«Noget mer vidunderlig skjønt end polarnatten findes ikke. Et drømmesyn, malet i alle sjælens fineste toner. Alt dæmrende, drømmende farvemusik, en fjern uendelig melodi i dæmpede strengetoner … Oppe på det blåe hvælv blinker stjernene samme fred som altid, venner som aldrig svigter.»
– Fridtjof Nansen i Fram over Polhavet (1897)
Grønlands historie kort fortalt
Mellom 2500 f.Kr. og 700 e.Kr. kom inuittene i små bølger til Grønland fra Nord-Amerika. Tradisjonelt bosatte de seg i igloer, kledde seg i dyreskinn og tilbad naturånder. I årtusener har de livnæret seg av hvaljakt med kajakker og selfangst ved å bore pustehull i isen.
Den norske vikingen Eirik Raude satte i 985 seil for øyen, etter å ha blitt lyst fredløs på Island. Ifølge Eirik Raudes saga, skrevet en gang på 1200-tallet, døpte han det snø- og isdekte landet noe villedende for «Grønland», i håp om å lokke til seg flere nybyggere. Denne bosetningen nådde på høyden 4-5000 mennesker. Rundt år 1000 ble Eirik Raudes sønn Leiv Eiriksson den første europeiske oppdageren av Nord-Amerika.
I 1721 ankom dansk-norske misjonærer Grønland, ledet av presten Hans Egede fra Harstad. Den norrøne befolkningen var sporløst forsvunnet (en av de mest populære arkeologiske teoriene, er at de utvandret noen århundrer tidligere). Danskene koloniserte landet, tvangsomvendte den animistiske urbefolkningen til luthersk kristendom, og etablerte et handelssenter på øyens sydspiss. Her vokste hovedstaden Nuuk frem, som er hjem til 20 000 av landets 57 000 innbyggere.
Etter Nazi-Tysklands invasjon av Danmark i Operasjon Weserübung 9. april 1940, ble Grønland okkupert av USA. Under krigen virket øyen i praksis som et hangarskip for det amerikanske luftvåpenet. Lokasjonen viste seg såpass strategisk fordelaktig, at USAs president Harry S. Truman (D) la inn et hemmelig bud på Grønland i 1946, verdt 100 millioner dollar i gull. Danskene avslo. I stedet tegnet de den bilaterale avtalen Greenland Defence Agreement (1951) om et felles dansk-amerikansk forsvar av territoriet, som fremdeles er i kraft. Avtalen åpner for etableringen av nye amerikanske militærbaser i landet.
Den korteste luftlinjen mellom Russlands vestlige del og USA skjærer tvers over Grønland. Under den kalde krigen var territoriet derav en høy sikkerhetspolitisk prioritet for Washington D.C., som etablerte en stripe av amerikanske baser fra vest- til østkysten. Disse var utstyrt med radarer for tidlig varsling av interkontinentale atomraketter fra Sovjetunionen. I kjølvannet av den kalde krigen falmet derimot interessen for Grønland, og USA nedla alle basene utenom Thule Air Base nordvest i landet.
Etter modell fra Færøyene (1948), innvilget danskene grønlenderne hjemmestyre med The Greenland Home Rule Act (1979). Det som følge av en folkeavstemning på Grønland. I 2008 stemte grønlenderne i en ny folkeavstemning for ytterligere selvstyre, som resulterte i at det danske Folketinget vedtok Act on Greenland Self-Government (2009). Grønland fikk en egen polititjeneste, domstoler, en kystvakt, mulighet til å forhandle handelsrelasjoner med andre stater, og endret det offisielle språket fra dansk til grønlandsk. (Selv om flertallet av befolkningen kun snakker grønlandsk, er den administrative eliten i Nuuk i hovedsak dansktalende.)
Hva er landets situasjon i dag?
Grønlands utenrikspolitikk, pengepolitikk og sikkerhetspolitikk styres fremdeles fra København. I motsetning til Danmark, er Grønland ikke medlem av Den europeiske union eller EUs indre marked, men sjømaten deres har fått tollfri tilgang gjennom en bilateral fiskeriavtale. Som et territorium direkte underlagt Danmark, beskyttes landet formelt av NATO-forsvarsparaplyen.
