Revolusjon og revolt er ikke det samme, tenkte jeg, der jeg stirret ned på de vandrende skotuppene mine som bevegde seg raskt oppover Boulevard Saint-Michel i Paris 6te distrikt. Å være revolusjonær, og dermed fryktløs, betinges av en form for nevrologisk herding, ja nummenhet, som følger massepsykologiens rus og kameratenes knyttede never, mens revolten, en indre subjektiv sinnstilstand, forutsettes av høysensibel indre observasjon og det etiske drivet til handling som derav følger. Å være engstelig burde derfor ha vært en slags overkvalifikasjon for livet, tenkte jeg, mens det å være fryktløs dypest sett burde ha vært en underkvalifikasjon. Suksess i det offentlige rommet, som naturgitt er betinget av fryktløshet, er derfor på en snodig måte rigget for at vi skal forstå det stikk motsatte av det det egentlig er.
Jeg stoppet tankefull og med økende irritasjon ved den boblende fontenen foran inngangen til det berømte Sorbonne-universitetet, eller rettere sagt Chapelle de la Sorbonne, i sin tid reist av ingen ringere enn kardinal Richelieu selv, og hvor jeg selv i sin tid selv hadde fått akseptert et doktorarbeid om orkestrasjonsteknikker i akkompagnementet hos såkalt impresjonistiske komponister, men samtidig blitt kastet rett ut igjen da jeg strøk med et halvt poengs margin på den innledende fransktesten.
Her ved Sorbonne, hvor den berømte revolusjonære ilden spredde seg den 3. mai 1968 etter at noen hundre brylcreemfriserte tenåringsstudenter og sønner av overklassen hadde protestert mot at universitetet midlertidig måtte stenges på grunn av at Paris skulle være forhandlingssenter for fredsavtalen mellom USA og Nord-Vietnam etter Vietnamkrigen. Politiet hadde barrikadert dørene for ungdommene, men ble de etterfølgende dager lynsjet, først av noen hundre, så noen tusen, og til sist tyve tusen demonstranter den 6. mai. Deretter bredte sinnet seg utover, og fikk millioner av mennesker over hele Frankrike til å ta til gatene, i sedvanlig fransk stil i protest mot alt mellom himmel og jord. Den uhørte freden,tenkte jeg, er den egentlige grunnen til alle opprør. Jeg hadde denne dagen bestemt meg for å selv gjøre opprør ved å flanere gjennom dette utilgjengelig snobbete sjette distriktet i Paris, med mål om å, i det minste i tanken, skride opp på barrikadene mot alt som irriterte meg med moderne fransk kultur. Høyest på denne listen sto konsekvensen av generasjonsopprøret i 1968, nemlig den totale dominans av en ny type politisk-ideologiskfunksjonærborgerskap som latet som om den talte på arbeiderklassens vegne, men som i realiteten opprettholdte sin egen maktstruktur gjennom en uendelig strøm av kvasi-intellektuelt tomprat. Av denne klassen hører de fleste kjente franske etterkrigsfilosofer til.
Tomprat, tenkte jeg, mens jeg krysset Boulevard Saint-Michel, og fortsatte nedover rue Vaugirard i retning Jardin de Luxembourg, er forutsatt av tre ting, bortsett fra fullstendig og uforskammet fryktløshet. Det første kriteriet for suksessfullt tomprat er karisma og væren, for jo mer man eksisterer i rommet, jo mindre plass trenger tanken. Å være er ikke å kunne. Det var nettopp av denne grunn at den berømte og smellvakre filosof-påfuglen Bernhard-Henri Lévy, selv student i Paris i 1968, i begynnelsen av sin karriere løp rett til fjernsyns- og radiokanalene, og ikke til datidens akademiske tidsskrift, som selv den gang tross alt hadde et viss kriterium for språk og materie for å bli akseptert til publikasjon. Milliardærarvingen Bernhard-Henri Lévy, det nærmeste man kommer moderne fransk adel, moralistisk forkjemper for de undertrykte verden over, men samtidig en typisk kvasi-intellektuel tomprater som like godt også debuterte med et intervju i pornobladet Playboy i 1983, og noen år senere giftet seg for tredje og siste gang med en skandaløs fransk-amerikansk silikonkroppskuespillerinne for narratives skyld. Litt i likhet med Sokrates og Xanthippe, skjønt på en noe mindre elegant måte.
