«Europa må ta ansvar for egen sikkerhet», gjentas nå som et mantra av europeiske politikere, eksperter og kommentatorer. Det er helt uforståelig at det krevde elleve år med krigshandlinger i Ukraina – og begynnelsen på fredsforhandlingene – å ankomme denne selvinnlysende konklusjonen.
Europeere klapper seg selv på skulderen med at de i senere år har økt forsvarsbudsjettene, men dette er en sannhet med modifikasjoner: Innen statsvitenskapen leses forsvarsutgifter i relative, ikke absolutte, termer. Siden det er Moskva som truer Europa militært, blir det kritiske spørsmålet: Har vi økt forsvarsbudsjettene relativt til russerne?
Svaret er nei. Som NATO-land flest tilsvarer Norges forsvarsutgifter i dag omkring 2 prosent av BNP. Det er halvparten av hva Russland brukte før deres fullskala invasjon av Ukraina i 2022. Siden den tid har Russlands forsvarsbudsjett økt til 6,7 prosent av BNP. Økningen alene overgår hva de fleste europeiske land bruker på forsvaret totalt.
Høres dette ut som at vi er seriøse med å balansere ut russerne?
Russland har videre 1,5 millioner tropper, hvorav 600 000 av disse står i Ukraina, mens Ukraina har 860 000 soldater. De neste europeiske landene på listen er Polen og Frankrike, hver av dem med hærer på omkring en fjerdedel av størrelsen til den ukrainske. De aller fleste europeiske land er nede i noen titusener soldater.
Man kan åpne en diskusjon om reservesoldater, men Europa kommer ikke til å sette reservesoldater på bakken i Ukraina. Det kan derimot Russland finne på å gjøre om de blir hardt nok presset, fordi de anser krigen i Ukraina som et eksistensielt spørsmål. Skal man åpne diskusjoner omkring reservesoldater, må vi også begynne å regne på kapabilitetene til Kreml-allierte. I motsetning til noen av Ukrainas venner, har Nord-Korea tross alt vist seg villige til å sette inn 10 000 soldater.
Militær styrke handler ikke utelukkende om forsvarsutgifter og antallet soldater, men også om selvforsyningsgrad innen krigsindustrien. Heller ikke her stiller vi særlig godt. Ifølge ukrainsk etterretning har Russland 30 prosent høyere kapasitet til å produsere artillerigranater enn hele EU. På toppen av dette importerer Russland betydelige mengder ammunisjon fra Nord-Korea.
En annen bekymring er energisikkerheten i Europa, som er meget sårbar etter skiftet fra kull til mindre pålitelige grønne energikilder. Tyskland forble også avhengige av russisk gass helt frem til 2022. I hele åtte år ble altså det russiske krigsmaskineriet fôret av NATO-land – samtidig som det forgrep seg på Ukraina. Ved NATO-toppmøtet i Brüssel i 2017 kronet likevel vestlig presse den tyske forbundskansleren Angela Merkel som den nye lederen av den frie verden, fordi hun insisterte overfor den første Trump-administrasjonen at Europa måtte forbli militært svake og fortsette å kjøpe russisk gass. Om dette er nivået på overordnet strategisk tenkning hos den liberale europeiske eliten, er ikke det særlig betryggende.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
I Norge liker vi å fortelle oss selv at vi i det minste har gitt Ukraina formidabel finansiell støtte. Sett i lys av konteksten, er heller ikke dette fullstendig sant: Etter Russlands fullskala invasjon i 2022, har Norge tjent minst 1500 milliarder kroner på økte gasspriser i Europa. Av disse har vi gitt litt over 50 milliarder – rundt 3 prosent – til Ukraina. Det er en sterk sak for at Norge kunne ha bidratt en god del mer.
Tynnslitt sak for krig
Samtidig som Europa har foretatt seg lite av realpolitisk verdi, har de konstruert en historie for å holde Ukraina-krigen gående i det lengste. Historien er usammenhengende, fordi den baserer seg på to selvmotsigende premisser:
– Vi må opprettholde krigen, fordi det er et tidsspørsmål før et svakt Russland kollapser på slagmarken og Ukraina gjenvinner de tapte territoriene.
– Vi må opprettholde krigen, fordi det er et tidsspørsmål før et sterkt Russland erobrer hele Ukraina og ruller videre inn i NATO-land som Polen.
Ikke bare er de to premissene selvmotsigende; de er heller ikke støttet av empirien.
