Internasjonalt samarbeid er opplagt nødvendig. Mange politikere har vel tenkt at slikt samarbeid ville svekke bindingen til det nasjonale. Det har vist seg å være ønsketenkning, skriver Kjell Madsen.
Svensk, dansk og norsk kultur har mye til felles, men mange nasjonale særtrekk finnes. Tre nasjonale kulturer altså. Ingen ville finne på å kalle dem tre sivilisasjoner. En sivilisasjon er langt mer omfattende og fremfor alt ekspansiv.
Slik også i antikken. Gresk kultur ble spredt ved kolonier rundt det østlige Middelhavet, men først med erobreren Alexander oppstod en hellenistisk sivilisasjon. Senere dominerte den gresk-romerske sivilisasjon, og med den får begrepet preg ikke bare av det ekspansive, men også av forbløffende stabilitet.
Kulturer kan være lokale eller internasjonale, blomstre opp og raskt forsvinne, som estetiske trender av typen art nouveau og art deco, «hippiekultur» på 60-tallet, ny ekspresjonisme på 80-tallet. Kulturelle uttrykk kommer og går, sivilisasjonen består. Den kan overleve forrykte keisere, kriger og revolusjoner. Sivilisasjoner har forfalt og gått til grunne, men for å fortjene navnet må de først ha vist utholdenhet gjennom forvandlinger, staying power.
De misjonerende religioner, buddhisme, kristendom og islam, kan med en viss rett sies å ha skapt nåværende sivilisasjoner. Men kulturelle forskjeller er så store at religion neppe kan definere sivilisasjon i dag. Kristendom i Mexico er ikke som i Etiopia, zen i Japan ikke som zen i California. Islam i Indonesia er vesentlig mer tolerant enn islam i Saudi-Arabia. Kinesisk sivilisasjon synes å være den minst metafysiske, filosofiene legger vekt på riktig livsførsel og respekt for autoriteter. Mao sørget for at det eldgamle riket for første gang adopterte en vestlig ideologi, kommunismen. Den viste seg som en effektiv fornyer av den keiserlige tradisjon.
Den store persiske sivilisasjon ble islamisert av arabere. Erobringen i 651 er et av historiens mest skjebnesvangre nederlag. Flere senere bidrag til litteratur og vitenskap som antas å være arabiske, er i virkeligheten persiske. Fra Persia har vi også den dype dualismen, lys versus mørke, som Vesten er så fortrolig med.
Nazi-regimet blir med god grunn omtalt som et sivilisatorisk sammenbrudd. Det er ikke tale om et kulturelt sammenbrudd. Det tilsier at en moderne sivilisasjon må stå for de mest fundamentale verdier. De konstituerer stabilitet. Når et regime ikke respekterer dem, kan det ikke bestå lenge.
Opplysningstiden lanserer Fornuftens domstol
Fornuften var ifølge flere opplysningstenkere på 1700-tallet den eneste trygge basis for et godt samfunn. Andre henviste til Naturen. Forskjellen ble i praksis liten, for i begge tilfeller ble vekten lagt på det universelt menneskelige. Den ene felles menneskenatur fikk et moralsk uttrykk i universelle menneskerettigheter, etter hvert tenkt som basis for en verdenssivilisasjon.
Romantikken står for en annen orientering. Der fremheves det særegent lokale, spesifikke kulturer slik de består i kraft av historie, legender og myter, sans for folkediktning, og annen folkekunst. Når slike tradisjoner blir politisk potente, blir det tale om nasjonalisme. Nasjonalisme er utvilsomt den viktigste variant av «identitetspolitikk». Nasjonal kultur er den politisk mest tungtveiende form for kultur.
Opplysningen erklærte at moralske normer, religiøse forestillinger og nasjonale tradisjoner må stilles for Fornuftens domstol, som avgjør hva som bør bevares, eventuelt i revidert form. Romantikken ble politisk konservativ da den nektet å underkaste seg en slik domstol.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Mange slags ideelle imperiene
I kolonitiden la de oversjøiske imperier etter hvert stor vekt på et ideelt image. Det gjaldt å «sivilisere» asiater og afrikanere, det vil si knytte dem verdimessig til makten. Det nye mottoet ble særlig klart artikulert i fransk imperialisme: la mission civilisatrice. Man forstilte seg «le devoir de civiliser» – det vil si plikten til å sivilisere. Både før og siden har makthavere sett seg tjent med å tvinge egen sivilisasjon på andre. Disse andre kan også undertrykke noen, følgelig kan kolonimakten i noen tilfeller ha virket befriende.
