Det holder ikke å bevare Nationaltheatret som en etterlevning. Her må det spilles teater, for svingende!

Publisert 4. juli 2022 av

Statsbygg har lagt den sårt tiltrengte oppussingen av Nationaltheatret på is fordi kostnadsøkningen – tradisjonen tro – har gått ut av kontroll. Alternativet som skisseres av statsråden er å gjøre bygningen om til museum og flytte teateraktiviteten under jorden på Tullinløkken. Det påstås at dette er til det beste både for statskassen og for norsk scenekunst. 

Er det egentlig noen som har troen på at det blir noe rimeligere å bygge en helt ny, underjordisk scene noen kvartaler unna? Hva vil det ha å si for integriteten til norsk teaterkultur hvis man etterlater scenekunstens høyborg til nedfalls og søker tilflukt i bunkersen? 

Jeg mener det er en verdi i det å kunne stå på den samme scenen som Johanne Dybwad en gang spilte på, eller sitte i samme sal som Henrik Ibsen en gang gjestet. Det kalles tradisjon, og er noe norske myndigheter bør slutte å kimse av, slik de har gjort med tradisjonen tilknyttet ærverdige institusjoner som Deichmanske og Nasjonalgalleriet. De med hjerte for teater kan ikke sitte som lammet og se på at myndighetene gjør samme feil med vårt elskede Nationaltheater.

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Verdien av sunne tradisjoner

Lille Norge har en rik teatertradisjon, og i sentrum for den tradisjonen står et av Europas vakreste nasjonalteatre – tegnet av selveste Henrik Bull. I denne sal har Henrik Ibsen sittet og bedømmet oppføringer av sine egne sjeleopprivende drama. På denne scenen har Johanne Dybwad spilt Mor Aase, Per Aabel Jean de France og Toralv Maurstad deklamert Sokrates. I denne sal har også Liv Ullmann regissert Onkel Vanja, og Sergei Rachmaninov fremført sin andre klaverkonsert, dirigert av vennen Johan Halvorsen. 

At Nationaltheatret har en mangfoldig historie er det få som bestrider. Striden handler om hvordan vi skal forholde oss til denne historien. Hvis staten gjør et levende teater om til et museum, fratar den institusjonens aktualitet med det samme. Nationaltheateret blir en del av historien, i stedet for at historien blir en del av Nationaltheatret. 

I en ellers kaotisk verden, skaper sunne tradisjoner en opplevelse av tilhørighet og samhold. Det er noe vi bør ta vare på. Så lenge Nationaltheatret brukes som en aktiv scene, representerer det en levende tradisjon. Blir det et museum, blir det kun historie. 

Henrik Bulls tegninger av Nationaltheatret.

Publikumsmagnet

Har myndighetene tatt med i betraktning hvilken betydning denne tilsynelatende trangen til å bygge nytt fremfor å holde i live vil ha for publikumsmassen? For man kan ikke nekte for at en bygnings historie – hvis rikfoldig – er en publikumsmagnet.

Når mennesker besøker La Scala i Milano, Burgtheater i Wien eller Bolsjojteateret i Moskva, er det ikke bare for å se selve oppsetningen men også for å oppleve den historien og tradisjonen som bygningen representerer.  

Man ikke kjøpe seg til tradisjon. Det er noe som må bygges over tid. Den historie og de begivenheter Nationaltheatrets vegger har vært vitne til handler ikke bare om fortiden, men vel så mye handler den om å være til inspirasjon for nåtiden. 

Ikke henvis teaterlivet til skyggenes dal

Nationaltheatrets plassering er ingen tilfeldighet – midt imellom Storting, Slott og Universitet – men snarere resultat av en lang kamp. En gang i tiden forsøkte de mektige autoriteter å forhindre at et teater ble plassert midt i maktens smørøye. Nå forsøker en av de samme krefter å forvise teateret til en underjordisk scene på Tullinløkken. 

Bjørnstjerne Bjørnson ville nok funnet det noe ironisk at de arge og brusende ord han skrev til Universitetet, Regjering og andre autoriteter som ikke ville ha et teater i Studenterlunden, skulle få fornyet aktualitet mer enn hundre år senere:

«Det ærede universitetskollegium nærer betenkeligheder ved at lægge theatret mellem kongeborgen, universitetet og storthingsbygningen – med disse danner theatret ingen passende foræning. Forsaavidt hermed menes institutionerne, som husene tjener, tør vi gjøre oppmerksom paa at theatret skjærper sandsen for den fri forskning og retfærdighed, som hine institutioner skal fræmme, og revser den humbug som kan samle sig i dem.»

Nationaltheatrets plassering på Johanne Dybwads plass vitner om et prisverdig ideal om hvilken rolle teateret og kulturen skal ha i norsk offentlighet. La oss beholde ideen om teateret som en sanseskjerper, sjeleryster og moralrefser, som fra de tragiske scener minner samtidens autoriteter om de evige menneskelige temaer. 

Hvilket ideal strekker man seg etter hvis et teater gjemmes bort i en underjordisk scene? Og hva forteller det om teaterets rolle i det norske samfunnet? Nei, under bakken hører bare ormer til – intet nasjonalteater.

Hvem gjør i dag bot ved å krype på sine knær opp mot alteret? Hvem ...
Ved Akerselvens utløp dufter det atter av tjære. Det første ens øye møter er de ...
Lørdag 2. april skinner solen i hovedstaden. Allikevel flokker mennesker inn på Galleri Haaken for ...