World Wide Kitsch-konkurransen i klassisk maleri har som mål å fremheve humanistiske avbildninger. I årets utgave mottok konkurransen flere søknader enn noensinne, men samtidig var juryen så streng som den aldri har vært tidligere. Blant finalistene var det kun enogtyve malere, og efter flere vanskelige avgjørelser ble det kåret to vinnere, henholdsvis i kategoriene Landskap og Portrett.
Én av dem er den amerikanske maleren Shaun Roberts, førsteemanuensis ved Stephen F. Austin-universitetet i Texas, og forkjemper for et alternativ til de barbariske tilstander Vesten har vært vitne til de siste årene.
Budbringeren
Hans verk «Budbringeren» vant både den populære avstemningen og juryens hovedpremie.
– Gratulerer, Shaun Roberts! Hva tenker De om å gå seirende ut av denne konkurransen?
– Mange takk! Å vinne denne konkurransen er en stor ære for meg, fordi jeg kjemper mot de beste malerne på mitt felt. Jeg beundrer flere av dem og har spesielt stor respekt for medlemmene av Memorosagruppen, sier Roberts.
– Hva handler «Budbringeren» om?
– I maleriet får vi kontakt med en sjømann, eller kanskje er han en såret soldat, eller røver, og allikevel kunne han vært deg eller meg. I hånden holder han en fugl som har et brev knyttet rundt foten. I bakgrunnen er står skip i fyr og flammer; vår egen skute krenger og er muligens synkeferdig. Det er uklart om han mottok eller er i ferd med å sende brevet. Han holder sin andre hånd til brystet og ansiktet gir uttrykk for katarsis, som om han allerede har akseptert nederlaget som har, er, eller skal til å utspille seg, sier Roberts
Behovet for å fortelle historier
Shaun Roberts’ arbeider ser ut til å ha fått et heldekkende strøk med undergangsstemning, med motiver fulle av blussende flammer, død, og fortvilelse. Hans prisvinnende maleri er oppløst som et Tizian -eller Nerdrum-bilde, og gløder som en Rembrandt.
Men slik har det ikke alltid vært. For et par år siden malte Roberts heller lystige, farvefulle bilder med motiver fra utradisjonelle synsvinkler, og mer «utklippede» figurer. Men én ting har han holdt fast ved: viljen til å fortelle en historie.
– Jeg har alltid beundret malere og historiefortellere, og det at verker lavet for hundre -eller tusenvis av år siden fortsetter å gjøre sterkt inntrykk på meg. Kanskje var det dette som gjorde at jeg bestemte meg for å bli maler. I likhet med mine mentorer, forsøker jeg å lave tidløse fortellinger, badet i det pastose, sentimentale, og sanselige. I disse kaotiske tider er historiefortelling mer relevant enn noensinne. Samfunnet er i ferd med å ødelegge de klassiske verdiene. Meningsfulle relasjoner erstattes av sosiale medier, hvilket løsriver oss fra hverandre eller fordreier virkeligheten, og jeg mener dette er med på å fjerne vår evne til medmenneskelighet. Det er ingen sak å umenneskeliggjøre noe eller å bli umenneskeliggjort. Man kan argumentere for at mangelen på empati har spilt en stor rolle i de graverende omstendighetene vi globalt står overfor. Empati er nettopp det jeg ønsker å gjeninnføre, gjennom universelle fortellinger, sier Roberts.
Overvinnelsen av umenneskeliggjøringen
– Mangel på empati kan være resultatet av at menneskene er i ferd med å miste kontakt med arketypene. Kjærlighet, død, fødsel, trangen til å beskytte sine egne, og så videre… er aspekter ved livet som blir undertrykt i et sterilt, byråkratisk system. Hvordan kan man reversere denne trenden?
– Jeg er helt enig. Det er definitivt et problem, men jeg vi hevde at det finnes en enkel løsning på dette. Først og fremst må man gjøre det til en vane å lese hver dag, og da mener jeg den beste litteraturen, altså klassikerne, ikke alt det andre søppelet. Å lese et mesterverk kan gjøre at du atter forenes med arketypene gjennom karakterenes opplevelser. Dertil vil jeg anbefale å begrense tiden på sosiale medier. Kom deg ut i naturen, slå av en prat med noen. Sett deg et stort mål.