Det er ikke realistisk at Russland starter en krig mot NATO ved å utløse Artikkel 5. Det er hverken Wehrmacht eller Napoléons La grande armée vi taler om her: Den russiske hæren har strevet med å okkupere en femtedel av Ukraina, og fire regioner i Øst-Ukraina bosatt av en stor andel etniske russere. Forestillingen om at russerne skal rulle dypt inn i Europa er skremselspropaganda, som bestandig ledsager en krig. Bør ikke pressen i et opplyst land som Norge søke å forklare fremfor å skremme?
Det er beklageligvis heller ikke realistisk at Ukraina vinner tilbake alle tapte territorier, da de mangler støvler på bakken og er underlegne langs samtlige militære parametere. Til tross for anselige tap har Russland sakte avansert ved frontlinjen, noe de har gjort helt siden Ukrainas katastrofale sommeroffensiv i 2023. Den gangen argumenterte undertegnede for nødvendigheten av fredsforhandlinger, og skrev blant annet:
«En avtale kommer til å bli inngått før eller siden uansett, spørsmålet er om den skal inngås nå eller (flere?) hundre tusen lik senere.»
Minst hundre tusen lik senere, kan følgende konstateres: Det er en tragedie at så mange mennesker unødig måtte dø, før andelen som begynte å basere sin utenrikspolitiske forståelse på åpenlyse realiteter fremfor ønsketenkning nådde en kritisk andel. I mitt tilsvar til kritikerne i 2023, bemerket jeg også:
«Det er vanskelig å se at Ukraina skulle komme i en mer gunstig forhandlingsposisjon med det aller første, fordi deres mislykkede offensiv raskt kan slå over i en ny russisk offensiv.»
Dette er nøyaktig hva som har hendt: Etter en vellykket russisk offensiv som har pågått i over ett og et halvt år, er Ukraina i dag i en betydelig skrøpeligere forhandlingsposisjon enn hva de var sommeren 2023.
Om vi fortsetter å lytte til mennesker utstyrt med kun ren drømmetenkning («Putin kan ende krigen når som helst ved å trekke seg ut fra alle okkuperte territorier»), vil følgende skje: Hundretusener flere mennesker vil dø, Russland annektere mer landområder, og Ukraina settes i en mye mer presset posisjon.
Ifølge Gallups målinger ønsker en majoritet av ukrainere en snarlig fredsavtale. Om vesteuropeere føler det annerledes, står det dem fritt å reise til fronten og gjenvinne hver kvadratcentimeter av Donbas på deres vegne. Når de er ferdige, kan de dra videre til Tibet for å drive Folkets frigjøringshær på flukt. Nasjoner bør få velge sin egen skjebne, og til helvete med de militære realitetene på bakken, var det ikke slik å forstå? Eller gjelder det prinsippet kun når andre mennesker lider og dør?
Trumps bisarre sjakkåpning
I motsetning til Biden-administrasjonen, forstår Trump-administrasjonen viktigheten av fredsforhandlinger i Ukraina. Mer vennlig er det ikke å si om Trumps fremstøt i Ukraina hittil. Tvert imot skal det godt gjøres å forestille seg en verre start på fredsforhandlingene.
Trump har fremlagt krav mot Ukraina om at de må overgi sine mineralressurser til USA. Er USAs mest vitale geopolitiske interesse i Ukraina virkelig av økonomisk art, fremfor å bevare sitt globale hegemoni? I tillegg til å bekymre seg for avståelse av suverenitet til Russland, må Kyiv nå også bekymre seg for avståelse av suverenitet til USA? Det er uklok utenrikspolitikk, så vel som moralsk forkastelig.
Det eneste Trump vil utrette med et så besynderlig forslag – og ikke minst med å sette Ukraina og Europa på gangen under forhandlingene – er at fredsavtalen som til slutt legges på bordet mer sannsynlig vil avvises. Det er ikke i Kyivs interesse å bli USAs protektorat, like lite som at det er i deres interesse å bli redusert til en russisk vasall.
Denne uverdige forestillingen bringer tankene hen til hva den fangede piraten sa til Aleksander den store: «Jeg har en liten båt, så de kaller meg en pirat. Du plyndrer verden med en stor flåte, så de kaller deg keiser.» Under Trump ter ikke Uncle Sam seg lenger som verdens politimann, men som verdens røver.
