Et departement uten løgn er like lite tenkelig som en valgkamp uten tomme løfter – og det samme gjelder for ethvert menneskelig fellesskap, skriver Henrik Høeg.
Vår regjering, ved det kongelige departement for kultur og likestilling, har lansert en femårig strategi «for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon». Desinformasjon er her forstått som «falsk eller villeiande informasjon som nokon spreier medvite for å påverke mottakaren». I forordet henvender ministeren, Lubna Jaffery, seg til leseren med en oppfordring til å «halde oppe ein sunn usemjefellesskap». I formålskapittelet opplyses det om at «Norge er eit liberalt og ope demokrati». Dette er, om ikke direkte spennende lesning, velvalgte og oppbyggelige ord, for hvilke departementet skal ha takk.
Som dets lojale undersått, som skatter kultur og likestilling over alle ting – men nøyaktig like høyt, ettersom disse to verdier må regnes som likestilte –, vil jeg imidlertid gjøre departementet oppmerksom på visse forbedringsmuligheter i nevnte strategi, som det forhåpentlig vil tas høyde for i neste femårsplan. I mangel på et bedre ord – for jeg har ikke helt gitt slipp på så gammeldagse forestillinger som sannhet og usannhet, ærlighet og uoppriktig tale – vil jeg påpeke de feilantagelser som nødvendigvis må ligge til grunn for en slik strategi. I det tilfelle at departementet allerede er klar over disse feilantagelser, men ikke har villet kunngjøre dem i kraft av deres opplagthet eller sågar støtende natur – for hvilket det har villet skåne sin befolkning –, bes man se bort fra dette budskap, og fremholde arbeidet for å styrke motstandskraften mot vanartede informasjoner og andre halvsannheter.
Første feilantagelse: At desinformasjon er samfunnsskadelig
I departementets kunngjøring, settes desinformasjon i motsetning til det sunne «usemjefellesskap». Minister Jaffery velger seg et ytterst innbydende første person plural, og varsler om at:
Òg her i Noreg ser vi at utviklinga kan true vårt ordskifte. Det kan true fellesskapen vår. Tilliten vi har til kvarandre, tilliten til styresmaktene. Demokratiet slik vi ønskjer at det skal vere.
Dette er rørende ord, som i parentes bemerket minner meg litt om talen Aragorn holder før han springer mot Mordors porter i Atter en konge. Jeg ser for meg hvordan ministeren og hennes pressesekretærer løper den samme strekningen, med dragne sverd og friske kinn: For sannleik! For Noreg!
Det er derfor med tungt hjerte at jeg påpeker strategiens første feilantagelse: At desinformasjon er samfunnsskadelig. For det finnes neppe noe mer samfunns- og fellesskapsbyggende enn nettopp falske og villedende informasjoner. Jeg tør påstå at selve samfunnets og felleskapets idé er en falsk og villedende informasjon, som endatil spres i påvirkningsøyemed, men nødvendigvis til fellesskapets beste.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Ingen løgn, intet fellesskap. Se bare på de retoriske virkemidler som minister Jaffery gjør vettug og skamløs bruk av: Det refereres til det norske «vi», den tillit vi har til «kvarandre», det «vi» ønskjer at demokratiet skal vere: Som om vi kjente hverandre, og befant oss på jobbens sommerfest, eller for den saks skyld, foreldremøte i barnehagen. Avslutningsvis skriver ministeren:
Å auke motstandskrafta mot desinformasjon vil stå øvst på agendaen dei neste åra. Det er heilt nødvendig. Vi må gjere denne jobben no. Vi har ikkje råd til å la vere.
Dette er jo strengt tatt ikke sant. Rent bokstavelig talt, vil forhåpentlig statsbudsjett, forsvar og energispørsmål stå langt over kulturdepartementets motstandskamp. Ei heller kan dette sies å være nødvendig. Vi må ikke gjøre denne jobben nå. Og vi har råd til å la være, økonomisk, såvel som kulturelt.
Men det er nå likevel denslags ting man må skrive i et forord: Hvite løgner, halvsannheter og floskler. Her, som så mange steder, er falsk og villedende informasjon, bevisst spredd for å påvirke andre, et helt nødvendig sosialt lim såvel som smøremiddel. Det er en sjelden egenskap: Løgnen holder oss sammen, og vi utholder samholdet gjennom løgnen. Et departement uten løgn er like lite tenkelig som en valgkamp uten tomme løfter – og det samme gjelder for ethvert menneskelig fellesskap.
Andre feilantagelse: At vår regjering er egnet til å øke motstandskraften mot desinformasjon.