Tomrom og plattheter er som kjent en form for språk i adelskapets kodeks, tenkte jeg da jeg svingte inn til venstre mot den berømte Jardin de Luxembourg, ifølge kåringer en av verdens tre vakreste parker, men som alltid hadde fremkalt en tom og platt følelse hos meg. Parken, anlagt av den fryktinngydende Marie de Médici på 1620 tallet, dronningmoren som nektet å gi fra seg makten til sin egen sønn Ludvig den trettende, og som inderlig ønsket seg 23 hektar med blomsterbed midt i Paris, konverterte og utvidet den gamle villsvinjaktparken som ble brukt av hennes sønn, som til da bare bare kunne oppvise stusselige 8 hektar. En stor hersker er en som sprer et tilsvarende tomrom rundt seg, tenkte jeg, og grøsset over de millimeterklippede plenene, linealrette grusveiene og plantasjer av trær av nøyaktig samme art, høyde og tykkelse.
Noe skjedde i vår europeiske kultur, innså jeg, mens jeg stoppet foran statuen av Marie de Médici. Noe skjedde i overgangen fra adelskapets jag etter tomrom og tomprat, til det senere politiserte akademiets tomme maktspråk. Fremstillingen av de Médicis overveldende kjole hadde den samme stoffligheten og kjøligheten som en grandios frossen norsk foss i januar.
Var det ikke alltid de senere borgerskapssønnene, nettopp de revolusjonære fra 1968, som latet som om de var en del av folket, som pratet tomt, nettopp over hodet på det samme folket? Tomprat er nedoverprat, tenkte jeg, akkurat som hoffkulturens tomme smiger, og husket med ett den sjarlatanaktige filosofen Jean-Paul Sartres oppoverprat som jeg alltid hadde mistenkt var nedoverprat i forkledning, og dermed absurd. Filosofer fra arbeiderklassen, som Albert Camus, som henvender seg nettopp til borgerskapet, og ikke sin egen klasse, prater aldri tomt. Ikke en eneste setning Camus har skrevet noensinne bærer tomhet i seg, hadde jeg lagt merke til. Grunnen er at han ikke har noe annet valg enn å prate oppover. En filosof fra arbeiderklassen har logisk nok ingen å prate ned til.
Jeg stoppet foran en av paviljongene, hvor det denne dagen stod en skuespillerinne og resiterte uforståelig moderne absurd poesi, og måtte plutselig tenke på det gammelgermanske ordet «skvalder», som betyr nettopp tomprat, men at det lignende ordet «galder» som etymologisk betyr besatthet, sinne, men i praksis manende trylleformler, dypest sett har den samme effekten, nemlig å generere fortryllelse gjennom å paralysere lytterens kritiske sans. Dette var forøvrig Odins oppdagelse der han hang i Yggdrasil med et spyd i siden og galdret ut i tomrommet etter å ha ofret seg til seg selv. Jeg fikk plutselig den vanvittige tanken om å klatre opp i et av trærne i parken, for å se tingene ovenfra, akkurat som adelsstanden og borgerskapet og selveste Odin der de alle hang som høye idealer i vårt kollektive minne. Jeg skjente hatten opp på en gren og klatret i ett byks etter, til de forbipasserendes store forbauselse.
