Europaunionens siste sprell har fått negativ oppmerksomhet – og det er sannelig på tide.
Det handler om unionens nye liste over materialer og deres klimaavtrykk. Listen skal brukes til å merke materialer til salgs innenfor unionens grenser med såkalt PEF-verdi (Product Environmental Footprint). Med denne nye merkingen ligger den norske bunaden an til å bli merket som «miljøversting».
At ull og lin setter større såkalt «klimaavtrykk» ved produksjon enn polyester, overrasker ingen tror jeg. Det som forbløffer er imidlertid at EU-byråkratene ikke tar inn over seg det faktum at mennesker tar bedre vare på organiske materialer av høy kvalitet. Én ting er å studere et materiales levetid i et labratorium, noe de har gjort. Noe ganske annet er å studere den faktiske levetiden til plaggene som blir brukt, noe leder i Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Camilla Rossing påpeker fint i et intervju med NRK:
– Bunaden kan gå i arv og brukes i generasjoner. Det er et kvalitetsplagg vi tar vare på og reparerer, ikke noe vi kaster vekk etter et par gangers bruk
Tid må tas med i regnestykket
Har ikke EU-byråkratene fått med seg at det største miljøproblemet i moderne tid er overforbruk, og ikke bruk av feil materialer? I episoden om bæreposer i programmet «folkeopplysningen» for noen år tilbake var Andreas Wahl tydelig: det beste er, uavhengig av materiale på posen, å bruke produktet lenge – og ikke kaste det. Dette har åpenbart ikke EU-byråkratene forstått.
Skjønnhet er bærekraftig
Dessverre har vi lenge sett denne korttenktheten. Ett eksempel er byggebransjen. Miljøreglene for byggebransjen handler i stor grad om byggeprosessen og byggets tetthet (hensikten er å spare på oppvarming), men tar ikke høyde for byggets levetid. Her spiller både materialbruk og design inn. Det er vanskeligere å rive et vakkert, koselig bygg.
Finansdepartementet, jugendbygget, oppført i 1905, ville sannsynligvis i dag blitt stemplet som «klimaversting» pga tungtransporten av granitt, men bygget har i dag stått i mer enn hundre år og har ikke hatt behov for totalrenovering en eneste gang.
Til sammenligning er det nye munchmuseet bygget efter alle miljøforskrifter, men skal ifølge de offisielle dokumentene ha en levetid på totalt kun 200 år. Dette betyr sannsynligvis at det står i 50. Vi så jo alle hva som skjedde med Barcodebygget DEG8 som ble totalrenovert kun 12 år efter oppførelse.
EU tenker kanskje at det moderne menneskets bruk-og-kast-oppførsel er kommet for å bli, men deres politikk kan bidra til å forsterke tendensen. EU investerer i forgjengelighet.
Det er på tide å sette en stopper for alliansen mellom miljøorganisasjonene og modernistene – og la de konservative kreftene ta over miljøpolitikken.
