Det er storm i vannglasset. Sinnene er i kok. Stortinget skal stemme over ny abortlov. Mange mener mye. Den vestlige sivilisasjon kommer, etter alt å dømme, til å gå ad undas – uansett utfall. Få tar innover seg at den nye abortloven i og for seg ikke medfører noen reell endring, foruten for skattebetalerne som i mindre grad skal belastes for diettpenger og reiseregninger til medlemmene av abortnemndene.
At forslaget kun innebærer at kartet tilpasses terrenget, hindrer ikke at det slås på stortrommen i kommentarfeltene. Både rødstrømper og kirkerotter, om hverandre, henges på den digitale gapestokken. Kjenner man på trangen til å gyve løs på meningsmotstandere, anbefales det å lese NOU’en som ligger til grunn for lovforslaget. Tohundreognittini sider med offentlig utredning kan gjøre noe med impulskontrollen.
«Usivilisert» er en humoristisk spalte i Sivilisasjonen, som skal gi et satirisk skråblikk på nyhetsbildet. Det er Adara Ryüm Høeg og Henrik Høeg som står bak spalten. Les flere Usivilisert-tekster her.
Den evige diskusjonen om hvorvidt kvinnen har en iboende rett til å herske over innholdet i egen bukhule, går sin gang, som så mange ganger før. Større nyhetsverdi har saken om partigruppene på Stortinget. Disse stiller seg ulikt til hvorvidt egne representanter skal få stemme fritt om abortnemdenes fremtid, eller om den sedvanlige partidisiplinen skal råde.
For den som ikke er kjent med begrepet, står det skrevet på Stortingets hjemmeside at partidisiplin bunner i partienes partiprogram, som kan «sammenlignes med en kontrakt mellom partiet og velgerne». Jasså, det finnes en slik kontrakt? Man skal høre mye før ørene faller av. Ingen regel uten unntak, er det vel noe som heter.
Vanligvis, når det skal stemmes i stortingssalen over saker som gjelder lokale forhold eller samvittighetsspørsmål, får partienes fotsoldater stemme etter eget forgodtbefinnende. Hvor ofte samvittighet rammer de folkevalgte, er imidlertid ukjent. For Høyre, for eksempel, handler abort ikke nødvendigvis om samvittighet, ei heller om lokalpolitikk. Det ligger derfor an til at representantene der i gården må føye seg etter den parlamentariske ledelsen.
Partidisiplin er en kuriøs sak. Omsider, etter å ha utholdt et ukjent antall møter, samlinger, stands, og alt annet som må til for å sikre seg en pendlerbolig, skal man finne seg i å bli fortalt hva man skal stemme og mene om enhver sak. Men politikere er etter alt å dømme ikke som andre folk. De har, i ideologiens navn, evnen til å være enig med et større antall ukjente mennesker om nærmest det meste. Et særdeles interessant sosiologisk fenomen. En rekke filosofiske spørsmål oppstår; er man slik, eller blir man slik? Politisk anlagt.
Uansett om representantene får stemme fritt eller ei ved den kommende avstemningen, så består spørsmålet: Når skal regjeringen nedsette utvalget som skal utrede det reelle behovet for stortingsrepresentanter? Skattebetalerne vil kunne spare veldige summer dersom KI tar seg av avstemningene på Løvebakken. Det eneste som skal til er å mate en algoritme forholdstallet mellom de ulike partienes stemmer, samt innstillingen fra partienes parlamentariske leder. Og vipps – fasiten på ethvert lov- og budsjettforslag kan avleses på få sekunder.
Skulle det vise seg at politikere eier samvittighet, kan en særskilt nedsatt komité, forholdsmessig sammensatt, ta seg av disse avstemningene. Komiteens møter kan med fordel avholdes digitalt for å unngå ideologisk påvirkning mellom dens medlemmer. Og med dét blir både pendlerboliger og reiseregninger en saga blott.