Etter å ha fyrt opp min ukrainske pærerotpipe og dinglet litt befriende med bena, så jeg for mitt indre øye den mytiske forbindelsen mellom Jean-Paul Sartres punkterte venstre øye og Odins ofrede øye, som han vekslet inn til jotnen Mímir som pant for visdom, og hvordan den franske marxismen, som jo egentlig var bortforklaringer av marxismen, i sitt grunnvesen egentlig var både skvaldrende og galdrende. Bruken av galder var først og fremst relatert til elskovsmagi og seksualitet i vikingtiden, men marxistene, stormende og revolusjonære som de i sitt vesen var, hadde heller ikke kunne utrettet stort uten forførelsens kraft. Ja, hva hadde denne bevegelsen overhodet vært uten kvinnelige svermeres fantasi om befrielse fra patriarkenes åk samt den hemmelige drømmen om å gjennom statens allmektighet gjøre alle voksne frie menn til små barn man må gi moderlig bryst fra vugge til grav?
Sartres såkalte eksistensialisme, som egentlig er skumlest Nietzsche i tabloid format, er til syvende og sist den franske revolusjonens amputerte spøkelse, tenkte jeg videre. Det revolusjonen symboliserte var å kutte båndene til fortiden gjennom å skille elitens fysiske hoder fra deres overveldent brodert-bekledde legemer. Hodene ble lagt i vakre kurver, mens kroppene rullet ned i groteske graver. Det man ikke var klar over var at man dermed skapte et nytt kjøttløst vesen, helt uten den fysiske antennen kroppen presenterer. I denne kroppsløse versjonen av mennesket finnes ikke kjeller eller soliditet, ei heller organer og fortid, da minner av betydning stort sett er en sanserfaring som skrives inn i organismen selv. Det er jo nettopp derfor Odin adopterte jotnen Mímirs avkappede hode som rådgiver: et vesen uten kropp og følelsesliv som nødvendigvis må mangle moralsk kompass, og vil alltid prioritere makt og maktspråk på bekostning av alt annet. Sartres senere bortforklaringer av Sovjetunionens Gulag, helt frigjort for humanistiske skrupler, representerte det samme fenomenet.
Plutselig vettskremt over å utfordre selve urfaderen fra min egen kultur, hoppet jeg de tre meterne ned fra grenen jeg satt på, mens jeg tviholdt på både pipen og renessansehatten, som i kraft av sin størrelse heldigvis bremset fallet betraktelig. Jeg gikk ut av Jardin de Luxembourg på nordvestre side tankefull og stadig røykende. Oppover rue Bonaparte bredte den evinnelige hvitkalkede Haussmannsarkitekturen seg; lys, luftig, hygienisk, og tom som den var. Ja, når alt kommer til alt ganske så kjedelig, til og med denne arkitekturen er i seg selv en egen form for frossen tomprat, sa jeg høyt til meg selv, men på norsk slik at de nysgjerrige turistene som trippet rundt, skulle forstå så lite av det som mulig.
Selv om Haussmanns planarkitektur var vakrere enn det meste annet fra vår egen tid, var det noe med dette monumentale og åpne som stadig skulle bygge seg vekk fra middelalderens og renessansens pestbefengte trange, men derfor akk så intime og menneskelige strøk, som til syvende og sist virket fremmedgjørende og psykologisk destabiliserende på meg. Denne antiseptiske arkitekturen, som begynte med Victor Considerants sosialteorier på 1840 tallet, endte i le Corbusiers dystopiske Plan Voisin om å rasere hele det 4rde distriktet i Paris, forøvrig det aller vakreste distriktet, for å erstatte det med gigantiske, identiske høyblokker som skulle stå så langt fra hverandre at man ville sett solen hele dagen til alle årets tider. En leninistisk planarkitektur som heldigvis ble skrinlagt i 1925, men da bare etter knappest mulig flertall motstemmer i byrådet.
