en foregangsmann med både det politiske og det religiøse samfunn på slep? Senere på 1800-tallet og videre utover på 1900-tallet utviklet det seg jo annerledes. Da var det store deler av den efter hvert av Gisle Johnson vekkelsesdominerte kirke som kom på slep i den videre utvikling av demokratiet og de borgerlige og religiøse friheter. Men til forskjell fra Staten hadde – og har – Kirken ingen ytre maktmidler til å tukte fortroppene med – slik Staten hadde da Hans Nielsen Hauge og hans «vennesamfunn» representerte fortroppen. Og det skal vi vel være glade for!


TROND ENGER (f. 1941) [email protected], cand.theol. fra Universitet i Oslo, 1.amanuensis i religionskunnskap og religionspedagogikk ved Høyskolen i Østfold (emeritus), prest. Hjemmeside: http://www.fag.hiof.no/~te/


Litteratur:
– Elias, Norbert: Über den Prozess der Zivilsation. Soziogenetische und psychogenetische Untersuchungen, 2 Bd., 14.opplag av Suhrkamp-Taschenbuch Wissenschaft 158, Berlin 1989.
– Fougner, Ole Thorstein: Dannet religiøsitet. Sivilisasjon og religion, Oslo:Ad Notam Gyldendal, 1998.
– Høigård, Einar og Ruge, Herman: Den norske skoles historie. En oversikt, Oslo:Cappelen, 1947.
– Kullerud, Dag: Hans Nielsen Hauge – mannen som vekket Norge, Oslo: Forum-Aschehoug, 1996.
– Uglem, Olav: Norsk hedningemisjon gjennom 250 år, Oslo:Lunde, 1965.
– Aarflot, Andreas: Tro og lydighet. Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse, Oslo:Universitetsforlaget, 1969.

Jeg har en lengsel jeg aldri klarer å gi slipp
Dystopikere har snakket om det i flere tiår. 2020 blir
En av Norges mest kjente og folkekjære malere, veteranen innen