En ytterligere feilantagelse gjør seg gjeldende i den kultiverte og likestilte strategi: At av alle de aktører som kunne tenkes å minske vårt felles desinformasjonstilfang, er den norske regjering godt stilt for en slik oppgave. Men lite tyder på at våre myndigheter har noen større tilbøyelighet til sannhet enn den jevne nordmann. Jeg skal ikke gå så langt som å hevde at regjeringens initiativ mot nettopp desinformasjon, er like lite lovende som om Gilde skulle øke motstandskraften mot pølser og bacon. Men den berømte parabelen om bukken og havresekken gjør seg utvilsomt gjeldende. Det er paradoksalt at myndigheter – som selv må operere strategisk, taktisk og politisk – nå utnevner seg til voktere av sannheten og korrekt informasjon.
For som vi alle vet, er regjeringen og dens institusjoner gjennomsyret av nødvendige fortielser, taktisk språkbruk, overdrivelser og glansbilder – enten det gjelder budsjettpresentasjoner, utredninger, politiske taler eller valgkampmateriell. I likhet med mye desinformasjon, er dette ikke direkte løgnaktig, men definitivt en form for innpakket virkelighet – der hensyn som oppslutning og velgerpsykologi får forrang fremfor nøktern saklighet. At covid–viruset lekket fra et kinesisk laboratorium, snarere enn fra armhulen til en pangolin, ble av Folkehelseinstituttet regnet som «svært usannsynlig» i 2021. Alarmisme omkring klimaendringer er et annet eksempel. Daværende utenriksminister, Anniken Huitfeldt, uttalte fra Stortingets talerstol om det hun yndet å kalle klimakrisen: «Hvis vi ikke løser den, vil alt annet være forgjeves». Gitt det nåværende kunnskapsgrunnlaget omkring klimaendringer, er slik alarmisme nettopp falsk eller villedende informasjon.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Avsluttende bemerkninger
Departementet skriver:
Det er færre demokrati no enn for 35 år sidan. Blant dei demokratia som er igjen, er det fleire land som innfører politikk og lover som innskrenkar ytringsfridommen, pressefridommen, forsamlingsfridommen og moglegheita til å utøve reell demokratisk innverknad.
Gjennom nevnte strategi, synes vår regjering å ville slutte seg til land som innskrenker ytringsfriheten, pressefriheten og muligheten til å utøve reell demokratisk innflytelse. Særlig implementeringen av EU-forordningen DSA i norsk lovverk, legger til rette for at meningsmangfoldet i sosiale medier innskrenkes ytterligere. Hvis forordningen først godtas i EØS, vil Norge måtte aktivt reservere seg imot den, om den ikke skal innføres. At DSA nå presenteres som del av regjeringens strategi for styrkjing av motstandskrafta mot desinformasjon, levner liten tvil om utfallet. Men departementets fremstilling, som tilsier at DSA implementeres som et ledd i nevnte strategi, er rent ut sagt villedende og uærlig. Sannheten er at norske regjeringer så godt som aldri reserverer seg mot denslags. Videre skriver departementet:
Autoritære statar prøver òg å påverke haldningar og avgjerder i andre land til sin fordel gjennom mellom anna spreiing av desinformasjon.
At ytringsfriheten i Norge skal innskrenkes gjennom tiltak som DSA, i den hensikt å stanse autoritære staters innflytelse over norske holdninger og avgjørelser, ligner påfallende på tiltak som nettopp autoritære stater iverksetter overfor sin befolkning. Hverken russiske, iranske eller kinesiske myndigheter er kjent for sin toleranse overfor det de anser for å være desinformasjon. Eksempelvis straffer russerne spredning av angivelig «falske nyheter» omkring krigen i Ukraina med inntil fem års fengsel. Det er alltids berømmelig at norske myndigheter vil følge med i tiden, men i dette tilfellet bør man spørre seg hvor tidens rådende impulser kommer fra, og om man ikke selv er blitt gjenstand for utilbørlig og udemokratisk påvirkning.
I en global verden er det vanskelig å forhindre at villedende og falsk informasjon finner sin vei fra eksempelvis Kina til Norge. Det er ikke dermed sagt at desinformasjon primært er en ytre trussel fra hinsides Norges grenser, som et annet covid-virus. Kulturdepartementets strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon, er en klar indikator på at en usannferdig politisk kultur lever i beste velgående også her til lands. Regjeringen har all grunn til å utvise bedre selvtillit en det strategien gir uttrykk for. For følges den til punkt og prikke, ligger alt til rette for at Norge øker sin eksport av desinformasjon frem mot 2030. At strategien som skal styrkje vår motstandskraft utgjør et politisk makkverk, vil kunne virke gunstig for landets ideologiske handelsbalanse.