Pituffik Space Base, tidligere Thule Air Base, er fremdeles operativ i nordvest. Verdens nordligste amerikanske militærbase har omkring 200 amerikanske soldater, radarer for tidlig varsling av missiler, og bedriver romovervåkning. Også Danmark har en begrenset militær tilstedeværelse på øyen. Med noen hundesleder, et Challenger-overvåkningsfly og fire utdaterte marinefartøy, patruljerer de et område fire ganger så omfattende som Frankrike.
Grønland tillater danskene å bokse over sin vektklasse i internasjonal politikk. Dermed overføres årlig 600 millioner dollar fra København til Nuuk. Det tilsvarer om lag 20 prosent av Grønlands BNP og halvparten av det grønlandske statsbudsjettet. Uten disse midlene risikerer Grønland sammenbrudd som en fungerende stat. Ergo vil et maktvakuum oppstå om danskene trekker seg ut, som har gjort området geopolitisk meget betent.
Avkoloniseringsbevegelsen på Grønland har i senere år hatt vind i seilene, med ønske om full selvstendighet fra Danmark etter norsk og islandsk modell. Ifølge en meningsmåling bestilt av Berlingske, støtter 56 % av befolkningen et slikt forslag. Det første utkastet til en ny grunnlov ble ferdigstilt i 2023. Demokraatik party, som har programfestet gradvis løsrivelse, vant i mars 2025 parlamentsvalget. Under selvstyrevedtaket (1979) kan de oppnå uavhengighet gjennom en folkeavstemning, etterfulgt av et vedtak av Folketinget i Danmark.
Etter at Nuuk sikret myndighet over egne handelsrelasjoner i 2009, har de tegnet avtaler med USA (2019) og EU (2023) om fremtidig ressursutvinning, samt åpnet et representasjonskontor i Beijing (2021). Å balansere tiltrekning av stormaktinvesteringer med ønsket om full nasjonal suverenitet, kan fremstå som et hasardiøst spill. Grønlands uerfarne politiske elite kan med tiden oppdage at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden, som Eirik Raudes saga også illustrerer.
Hva er øyens strategiske og økonomiske betydning?
Da USA nådde sitt «unipolare øyeblikk» ved Sovjetunionens kollaps i 1991, trappet de ned sitt strategiske fokus på Arktis. Nå som verden er i forskyvning mot multipolaritet, med flere dominerende maktsentre, ser vi igjen at regionen vies oppmerksomhet.
Polarsirkelen er det geografiske møtepunktet til verdens fire største stormakter, som er USA, Kina, Den europeiske union og Russland. Den kan bli arena for byggingen av nye militære installasjoner, som overvåknings- og rakettvarslingsbaser. Lenger frem i tid kan det ligge konfliktpotensial omkring utplasseringen av missiler med offensive kapabiliteter eller selv rakettskjold. Luftrommet har også betydning for oppskytningen av satellitter og romfartøy, og derigjennom kontroll over verdensrommet.
Det går en rett linje fra Grønland til Island til Storbritannia, kalt «GIUK-gapet». GIUK er en sentral komponent av NATO-strategien for overvåkning av russiske militæraktiviteter i nordområdene. Særlig viktig er kartleggingen av bevegelsene til russernes atomubåter.
Den nyvunne interessen for Grønland er imidlertid primært av økonomisk karakter. 60 % av Grønland er dekket av is, som trekker seg tilbake grunnet klimaendringer. Det låser opp en hvelvdør til sinnrike mengder uberørte naturressurser.
Grønlandske myndigheter forbød i 2021 all olje- og gassutforskning av miljøvernhensyn. U.S. Geological Survey estimerte i 2008 at det muligens er 31 milliarder oljefat utelukkende på landets østkyst (til sammenligning har Norge 7 milliarder oljefat i beviste reserver). Amerikanerne har investert utallige menneskeliv og trillioner av dollar for å holde oljen flytende i Midtøsten. Samtidig kan et tilnærmet uforsvart og øde territorium like nordøst for Nord-Amerika være nøkkelen til deres energiuavhengighet.