Umenneskeliggjøringen, som Shaun Roberts påpeker, finner man i alt fra abstrakt og ironisk kunst til rasering av klassiske skulpturer, så vel som sensurering av klassisk litteratur.
Å lave den koblingen er egentlig uhørt, men man kan argumentere for at modernisme og ikonoklasme enes i deres avsky for mennesket, dets hode og kropp — med en tilsynelatende skjult lengesel om å utradere seg selv.
Roberts’ alternativ til kaoset, som han selv nevner, er en gjenforening med klassikerne, det vil si alt det beste som menneskene har skapt, på tvers av disipliner. Har de en fellesnevner? Man kan argumentere for at klassikerne forenes i den grad at de representerer et nesten uoppnåelig ideal, men som ikke dermed sagt er fremmedgjørende slik som kunsten.
– Hva er idealet å strebe efter i maleriet?
– En viss grad av naturalisme er viktig, på den annen side er målet å formidle et inderlig øyeblikk som kan føles like virkelig som en personlig opplevelse eller en levende drøm. Jeg kombinerer fremgangsmåter som jeg finner i arbeidene til de gamle mestere ved å pusse ned lerretet, tåkelegge bakgrunnen ved bruk av bestemte linjer for å gi inntrykk av bevegelse, og ved justering av lyset. Jeg ønsker med andre ord å forbedre naturen, slik at handlingen kommer tydeligere frem. Mine malerier er ment å være poetiske, ikke kun en avbildning, men en universell fortelling som alle kan relatere til.
Den smale sti
– Hvilke malere eller andre type diktere har inspirert Dem i størst grad?
Jeg kommer ofte tilbake til Caravaggio, Rembrandt, Odd Nerdrum, Tizian og Vélasquez. Diktningen til Homer, samt Wolfram von Eschenbachs Parzival. For øyeblikket pløyer jeg meg gjennom Greven av Monte Cristo av Alexandre Dumas, Poetikken av Aristoteles, Helten med tusen ansikt av Joseph Campbell, Bach, Puccini, Allan Pettersson, Vaughan Williams, Richard Strauss, Mark Reizen. Listen er lang, men jeg heller ofte mot dyktige historiefortellere og filosofisk anlagte diktere.
Shaun Roberts innrømmer at han sannsynligvis ikke hadde vært mye til maler uten sine inspirasjonskilder, det vil si at hans arbeider hadde vært overfladiske og manglet poesi.
– Jeg ville ikke ha forkastet den kantianske tenkingen fra mitt arbeide, sier han og legger til at han, til tross for dette, fortsatt ville ha lukket dørene for avantgardistiske -og postmodernistiske ideer, da han alltid har hatt en lengsel efter å bli en dyktig håndtverker.
Som de fleste mennesker født på denne kloden, fikk ikke Shaun Roberts modernismen inn med morsmelken. Det skrittet er det mange som tar når de skal bli såkalt «ansvarsfulle voksne». De som lar være og heller velger å bli dyktige malere, blir av samfunnet sett på som ubrukelige.
Dette er et stort problem. Før klassisk arkitektur atter blir den konvensjonelle måten å bygge på, vil dyktige håndtverkere fortsette å slite på et samfunnsfelt som stadig blir mindre. Når det er sagt er Roberts en smule håpefull, som man er nødt til å være.
– Der jeg bor er det som de fleste andre steder få muligheter for klassisk figurative malere. Men jeg vil være optimistisk og si at jeg ser en gradvis forandring. De siste årene har mine malerier fått være med på flere utstillinger. Å velge det klassisk figurative maleri er å velge den vanskelige vei.
Og vanskeligere skal det bli.
Sivilisasjonen er stolt samarbeidspartner med World Wide Kitsch. World Wide Kitsch-konkurransen arrangeres hvert år i november. Abonnér på Kitschens Nyhetsbrev for å motta informasjon om fremtidige konkurranser.