Respekt for lokal kultur kan være preget av misforståelser. En venn av meg på hinduistiske Bali med kjennskap til øyas historie fortalte at i riktig gamledager, før europeerne kom, var kastevesenet ikke så viktig. Den nederlandske kolonimakten ville etter hvert være ideell på den respekterende måten, og man visste at kaster er sentralt i hinduismen. Følgelig sørget man for at kastevesenet ble styrket på Bali. Det regnet min venn som ugunstig. Det hører med i bildet at kolonimakten kunne administrere mer effektivt gjennom høykastene.
Makt og innflytelse finnes i mange former, til dels overlappende, derfor tror jeg noe er vunnet ved å tenke begrepet «ideelt imperium» litt flytende, uten entydig definisjon. Et slikt imperium trenger ikke å være en statsmakt, den kan også være en internasjonal organisasjon som FN eller en varig internasjonal bevegelse i kunst og arkitektur, noe jeg kommer tilbake til. Den moderne nasjonalstaten engasjerer seg ofte i middelsstore imperier av typen NGO-er. Disse ønsker penger og staten ønsker å fremstå som ideell.
Sammenvevde tradisjoner
Det er nærliggende å anta at opplysningstidens verdier motarbeider nasjonalisme mens romantikkens verdier støtter den. Dette blir likevel noe misvisende, for tradisjonene har vært sammenvevd i mer enn 200 år. Også opplysningen er for lengst blitt en tradisjon.
Sammenvevingen begynte i den store franske revolusjon, som var nasjonalistisk. Det gamle regimet ble feid vekk; nå skulle makten utgå fra folket, nasjonen. Nasjonalismen ble styrket da andre stormakter gikk til krig mot det revolusjonære Frankrike. Det universelt menneskelige ble fremhevet av en nasjonalstat som med Napoleon ville overbevise resten av Europa om at Fornuften snakker fransk. Det er ikke et enestående tilfelle, erklæringer om det universelt gyldig bærer preg av tid og sted. Det gjelder ikke minst den amerikanske Declaration of Independence, 1776, som er i hovedsak er en lang rekke anklager mot den engelske kongen.
Stater som kjenner seg kallet til å forbedre verden, er ofte fatalt uvitende om kulturers egenart. Antropologer med kjennskap til Afghanistan advarte forgjeves mot prosjektet om å omforme landet til et liberalt demokrati. Der var Napoleons gjenferd på ferde, ideen om å utvide modernitet med militære midler. Nok en gang var det «plikt til å sivilisere».
Nasjonalstater er en styrke for en sivilisasjon
En sivilisasjon rommer flere nasjonale kulturer. Det betyr ikke at nasjonalstatene er tjent med flerkultur (såkalt multikulti). For da har man idealisert et klart skille mellom kulturene. I en kulturelt ensartet nasjon oppstår distinksjoner uavbrutt, de er bevegelige og skifter stadig, avhengig av hvem man kommuniserer med, og om hva. Oss/dem er en bevegelig konstellasjon basert på ulike typer av sympatier: politiske, sportslige, estetiske etc. I flerkultur-samfunnet er en overordnet distinksjon fastlagt ved kulturen. Det er langt mer splittende.
Folk er uenige. Hvordan leve sammen på en sivilisert måte? Det holder ikke med borgerskap i Fornuftens rike av allmenne prinsipper. Nasjonalstaten har lagt til rette for det stridbare, vennlige mangfoldet i moderne tid, forutsetning for liberalt demokrati. Felles tradisjoner muliggjør et fredelig «uenighetsfellesskap». Uten slike er det verre. Det har vært en styrke for vestlig sivilisasjon etter 1945 at den rommer flere stabile, demokratiske nasjonalstater.
I flere år har det vært en akademisk øvelse å fremheve det verste i vestlig historie. Hvem klarer å gjøre det enda grundigere? Jeg har hørt en anerkjent forfatter erklære at Auschwitz er et genuint uttrykk for Vestens verdier. Antakelig har ingen annen sivilisasjon dyrket en slik selvforakt – en pervers variant av kristen syndsbevissthet. Islam derimot har lenge dyrket forurettet selvhevdelse. Det ortodokse Russland har nå lagt seg på samme linje.
Nasjonalismen på tiltalebenken
Det nasjonalismer har felles, er anti-imperialisme. Oppløsning av gamle imperier preget 1900-tallet. Først i Europa (Habsburg-riket oppløst i 1918), så etter andre verdenskrig i Asia og Afrika. Det var ikke konservative som kjempet nasjonalismens sak, som tvert om var sterkt preget av revolusjonens ideer.