Grønland er muligens enda mer attraktivt for sine sjeldne mineraler, grundig kartlagt av Geological Survey of Denmark and Greenland (2023). Disse er brukt i mobiltelefoner, datamaskiner, elektriske biler og forsvarssektoren. For eksempel har det blitt avdekket betydelige forekomster av litium, som er viktig i batteriproduksjon. Kina har nesten monopolisert flere kritiske mineraler i verdenshandelen. USA er derfor på søken etter sjeldne mineralkilder utenfor Kina (hvilket også forklarer Trump-administrasjonens besettelse av Ukrainas mineralressurser).
Under en høring i det amerikanske senatet 12. februar 2025, uttalte styreformannen i Texas Mineral Resources, Anthony Marchese: «Hele Grønlands kystlinje rommer en av de største samlingene av mineral i én enkelt jurisdiksjon. Kast en dartpil på kystlinjen, og du vil utvilsomt treffe et klassemål.»
På den annen side er det krevende å hente ut Grønlands mineralressurser. Terrenget er uhyre røft både klimatisk og topografisk, med lite til ingen infrastruktur. Det er også lite pågående aktivitet: Kvanefjeld var en av de viktigste gruvene for sjeldne mineraler utenfor Kina, men Grønland stanset virksomheten i 2021 for å beskytte miljøet. Dermed gjenstår kun to aktive gruver. At Grønland av miljøvernhensyn stanser leting etter petroleum og legger ned gruvevirksomhet, kan minne noe om premisset i den norske TV-serien Okkupert (2015-2019). I serien okkuperes Norge av Russland på vegne av Den europeiske union, etter at en grønn regjering stanser all oljeproduksjon.
Smeltende is åpner ikke minst nye sjøruter, som kan knytte de østasiatiske og transatlantiske markedene tettere sammen. Enn så lenge krever disse isdekte handelsrutene mye tid og dyre isbrytere, men den globale oppvarmingen er i ferd med å endre dette.
Den transpolare sjøruten vil ikke bare spare enormt med reisevei, men tilby et mer stabilt alternativ til Suezkanalen. Terrorraketter fra houthi-militsen i Jemen har i solidaritet med Palestina tvunget den globale skipstrafikken helt rundt Kapp det gode håp i Syd-Afrika, som tar 10 flere dager. Selv om angrepene har vært rettet mot sivile skip også fra nøytrale eller vennligsinnede nasjoner, høster de mye sympati hos en jemenittisk populasjon syltet i islamsk fanatisme.
Historisk har det også forekommet nedstengninger av selve Suezkanalen, som under Suezkrisen i 1956 eller Jom Kippur-krigen i 1973. Det har dessuten vært en oppblomstring av piratvirksomhet i den utvidede regionen, deriblant utenfor Afrikas horn.
Kinas visjon om nye handelsruter ble lagt frem i The Belt and Road Initative (BRI) fra 2013, som de utvidet med The Polar Silk Road (PSR) i 2017. I dokumentet greier Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) ekstatisk ut om den fremtidige «gylne vannveien» i nordområdene. I Kinas Arctic Policy (2018) understrekes viktigheten av å «forstå, forsvare, utvikle og delta i styringen av Arktis.»
USAs Arctic Strategy (2024) skyr heller ikke unna regionens stadig tyngre strategiske betydning: «Arktis inkluderer flere strategisk signifikante maritime kvelningspunkter. Reduksjon i sjøisen grunnet klimaendringer betyr at kvelningspunkter som Beringstredet mellom Alaska og Russland, og Barentshavet nord for Norge, blir mer navigerbare og mer økonomisk og militært betydelige.»
Stormaktenes skyggespill
Veien til verdensherredømme skjærer gjennom polarsirkelen, hvor isen på Grønland knaker under et kynisk stormaktsspill om mineraler, petroleum, nye sjøruter og militær dominans.
