Det er alvorlig at grønn omstilling brukes som skalkeskjul for det som i virkeligheten er elendig ressursutnyttelse og regelrett naturødeleggelse.
I Kulturdepartementets strategi mot desinformasjon fremkommer det at styresmaktene ser med bekymring på at nordmenn har «gale» meninger om klimarelaterte spørsmål. Hvorfor? Svarene vi får, tyder på at ytringsfriheten truer tempoet og trykket i det grønne skiftet, og at folkets røst dermed stikker kjepper i hjulene for politikernes mange planer – planer som i stadig større grad later til å være på kollisjonskurs med befolkningens ambisjoner for landet.
«Falske klimanyheter er en trussel mot den grønne omstillingen,» uttaler klimaminister Andreas Bjelland Eriksen på LinkedIn. En rapport viser at 43 prosent av klimarelaterte kommentarer på Facebook går mot forskningen og kommuniserer uriktig klimainformasjon, utdyper ministeren. Bjelland Eriksen er ikke alene om å mene noe i den retningen. Det samme kan sies om de øvrige bjellesauene som etter hvert innehar nærmest enhver maktposisjon her til lands. Tallet 43 prosent hentes fra en rapport utarbeidet av stiftelsen Bellona. Rapporten bygger på Bellonas egne analyser av innlegg på sosiale medier, samt eksisterende undersøkelser og meningsmålinger.
Konklusjonen om at 43 prosent av kommentarene på sosiale medier er uriktige og/eller uvitenskapelige, er bemerkelsesverdig. Det er ikke et åpenbart regnestykke Bellona har satt opp – vi kan vanskelig snakke om et svar med to streker under. Det viser seg nemlig at andelen nordmenn som mener at global oppvarming ikke finner sted, eller ikke er menneskeskapt, er liten. Hovedvekten av den angivelige falske klimainformasjonen på sosiale medier handler snarere om at nordmenn er av den oppfatning at «klimaløsninger ikke fungerer» (52 %) og at «klimaforskere og klimabevegelsen er upålitelig» (29 %).
Spørsmålet er: Vil klimaministeren egentlig bli forbundet med tallet 43 prosent? For hvordan kan folks oppfatning av at klimabevegelsen er upålitelig i det hele tatt være en vitenskapelig verifiserbar størrelse? Og er det rimelig, ja, til og med moralsk, å klassifisere nordmenns oppfatning om at klimaløsninger ikke fungerer som desinformasjon?
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Hjertespreng inn i de små timer
Det er få politiske spørsmål som holder meg våken inn i de små timer. Ett unntak finnes dog: norsk klimapolitikk. Norsk klimapolitikk bekymrer meg, og dét er ikke så rent lite. Min forkjærlighet for den norske fjellheimen, villnisset, skogsbunnene og kulturlandskapet skaper uroen.
Oppvokst som jeg er i en kultivert fjellskrent, er og forblir naturen et livslangt rusmiddel. Hver bidige dag beruses jeg av skjønnheten i vann som sirkler og renner, nærværet av dyrene som lusker rundt, og den irrgrønne og fargesprakende vegetasjonen som freidig spretter ut her nord nå i sommermånedene. Norge midtsommers er slående vakkert, nærende, pirrende og primalt.
Hadde jeg vært det minste overbevist om at norsk klimapolitikk, slik den føres, ville være til det beste for norsk natur, naturmangfoldet og kretsløpene på kloden for øvrig, ville jeg delt regjeringens bekymring for at nordmenn nærer økende skepsis og motvilje mot det grønne skiftet. Jeg deler imidlertid ikke bekymringen. Snarere er jeg bekymret for at det grønne norske skiftet ikke kritiseres tilstrekkelig.
Desinformasjonen som fratar regjeringen skjønnhetssøvnen mens urørt natur raseres
Jeg er ikke kjent med alt som sirkulerer rundt i sosiale medier – vi får jo alle opp ulikt innhold når vi logger inn. Kjenner jeg disse mediene rett, er det ymse i omløp – også om klima. Det er godt mulig at hardbarkede klimafornektere har betydelige følgerskarer der ute – ja, til og med de som mener at jo mer kull vi kan fyre av, desto bedre, for uten enorme mengder utslipp er neste istid like om hjørnet. Men noe sier meg at denne typen innhold er for de spesielt interesserte, og at det er langt mer enn reinspikkede klimafornektere klimaministeriet bekymrer seg for.
Selv om algoritmene har lite klimafornektelse å by meg, får jeg mengder av informasjon om klimapolitikk og det grønne skiftet på mine plattformer. Sannsynligvis ikke fordi konspiratoriske krefter, betalt av arabisk oljeindustri, har plantet det der, men snarere fordi jeg aktivt har oppsøkt informasjon om dette vindunderlige skiftet og hva det i realiteten går ut på.
