Hvordan forhindrer man et justismord?

Publisert 24. oktober 2022 av

Efterpåklokskapens lys kan være blendende når man ser på et av Norges mange justismord. Når riksadvokaten nu har erklært Viggo Kristiansen uskyldig 20 år efter han ble dømt for mord står vi igjen med lite annet enn anger og forvirrelse. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne man efter så lang tid gjøre slik en u-vending?

Inntil for et par år siden var det jo kontroversielt å hevde at bevismaterialet mot Kristiansen var tynt, og enda mer kontroversielt å hevde han var uskyldig. Nu ser vi den ene efter den andre gå ut og innrømme at deres tidligere standpunkt var korttenkt. Hvorfor var mannen nødt til å sitte 20 år i fengsel? Hvorfor var man ute av stand til å se situasjonen klart og tydelig – så lenge?

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Riksadvokatens konklusjon

Den aller første respons må selvsagt bli å gi Herr Kristiansen en real økonomisk oppreisning, men viktigere: Vi må ta samtalen om hvordan justismord kan unngås i fremtiden. For det eneste positive med erkjennelsen at man har begått et justismord er erkjennelsen selv – at man kan inspireres til å finne svaret på hvordan feilen ikke gjentas i fremtiden. 

Riksadvokat Jørn Mauruds konklusjon er sentral i jakten på et svar. Nye bevis til tross, hans begrunnelse for frikjennelse kunne, objektivt sett, ha blitt gjort for ca. 20 år siden da saken var oppe i første instans.

Riksadvokaten påpeker det som burde vært åpenbart, nemlig at bevisene mot Kristiansen kun lener seg på Andersens forklaring. Den mangler altså flere ben å stå på, i tillegg har ikke Andersens forklaring noe kredibilitet fordi insentivene for å lyve er for sterke – nemlig lavere straff. Det som inntil for noen år siden var det fellende beviset mot Kristiansen, et DNA av en mulig annen mann, har aldri holdt strafferettslig standarder, fordi det ikke nødvendigvis peker mot Kristiansen.

Distanse er alfa og omega 

Denne konklusjonen vi nu har fått servert i fanget er oppsiktsvekkende profesjonell. Den tar ikke hensyn til skyldspørsmålet, som jo er så fristende, men med saklig distanse påpeker riksadvokaten at man simpelthen har for få bevis til å felle ham. Kanskje det er umulig å så iskaldt vurdere en sak når man er midt oppi den, og langt enklere 20 år efter?

Jeg er ikke i tvil. Distanse er alfa og omega i strafferett. Man ville ikke latt en slektning av en tiltalt eller fornærmet være dommer i en sak, da dette strider mot rettsprinsipper om inhabilitet. Men kanskje samtiden i seg selv er inhabil? Kanskje det til og med er problematisk å holde en straffesak i samme by hvor forbrytelsen tok sted? Da Baneheia-saken gikk sin rettsgang var det i Kristiansand tinghus, et par kilometer fra åstedet. 

I en sak med så mange følelser burde man kanskje satt opp retten lengst mulig vekk fra forbrytelsens opprinnelsessted, for eksempel i Kirkenes. I tillegg kunne man fått personer fra utlandet, for eksempel Danmark til å innta dommerstolene og man kunne nektet eller forhindret dem i å lese norske nyheter mens saken pågikk. Mediene var sannsynligvis sentrale i å etablere narrativet som avgjorde domsfellelsen for omlag 20 år siden. Deres avisoppslag med de to tiltalte ved siden av hverandre, med hver sin grimase, skapte for nordmenn en patetisk forestilling om nøyaktig hvordan det hadde gått for seg.

Arven

Avslutningsvis kan vi være stolte over at det finnes mennesker i vårt samfunn som har turt å skrinlegge en dom av denne størrelsen. Kanskje var det nødvendig at visse tjenestemenn gikk av med pensjon? Å innrømme at man har gjort feil er en av de vanskeligste og mest ærbare dydene et menneske eller et samfunn kan besitte. La dette være en påminnelse for oss alle, det er aldri for sent å endre oppfatning. 

Den store gåten gjenstår: Hvordan skal vi i fremtiden kunne klare å se vår egen samtid med evighetens lys? Kanskje det ikke er verre enn å hele tiden påminne oss selv om det faktum, og leve som om historien betyr noe. Da gjør vi våre fremtidige Fritz Moen, Per Kristian Liland og Viggo Kristiansen en stor tjeneste.

Maleren Hakan Yaşar er aktuell med utstillingen «Hvert menneske er en verden», som finner sted ...
Hvor har de vært de tre siste år? De som hadde i oppgave å holde ...
I 1936 brant Hasselbakken restaurant ned. Bygget som i sin tid var oppført i den ...