Både russerne og kineserne bedriver muskelfleksing i Arktis, eksemplifisert av deres felles militærøvelser i Beringstredet i 2022 og 2023. I senere år har Russland styrket sin militære tilstedeværelse i Arktis. De krever stadig mer av nordområdene, hvor de i 2007 plantet et titanflagg på havbunnen. NATO anslår at russerne i 2023 alene krenket deres luftrom over 300 ganger. I mars 2025 ble Norge fordømt av Kreml for «militarisering» av Svalbard, i strid med Svalbardtraktaten av 1920. Som svar på Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022, valgte Grønland å slutte seg til EUs sanksjoner mot dem, som har minimalisert diplomatisk kontakt.
Ifølge Reuters hadde Russland hele 57 isbrytere i 2022, sammenlignet med NATOs 37. Kina har 3, som de høsten 2024 sendte til Arktis for første gang. Kina har under president Xi Jinping utvist klare ambisjoner om å bli en maritim supermakt. I 2022 sjøsatte de et tredje hangarskip og utvidet flåten til Folkets frigjøringshær med flere høymoderne marinefartøy. Mens kineserne gjør krav på de japanske Senkakuøyene og krenker Havrettskonvensjonen i Det sørkinesiske hav, er deres holdning at Arktis må behandles som en global felleseiendom.
Kina har vært på offensiven for å sikre seg et økonomisk fotfeste på Grønland. De fikk nesten i havn en avtale om å finansiere og konstruere to flyplasser på øyen i 2019, som et ledd i The Polar Silk Road-initiativet. Amerikanerne la vellykket press på både Grønland og Danmark om å drepe avtalen, slik at kontraktene heller gikk til danske selskaper. Kinesernes forsøk på å investere i grønlandske gruveprosjekter, ble også lagt på is etter diplomatisk press fra USA.
Det har blitt spekulert i at Kina ønsker å fange Grønland i en gjeldsfelle, for deretter å gjøre krav på deres naturressurser eller territorier ved mislighold. Det er en diplomatisk strategi Beijing har forfulgt med hell andre steder. Deres første militærbase på det afrikanske kontinentet fra 2017, ble eksempelvis muliggjort av Djiboutis manglende evne til å nedbetale kinesiske lån.
Mens USA blokkerer kinesiske investeringer på Grønland, introduserer de fortløpende sine egne. Under Biden-administrasjonen har de pumpet inn bistandsmidler i Grønlands gruveindustri, turistsektor og utdannelsessystem. Over en tolvårsperiode har de øremerket ytterligere 4 milliarder dollar til Pituffik Space Base, hvor de i februar 2025 utførte en felles militærøvelse med Canada.
I det globale brettspillet, plasserer Washington stadig nye brikker på Grønland-feltet. I 2020 åpnet for eksempel dørene til et amerikansk konsulat i Nuuk, for første gang siden 1953. Det er allerede en sterk amerikansk tilstedeværelse på Grønland i form av klimaforskere. (Klimaforskning tilbyr utvilsomt et ypperlig skalkeskjul for kartlegging av naturressurser. Siden amerikanerne kan utvide antallet militærbaser på Grønland, er en mulighet for dem å bygge slike baser med «hemmelige aktiviteter» på toppen av sjeldne mineraler.)
Spillet om Grønland forløper seg til tider som en spionasjethriller. Skal vi tro dansk etterretning, forfalsket russerne i 2019 et brev fra den grønlandske utenriksministeren Ane Lone Bagger til den amerikanske senatoren Tom Cotton, som er en nær Trump-alliert. Brevet oppmuntret til et amerikansk oppkjøp av Grønland. Russernes hensikt var angivelig å så splid innad NATO.
Hva har Trump sagt – og hva har responsen vært?
Da Trump luftet idéen om å kjøpe Grønland i 2019, betegnet Danmarks statsminister Mette Frederiksen det som en «absurd diskusjon», med presiseringen at «Grønland er ikke til salgs.» Frederiksens uttalelser fikk Trump til å avlyse sitt planlagte statsbesøk til Danmark.
Forslaget til Trump er ikke uten historisk sidestykke. USA kjøpte opp Louisiana fra Frankrike i 1803, Florida fra Spania i 1819, Alaska fra Russland i 1867, og Jomfruøyene fra Danmark for 25 millioner dollar i 1917. Som vi allerede har vært inne på, la Truman-administrasjonen inn et bud på Grønland i 1949.