Selv allmektige teknokrater og funksjonærer har sine grenser, tenkte jeg lettet, da jeg passerte Lycée Privé Saint Hilaire og svingte opp mot Boulevard Saint-Germain-des-Prés, som var veien til Jean-Paul Sartres berømte stamkafé Café de Flore. I virkeligheten var både Sartre og hans muse Simone de Beauvoir dypest sett gymnaslærere og funksjonærer både av lynne, utdannelse og språk, men også nettopp del av denne nye klassen politiske filosofer med en skreddersydd karismatisk PR-plan i kladdeboken. Den vakre borgerlige kjederøykende pseudomarxsisten Simone de Beauvoir med sine lure sammenknepne øyne, tenkte jeg, mens jeg knep øynene sammen og røykte videre på min kjernesunne bringebærbladtobakk. Denne opportunisten og posøren og såkalte feministen, som gjennom sitt meditiserte forhold med Sartre tanket næring fra myten om skjønnheten og udyret, mens hun privat stablet sine litterære selvfølgeligheter i bøker myntet på middelklassens mobb av moralister som egentlig drømte om å leve frie i hennes brune alle-ligger-med-alle strømper.
Jeg hadde hatt et eksemplar av «Det andre kjønn» i en årrekke i biblioteket, men kastet boken til slutt, trett av å håpe på at humbug kan vokse på en. Heldigvis har da fransk litteratur Marguerite Yourcenar eller Marguerite Duras som motstandsløst demonstrerer kvinners eksistensberettigelse i kunsten gjennom selve verket, og ikke aggressiv feminisme i noen som helst slags form, tenkte jeg. For ikke å snakke om mystikerinnen Simone Weil, som likeledes kunne blitt til noe, hadde hun ikke dødd så alt for tidlig.
Det er noe uhyggelig erotisk med en tomprater som har sjarm, tenkte jeg videre. Fordi man kan fantasere seg selv inn i tomrommet personen skaper, og dermed bli forført av overbevisningskraften i seg selv, og ikke kaste bort tid på selve innholdet. Ja, hvordan hadde de franske meditiserte etterkrigsfilosofer egentlig stått seg uten sin erotiske kraft, ja erotiske makt, som derav fulgte? Jeg måtte tenke på den pedofile postmodernisten Michel Foucault, som hadde bodd et stykke videre nedover mot Rue Vaugirard, ikke langt unna, og som hadde sittet som høytlønnet avdelingsleder i Paris VIII universitet med all mulig makt i verdens intellektuelle sentrum, mens han samtidig kritiserte makten som fenomen i verk etter verk. I senere tid har vi fått vite at Foucault hyklet, løy og forgrep seg gjennomtrengende på gråtende små gutter til hysjende applaus fra både Frankrikes intellektuelle elite og det lokale politiet.
Nærmest det samme gjaldt også Sartre og de Beauvoir, i sær sistnevnte, som fikk sparken fra Lycée Molière i Paris første gang i 1939 og senere i 1943 etter å ha hatt kjødelige forhold til mindreårige elever på samme skole og av sitt eget kjønn, forøvrig ifølge ofrene, som ikke delte sine historier før meget senere, også godt hjulpet av Sartre selv. Resten av livet engasjerte de Beauvoir seg kraftig for å redusere den seksuelle lavalder til intet. Det mest notoriske eksempelet var rettferdiggjørelsen av hendelsene i den såkalte Versailles-affæren i 1973, der tre prominente og godt voksne menn sto for retten anklaget for å ha hatt omgang med både gutter og jenter mellom 13 og 14 år. Oppropet til overgripernes forsvar ble også signert Sartre selv, Michel Foucault, og åtti andre intellektuelle inkludert Roland Barthes og Jacques Derrida, med andre ord hele den del av den franske eliten som hadde tompratet som sin ytterste spesialitet, ja som i tilfellet Derrida hadde konseptualisert og krystallisert tompratet ned til et metodologisk rammeverk for å omhylle sitt eget skvalder.
Jeg måtte tenke på Sartres absurde utsagn, sitert verden over: Friheten er ikke å kunne det man vil, men å ville det man kan. Eller enda bedre fra L’Être et le Néant i 1943 : vi er en frihet som velger, men vi velger ikke å være frie: vi er forbannet til å være frie. Og hvor annerledes farget blir ikke disse utsagn når de får sin egentlige bismak av frihetens tilsynelatende konsekvens, nemlig oppvåkningen av det narsissistiske monster som søker sin bortkomne kropp gjennom lyden av spjærende mindreårige jomfruhinner?