Man må for all del ikke ta alt Trump sier seriøst. Han har for lengst røpet sin vinneroppskrift i bestselgeren The Art of the Deal (1987), som er å gå knallhardt ut i innledningsfasen for å sikre seg en mest mulig gunstig forhandlingsposisjon.
Vi så dette hele tiden i hans første periode. Hva som for eksempel begynte med rystende uttalelser som «fire and fury», «little rocket man» og «my nuclear button is much bigger and more powerful than yours!» overfor Nord-Koreas diktator Kim Jong-Un – som fikk absolutt alle til å steile – endte i lite konkret utover noen fine pressebilder ved den demilitariserte sonen.
Det er mer sannsynlig at Trump som vanlig oppnår et sted mellom 0 og 40 prosent av hva han ønsker, enn at Grønland blir Red, White and Blue Land, Panamakanalen MAGA-kanalen, Canada den 51. amerikanske delstat, eller Gazastripen et nytt Disneyland.
Det innebærer selvfølgelig ikke at man bare kan avfeie alt USAs president og øverstkommanderende sier. Hva MAGA-kulten ikke tar innover seg, er at dette heller ikke er en særlig god langsiktig strategi. Utspillene bidrar i seg selv til å erodere USAs myke makt, globale prestisje og diplomatiske relasjoner. Om du ønsker å forsvare USAs ledende posisjon i verden – som man må anta at en nasjonalist som Trump gjør – er en avgjørende del av spillet å opprette og opprettholde allianser. Der står Trump ganske enkelt til stryk.
Hva som er særlig urovekkende med Ukraina-forhandlingsprosessen, er at den ikke følger Trumps ordinære modus operandi. Fremfor å gå knallhardt ut i startfasen, innfrir han umiddelbart alle de russiske kravene. Det har fått flere til å spekulere i om Trump faktisk kan ha alliert seg med Putin.
Hva en må huske her, er at Putin har presentert tre forhåndskrav for overhodet å sette seg ned ved forhandlingsbordet: 1) Russland må beholde okkuperte områder, 2) Ukraina kan ikke gå inn i NATO, og 3) Ukraina må «denazifiseres».
For å innfri valgløftet sitt om å sikre fred i Ukraina raskest mulig, har Trump tilsynelatende kalkulert at den enkleste ruten er å imøtegå alle disse kravene. Når Trump snakker om at den folkevalgte ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj er en «diktator» som må gå av, kan dette leses som et forsøk på å tilfredsstille russernes ønske om såkalt «denazifisering» gjennom et regimeskifte i Kyiv. Selv Putin må være forbløffet.
Det er krefter innad i Trump-administrasjonen som på subtilt vis forsøker å endre kursen. En av dem er USAs utenriksminister, Marco Rubio, som bruker panegyriske hyllester av Trump som innpakningspapir til kontrabeskjeder om at Ukraina og Europa selvsagt fortjener en plass ved bordet. Ferskere krefter, som visepresident J. D. Vance eller forsvarsminister Pete Hegseth, fremstår i motsetning som ublyge Trump-lojalister. Det skal bli interessant å se hvordan disse indre maktkampene utspiller seg.
Om «Peace for our time»-referansen er en overbrukt klisjé, så gir den oss i det minste to høyaktuelle lærdommer: Den første er at det fins ingen fredsavtale uten seriøse sikkerhetsgarantier. Den andre, som Neville Chamberlains kritikere har for vane å overse, er at seriøse sikkerhetsgarantier kun er mulig om man har en stor nok kjepp til rådighet.
Om amerkanerne ikke er villige til å gi noen form for sikkerhetsgaranti til ukrainerne, er det muligens ingen fredsavtale Trump fremforhandler, men en våpenhvile.
For å gjenvinne initiativ, har europeerne begynt å fremme forslag om å sende fredsbevarende styrker til Ukraina. Logikken er den samme som da NATO sendte troppekontingenter til for eksempel Baltikum: Det er en billig måte å heve terskelen for russisk aggresjon. Nedsiden er at det kan føre til en drastisk eskalasjon, skulle noen av disse soldatene ende opp i skuddlinjen. Det fins heldigvis måter å balansere gevinst og risiko i slike tilfeller. En av dem er å utplassere troppene på en noe skjermet måte.
Uavhengig av hva som skjer i fredsforhandlingene, må Europa og Norge ruste kraftig opp. Ikke de kommende to, tre eller fem årene, men her og nå. Vi er mange år på overtid allerede.