7. januar 2025 sa Trump på en pressekonferanse at USA «trenger Grønland av nasjonale sikkerhetsårsaker.» På spørsmål om han ville utelukke «økonomisk eller militær tvang», svarte han: «Jeg kommer ikke til å forplikte meg til det. Nei. Det kan hende man må gjøre noe. Jeg kan ikke forsikre deg – du snakker om Panama og Grønland – nei, jeg kan ikke forsikre deg om noen av disse to.» Frederiksen insisterte igjen at Grønland ikke var til salgs. Den tyske kansleren Olof Scholz uttalte at «grenser må ikke flyttes med makt.»
Samme dag landet Donald Trump Jr. i Nuuk. Der møtte Trumps eldste sønn ikke representanter for landets myndigheter, men den proamerikanske kandidaten Jørgen Boassen, hvilket kan tolkes som en form for valginnblanding. Under oppholdet fikk sosialt vanskeligstilte tildelt MAGA-hatter – mot en gratis lunsj på Hans Egede-hotellet. I mars ble det annonsert at visepresident J. D. Vance, hans kone Usha Vance, Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver Michael Waltz og energiminister Chris Wright skulle besøke Grønland.
Under sin tale til Kongressen 4. mars 2025, rettet Trump en direkte appell til grønlenderne. Han forsikret om at USA støttet deres «rett til å bestemme egen fremtid», og at de var «velkomne inn i USA.» Han gjentok sitt budskap om at «vi trenger Grønland for nasjonal sikkerhet, og selv internasjonal sikkerhet.» Deretter fastslo han, noe mer løsrevet fra manus: «One way or the other, we’re gonna get it.» I et møte med NATO-sekretær Mark Rutte i Det hvite hus 14. mars, kommenterte Trump at han trodde en anneksjon ville skje. Rutte, som nok var mest fokusert på Russland-trusselen og på å holde USA i Europa, ønsket ikke å involvere NATO i diskusjonen.
I Danmark er det ikke uventet massiv misnøye med Trumps utspill. Det er neppe tilfeldig at 96 % av danskene ville ha stemt mot Trump i presidentvalget i 2024, som gjør Danmark til den mest Trump-fiendtlige nasjonen i Europa.
Danskene anser seg selv som lojale allierte av USA. Den eneste gangen Artikkel 5 i NATO-pakten har blitt utløst, var etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Danmark besvarte kallet ved å sende tropper til Afghanistan, hvor 43 av deres soldater falt. I forhold til innbyggertall,, er det nest mest etter amerikanerne. Det råder en stemning i det danske ordskiftet om at Trump-administrasjonen vanærer disse ofrene med sin retorikk.
Danmark gjør klokt i å unngå en diplomatisk konflikt med USA, men heller lene seg på sine europeiske allierte. I januar 2025 besluttet de å øke bevilgningene til forsvaret av Arktis med 2 milliarder dollar. De har planlagt tre nye krigsskip, flere langrekkeviddes droner, og opprustning av sine satellittkapabiliteter. Det vil heve terskelen for en amerikansk anneksjon, og også vise omverdenen at Danmark tar den russiske og kinesiske muskelfleksingen i nord på alvor.
Også myndighetene på Grønland har reagert negativt på Trumps fremstøt. I februar 2025 forbød de politiske donasjoner fra utlandet, etter alt å dømme for å hindre amerikansk påvirkning. Statsminister Müte B. Egede har vært klokkeklar på at øyen ikke er til salgs: «Grønland er vårt. Vi er ikke til salgs, og vil aldri være til salgs … Vi ønsker ikke å være danske, vi ønsker ikke å være amerikanske, vi ønsker å være grønlandske.»
Disse følelsene er delt av det grønlandske folk. I en meningsmåling fra januar 2025, bestilt av Berlingske, ønsket 85 % av grønlendere ikke å bli innlemmet i USA. En Ipsos-meningsmåling fra samme måned viser også at amerikanere flest er skeptiske til idéen: Kun 16 % støtter et oppkjøp av Grønland, mens knappe 9 % er i favør en militær anneksjon. Det betyr at Trumps Grønland-politikk er upopulær selv innad hans egen velgerbase.