Så hvorfor har jeg søkt meg til slik informasjon når regjeringen kan love oss at den grønne verdenen skal bli så vidunderlig, spør du kanskje? Jo, fordi jeg med egne sanser – ser, hører og erfarer – at det grønne skiftet stort sett motarbeider mangt og meget jeg holder kjært: norsk natur mer enn noe annet, men også statens fremtidige finanser, og slik sett vår fremtid som innbyggere i dette landet.
Grønn dobbeltmoral
Et godt eksempel på denne grønne dobbeltmoralen utspiller seg i Bremanger, der et australsk industrikonsern – fortsatt i planleggingsfasen – har fått klarsignal til å bygge en gigantisk ammoniakkfabrikk. Prosjektet er et godt bilde på hvordan grønn omstilling brukes som skalkeskjul for det som i virkeligheten er elendig ressursutnyttelse og regelrett naturødeleggelse.
Bremanger ligger rett sør for Stad, omringet av mektig natur: Hornelen – Nord-Europas høyeste kystklippe – kystregnskog med eldgamle trær og kritthvite strender som hentet rett ut av en reklamebrosjyre. Surfere fra hele verden reiser hit – til og med fra Australia. Nå kommer også det australske konsernet Fortescue, men med et helt annet mål for øye: å hente ut verdien av norsk natur og kraft, i bytte mot 2,3 milliarder kroner i grønne EU-midler. Norge stiller med det som virkelig teller: strøm, natur og politisk velvilje – pakket inn i det uangripelige begrepet «det grønne skiftet».
Ja, uangripelig er det: Mens Europa ber på sine knær om mer ren strøm fra de norske vannmagasinene, finansierer det samme EU misbruk av den samme strømmen de så sårt trenger.
Lokale og nasjonale politikere forsvarer prosjektet med to gjengse argumenter: at det er grønt, og at det skaper arbeidsplasser. Men det er slett ikke opplagt.
Statsforvalteren i Vestland, Liv Signe Navarsete, uttalte i vår at hun ser store naturverdier på den ene siden, og store samfunnsinteresser på den andre – grønt drivstoff og arbeidsplasser. Men denne retorikken hviler på to forutsetninger: at ammoniakken faktisk er grønn og vil gjøre en forskjell, og at prosjektet gir kommunen et netto tilskudd av arbeidsplasser.
Spørsmålet er hva lokalsamfunnet, og Norge som helhet, faktisk får tilbake når et utenlandsk selskap får grønt lys til å bygge et kjemisk tungindustrielt anlegg midt i urørt kystnatur.
Ammoniakkproduksjon er intet mindre enn ekstremt energikrevende. Fortescue har sikret seg kraft tilsvarende rundt 1,3 TWh – altså like mye som fire Alta-kraftverk produserer årlig, eller omtrent halvparten av Oslos årlige strømforbruk. Strøm som ellers kunne kommet eksisterende industri og innbyggere til gode, eller de energifattige EU-borgerne på kontinentet. Hva som ellers står i kontrakten mellom Statnett og Fortescue, som hvilken pris partene har avtalt, vites ikke. Elkem Bremanger, en veletablert industribedrift som i dag sysselsetter rundt 250 personer, frykter nå at strømprisene vil fremtvinge nedbemanning.
Samtidig er det høyst uklart hva ammoniakken fra Bremanger skal brukes til. Ønsket er at den kan fungere som drivstoff i maritim sektor, men denne ønsketenkningen forutsetter at store deler av skipsflåten bygger om motorer, investerer tungt og tar risikoen med å bruke et etsende, brannfarlig kjemikalie som fortsatt har uavklarte sikkerhetsmessige og tekniske utfordringer. Selv om man legger velvilje til, er det tvilsomt om dette vil skje i nevneverdig skala, og det er heller ikke nødvendig. I dag tilsier tallene at produksjonen i Bremanger i beste fall vil gi nok drivstoff til å forsyne et fåtall skip. Ikke hele den norske flåten. Ikke en betydelig andel. Kun syv.
Med andre ord: Den årlige strømproduksjonen fra fire Alta-kraftverk kan, via ammoniakk, drifte kun syv større skip. Og det er hvis alt går etter planen – hvilket er lite trolig, da planen i all hovedsak går ut på å i første omgang sikre seg 2,3 milliarder euro.
Hva får lokalsamfunnet tilbake? Ifølge Fortescue opptil 35 arbeidsplasser. Ikke 350. Ikke 200. Bare trettifem. Samtidig risikerer Bremanger å miste eksisterende arbeidsplasser og gjøre det vanskeligere å tiltrekke seg innbyggere og næringsliv i fremtiden. Flere har allerede flagget at de vil flytte på grunn av prosjektet – for ammoniakkproduksjon bringer med seg både utslipp i luft og i vann.
Når regnestykket gjøres opp, er konklusjonen dyster: Et uerstattelig stykke norsk kystnatur og eksisterende livsgrunnlag byttes bort for et spekulativt industriprosjekt med negativ klimanytte.