I flere europeiske land er den politiske kulturen i dag preget av radikal anti-nasjonalisme. Ikke sjelden blir vi fortalt at nasjonalismens sanne ansikt er fascisme. Norsk nasjonalisme er stadig sterk og klar, men man snakker ikke høyt om den. Det ville visst være som å innrømme fascistiske tilbøyeligheter.
Makthavere våger heller ikke å innrømme at store problemer har oppstått med masseinnvandring. De frykter at høyreradikale partier får vind i seilene. Tausheten og sensureringen har hatt nettopp den virkningen. Utrolig nok synes Storbritannia, liberalismens gamle høyborg, særlig hardt rammet av forbud mot det staten regner som «harmful». I Norge har Abid Raja, politiker med pakistansk bakgrunn, våget å omtale islamsk konservatisme blant unge muslimer som uforenlig med liberal kultur. Andre har våget å rose ham for motet.
Det hjalp ikke å anklage svensker som støtter Sverigedemokraterna for å være rasister og nazister. Alternative für Deutschland er et mer radikalt parti som kontinuerlig fordømmes i tyske medier, noe som later til å øke oppslutningen. AfDs uhyggelige styrke er først og fremst en konsekvens av Angela Merkels åpne grenser, hennes suverene «Wir schaffen das». Kampanjene mot nasjonalisme fortsetter og det radikale høyre styrkes.
EU: et ideelt imperium
Internasjonalt samarbeid er opplagt nødvendig. Mange politikere har vel tenkt at slikt samarbeid ville svekke bindingen til det nasjonale. Det har vist seg å være ønsketenkning. Selvsagt er EU anti-nasjonalistisk, men den har ikke klart å skape europaborgere. FN har ikke klart å skape verdensborgere. Man undervurderer folks tilknytning til nasjonen og dens historie. EU vil fornye og styrke det ideelle imperiets dyder. De som motsetter seg en stadig tettere union – etter hvert ganske mange – blir regnet som usiviliserte innfødte.
Mennesker kan kjenne samhørighet med menneskeheten eller med alt levende. Det handler da om en filosofisk eller religiøs overbevisning. Organisasjoner kan ikke skape en slik altomfattende samhørighet, de kan bare appellerer til den.
Utvilsomt kan noe klamt, selvtilfreds, pompøst og aggressivt hefte ved nasjonalisme. Det samme gjelder anti-nasjonalisme. EUs politiske elite har vondt for å innse grensene for sin ideelle myndighet. Unionen synes å lide av imperial overreach. Nå kan vi glede oss over den vestlige sivilisasjons staying power: Den tåler både klam nasjonalisme og intens anti-nasjonalisme, og Donald Trump.
Det er lett å si at også vår sivilisasjon en gang går til grunne, men hvem kan forestille seg hva det innebærer, hva det vil si? Flere kunstnere, ikke minst filmskapere, har riktignok gitt oss forestillinger om sivilisasjonens undergang.
Brutalismens synlige imperium
Modernisme i arkitektur utviklet seg til mer enn en kulturell trend blant flere. Den ble langvarig og ekspansiv og kan regnes som et slags ideelt imperium, mer effektivt anti-nasjonalistisk enn EU. En modernistisk bygning kan stå hvor som helst. Brudd med omgivelsene forstås som tegn på radikalt fremskritt. Vi har å gjøre med et brutalismens imperium.
Det ligger i kortene at modernismens tilhengere fordømmer en bevegelse som fremhever og finner inspirasjon i fortidens kunst og arkitektur. Et av modernitetens favorittord settes inn: «reaksjonært». Faktisk handler det om innsikt i feilgrep begått av tidligere ideelle imperier. Et konsekvensrikt feilgrep stammer fra opplysningstiden, nemlig ideen om at fremskritt er historiens innebygde kurs, slik at forandring alltid innebærer fremskritt. Selv om det ikke ser slik ut, særlig ikke for folk uten faglig innsikt. Igjen minner folket, den trege massen, om usiviliserte innfødte. Den faglige ekspertisen antar at folk vil venne seg til fremskrittet. Man har jo fortalt dem at fortidens skjønnhet handlet om privilegier og prestisje, i dag klarer vi oss godt den slags… Dette budskapet virket en gang aktuelt og overbevisende, nå inngår det i sivilisasjonens erindring.
For å motstå tilvenning til det heslige og brutale vil det være klokt i å gi det vakre og vennlige mest oppmerksomhet. Noe jeg dessverre ikke har klart her.