Hvilke instrumenter har USA til rådighet?
Trump-administrasjonen har flere redskaper i verktøykassen, om målet er å underkue Grønland og dra utbytte av landets naturressurser:
1. Ta gradvis økonomisk kontroll over Grønland. Med amerikanske investeringer i bytte mot økt innflytelse og kontroll, kan Grønland bevare sin autonomi de jure, men de facto omdannes til et amerikansk protektorat. Et første mulig skritt mot dette, kunne være å arbeide for en Compact of Free Association med Grønland, slik som amerikanerne allerede har på plass med Marshalløyene, Mikronesia og Palau.
2. Opinionspåvirkning på Grønland. Det er fullt mulig å innlede en sjarmoffensiv på øyen med amerikanske bistandsmidler, som Biden-administrasjonen gjorde, eller å overby danskenes årlige subsidier. Som en miniatyrstat, ville Grønland også funnet det svært vanskelig å motstå målrettet valgpåvirkning fra en stormakt som USA.
3. Økonomiske og diplomatiske pressmidler mot Danmark. Militære trusler eller trusler om å frata Danmark sikkerhetsgarantier faller inn under denne kategorien. Det samme gjør trusler om å innføre høye tariffer mot Danmark. Danmark har en liten og sårbar økonomi, med USA som sitt viktigste ikke-europeiske marked. Noe slikt ville derimot virket meget ødeleggende for den transatlantiske alliansen, og erodert deler av USAs myke makt.
4. Militær anneksjon. En amerikansk maktovertakelse av Grønland kunne ikke hindres. Det ville imidlertid kraftig ha svekket USAs omdømme på verdensscenen, sabotert deres eget alliansesystem, og undergravet internasjonale normer om ikke-aggresjon. Det ville ikke minst ha vært en form for legitimering av Russlands invasjon av Ukraina og Kinas aggressive ambisjoner i Taiwan eller Det sørkinesiske hav.
Hva som gjør Trump unik, er ikke hans strategiske interesse for Grønland. Det som skiller ham fra ordinære amerikanske beslutningstakere i spørsmålet, er at han er mer gung ho i sine tilnærminger. Hvor en normal administrasjon typisk ville ha ligget et sted mellom det første og andre alternativet, har Trump hittil plassert seg på det tredje. Det er uvisst om han vil eskalere til det fjerde nivået, eller om dette pratet bare er en klassisk The Art of the Deal-bløff for å sikre ham en mer gunstig forhandlingsposisjon.
Hva er Norges nasjonale interesser i spørsmålet?
Norge er medlem av Arktisk råd. Vi har en over 100 000 km lang kystlinje, store petroleumsreserver, og eierskap over Svalbard, hvor vår russiske nabo blir stadig mer påståelig. Hva som skjer i nordområdene bør dermed oppta oss sterkt. Forenklet kan man si at Norges nasjonale interesser på Grønland er tredelte:
1. Det er i vår nasjonale interesse at Grønland – med tilhørende naturressurser – ikke faller under kontrollen til Kina eller Russland. Fortrinnsvis at øyen forblir under innflytelsen til våre europeiske NATO-allierte, som vi av geografiske årsaker deler et størst skjebnefellesskap med.
2. Det er i vår nasjonale interesse at NATO-samarbeidet forblir intakt, da dette i henhold til NOU 2000:20 er «bærebjelken» i Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det betyr at vi må motarbeide transatlantiske friksjoner og bidra til å deeskalere spenninger mellom USA, Danmark og Europa. 3. Det er i vår nasjonale interesse som småstat at det internasjonale systemet forblir regelstyrt, med respekt for normer om nasjonal suverenitet. En amerikansk militær erobring av Grønland ville ha undergravet den liberale verdensordenen, og innledet en ny imperialistisk tidsalder. Det ville ha tatt oss tilbake til ordenen knesatt av Wienerkongressen (1814-15) etter napoleonskrigene, hvor Europa ble inndelt i stormakters interessesfærer. Som en liten stat med betydelige naturressurser, hadde det gjort oss særdeles utsatt.