Dette prosjektet er ikke et unntak. Det er blitt regelen. Vi har sett det samme skje igjen og igjen under den grønne politikkens fane: storskala inngrep kamuflert som nødvendige klimatiltak, der regningen sendes til naturen, fellesskapet og fremtidige generasjoner, mens gevinstene havner i hendene på eksterne eiere og politikere som jakter grønne plusspoeng i Brussel. Vi har jo enda ikke glemt fadesen med Freyr, der det viste seg at de store gevinstene havnet hos Koch Industries Inc., et privat amerikansk selskap eid av Koch-familien – en familie som, ironisk nok, er kjent for å være såkalt klimafornektere og for å eie det nest største ikke-noterte selskapet i USA, med en omsetning på 119 milliarder dollar i 2019.
Og som med Freyr, er risikoen for at også dette prosjektet ender med pengeoverføringer – riktignok denne gangen fra EUs sparebøsse – overhengende.
Er det for lite klimakritisk informasjon på sosiale medier?
Det er imidlertid en rekke utfordringer med det grønne skiftet. Konsekvenser vi kun skimter konturene av. En svært alvorlig side ved dette er alt vi ikke driver med mens vi er opptatt av grønn omstilling.
Den bortgangne Jon Hustad uttalte, som en av sine mange spydige kommentarer, at ethvert samfunn bare har en viss mengde skarpe hoder. Påstanden har trolig mye for seg. Det som nå skjer i Norge, er at enhver industri- og forretningsidé som ikke kan oppfylle statens vilkår for å få en eller annen form for grønn støtte via den aktive næringspolitikken, nedprioriteres – ikke nødvendigvis av staten, men av de kloke og ambisiøse hodene.
De som vil opp og frem, flokker seg til pengebingen. Hva denne skjevfordelingen vil føre til på sikt, har ingen oversikt over. Sikkert er det at antallet som livnærer seg direkte eller indirekte av bevilgninger på statsbudsjettet øker. Det er uheldig for statsbudsjettet, men enda mer for innovasjon og gründerånden i Norge. Vi har tross alt en rekke andre utfordringer enn klima å løse. Hvem skal løse disse flokene når ammoniakk, hydrogen, karbonfangst og vindkraft til havs opptar arbeidsstyrken og mentalkapitalen vi har her til lands?
En dannet debatt og klassisk dannelse på statsbudsjettet
Regjeringens utfordring er ikke at det norske folk er uvitenskapelig og desinformert. Problemet til forkjemperne for det klimaindustrielle komplekset og grønnfrelste politikere, er at de ikke evner å servere folket tall, faktagrunnlag, tabeller eller logiske og sammenhengende argumenter for at det grønne skiftet, slik det iscenesettes på norsk jord, bør fortsette. Det er rett og slett vanskelig å legitimere hvorfor vassdragsnasjonen Norge, som har verdens reneste strøm, skal rasere mer natur for å bli grønnere enn kullsotete Europa. Nordmannen blir ikke skeptisk fordi vi fornekter vitenskap, men fordi vi kun blir servert floskler og regnestykker som går opp i fistler med en gang vi pirker i dem.
Det at det norske folk har oppdaget at klimapolitikken er uvitenskapelig og full av forvridd desinformasjon, burde ikke komme som en overraskelse på politikerne – man kan ikke annet enn anta at de aner det selv. Men helt overbevist er vi ikke – for det kan til tider virke som politikerne faktisk tror at CO₂-fangst til 30 milliarder vil gjøre en forskjell, eller at å fyre av et strømforbruk tilsvarende fire Alta-kraftverk for å produsere ammoniakkdrivstoff skal hjelpe kloden å kjøle ned.
Vi har forståelse for at presset er enormt, og at ideologer og selgere trenger seg på med sine budskap og løsninger. Men det må, i anstendighetens navn, være mulig å se sine egne begrensninger i møte med slike krefter.
Den eneste løsningen ut av uføret er å bruke mer oljepenger. Vi må spandere på oss kurs til politikere og byråkrater. Det er på tide at de lærer seg hvordan påvirkning skjer, og hvor lett menneskesinnet kan la seg overbevise og manipulere. Det er rett og slett ikke forsvarlig at de vandrer rundt, som de alminnelige menneskene de er, og tror at påvirkningskraften de utsettes for ikke kan påføre dem alvorlige forvirringer og stormannsgalskap.
Det er nettopp her et klassisk dannelseskurs kunne gjort underverker. Hadde våre politikere hatt grunnleggende klassisk skolering, utover Machiavelli, som de muligens kjenner til, ville de kanskje stått mer stødig i møtet med intense interesseorganisasjoner og grønn markedsføring. Med andre ord, regjeringen kan med fordel styrke sin egen motstandskraft mot desinformasjon.