Jeg nærmet meg det store krysset hvor rue Bonaparte traff Boulevard Saint-Germain, og merket jeg var blitt svært uvel, både av den overveldende støyen og forurensningen som steg opp fra trafikkaoset, og av tanken på denne delen av den franske elitens vampyraktige behov for å nære seg av barns uskyld, samt min egen pærerotpipe som nå var både tom og samtidig sviende glovarm. Min idé hadde i dag vært å sette meg ned i Cafe de Flores, og bestille en dobbel espresso, og fordype meg, i det minste i drømmen, ned i den gamle parisiske etterkrigsmyte om livlige diskusjoner om samfunn og filosofi på cafeer og fortau. Men jeg var kommet til et endepunkt. I panikk og ren revolt styret jeg nedover en tilfeldig sidegate så langt nord mot Seinen jeg kunne komme, og gjemte meg i den dypeste kroken i en liten trang og mørk bar med hvelvet tak som så ut som om den var bygget i det 15de eller 16de århundret.
Med skjelvende hender tok jeg frem L’homme Révolté av Albert Camus fra vesken og dukket så raskt som mulig ned i de vidunderlige strukturerte setningene for å gjenfinne troen på menneskeheten. Camus, en fransk algerisk såkalt piednoir, født inn i en lutfattig familie av analfabeter, dukker i dette skriftet fra 1951, forøvrig et av de mest velskrevne verk fra fransk filosofihistorie, ned i det fenomenologiske ved opprøret og revolt som indre vekkelse, samt hvordan impulsen definerer menneskets vesen og misjon i sin opphøyede tilstand, likesom den mest nedrige. «Det absurde», skriver Camus, er den ene virkelighetsoppfattelse som forutsetter det selverklært legitime mord på et annet menneske, og enda sterkere selvmordet, som i seg selv er en fornektelse av det som av alle ting bærer mest mening i seg, nemlig det å i det hele tatt være født. Den indre revolten, skriver han, er det eneste menneskelige instinktet som kan styre oss gjennom det absurde, og er en nøkkel til indre mening, og som, fritatt fra religionenes eller dogmatikkens mangel på behov for opprør, gjør at vi forstår oss som en del av menneskeheten, eller dermed alle de andre som også revolterer, og at vi dermed ikke er alene. Eller mer elegant resymert: Je me revolte, donc nous sommes. Dette, tenkte jeg lettet, mens jeg vinket etter nok et lindrende glass algerisk rødvin som duftet av sedertre og nellik, er ensomhetens remedie, og den egentlig eksistensialisme.
Ikke uten grunn hadde Sartre og Camus, som begge begynte som modige unge menn i den tidlige og naive kommunistiske bevegelsen, naturgitt kommet på kant med hverandre over tidens løp. Camus, etter den andre verdenskrig aktiv som freelancejournalist og essayist, var blitt en frittenkende humanist som nå totalt tok avstand fra både marxismen og statsinstitusjonene som strengt tatt nødvendig for mennesket, samt det absurde som noe annet enn en utviklingsfase i menneskehistorien, ja en slags eksistensiell midtlivskrise i verdens kunst og filosofi. Jo mer Camus snakket, jo mer ble Sartre den gang selvsagt irritert. Jeg så på det tomme glasset og tenkte antistatelig at det byråkratiske tompratet, det vage, det spøkelsesaktige, siden den gang og på tross av alt i dag hadde etablert seg som et retorisk premiss for det meste av både politikken, kunsten og filosofien. Dekretet, protokollen og den moralsk selvfølgelige læresetningen har blitt til den eneste fungerende retoriske form som i den mekanisk reproduktive virkeligheten repeterer sin egen mangel på hensikt, og gjennom denne handlingen dermed blir hensiktsfull. Jeg tømte det nye glasset i en eneste mekanisk bevegelse, og undret meg plutselig om jeg ikke selv nå satt og pratet nonsens på ekte fransk vis.
