Hvem er egentlig Charles Taylor?

Publisert 12. august 2020 av

Hvis man lurer på hvem som kan være en verdig kandidat til rollen som nåtidens mest innflytelsesrike filosof, bør kanadieren Charles Margrave Taylor utvilsomt hevdes å være en god en. I sitt 88. år er kanadieren fortsatt fagfilosofisk aktiv som professor emeritus ved McGill universitet, og kommenterer stadig tingenes tilstand i det offentlige rom. Nå er det alltid vanskelig, for ikke å si kontroversielt, å rangere tenkere listevis, men Taylor har gjennom sitt lange liv og sin tilsvarende lange karriere rukket å filosofere både vidt og bredt, men også høyt og lavt. Han har kommentert utviklingen til alt fra kunstig intelligens til politisk filosofi. I tillegg til dette har han også prøvd seg som politiker i et forsøk på å aktivt implementere nye endringer inn i den samfunnsstrukturen han er del av.  

Taylor har med andre ord ikke bare forsøkt å forstå etterkrigstidens filosofi slik den har utviklet seg gjennom den «språklige vendingen», men også bidratt kraftig til å hjelpe fagfilosofien videre fra nettopp denne vendingen og inn i en ny tid Taylor selv har vært med på å artikulere. Ikke bare har han analysert, kommentert og kritisert andre filosofer og deres verker, men samtidig bygget opp noe så sjeldent som en positiv filosofi, et fagfilosofisk fundament han bruker for å forstå vår komplekse verden.

Bakgrunn

Charles Margrave Taylor ble født 15. november 1931 i Montreal, Quebec, Canada, inn i et tospråklig hjem. Moren var romersk-katolsk, og faren protestantisk, og de gikk inn for å oppdra Charles med både det franske og engelske språk. Kombinert med den øvrige tospråkligheten i den canadiske kulturen, gjorde dette unge Charles godt rustet til å forstå filosofien til både den engelskspråklige (såkalt analytisk-filosofiske) og den franskspråklige (såkalt kontinentalfilosofiske) verden. I tillegg til dette skulle en senere forståelse for det tyske språket gjennom lesning av tysk filosofi gjøre at han fra tidlig av absorberte innsikter fra flere visdomstradisjoner. Dette speiles i at filosofien hans er bemerkelsesverdig vanskelig å plassere, da det er få fagfilosofiske spørsmål den ikke er innom, og tilsvarende få begrepslige rammeverk som ikke blir tatt i bruk for å forstå dem. Bredden i hans filosofi vises ytterligere ved at verkene hans er oversatt til så mange språk, deriblant japansk, spansk, portugisisk, fransk og tysk, men også dansk og norsk! 

Det var i grunn lite i unge Charles’ bakgrunn som skulle tyde på en tidlig filosofisk karriere. Hans far var en stålmagnat fra Toronto, og moren kjolemaker. Han utviklet dog tidlig en interessert i historie, som gjorde at han tok en bachelorgrad i faget ved McGill.  Dette førte til en tørst etter å besvare de store spørsmål og ledet ham inn i filosofien. Det var ved Universitetet i Oxford, at han utmerket seg med en æresgrad i filosofi, politikk og økonomi, en grad han fulgte opp med en doktorgradsavhandling som han avla ved samme universitet i 1961, veiledet av den store politiske filosofen Sir Isaiah Berlin. Charles kjedet seg imidlertid med engelskmennenes pensumlister og analytiske tilnærming. Han forteller i et intervju hvordan han og andre entusiastiske likesinnede venner samlet seg på kveldene for å lese «forbudt» filosofisk litteratur, deriblant den tyske idealisten Hegel og kroppsfilosofen Merleau-Ponty. Ved å trekke på disse forskjellige kildene utviklet Taylor tidlig det som etter hvert skulle bli hans filosofiske fundament.

De fagfilosofiske hjørnestenene

De fagfilosofiske hjørnestenene til Taylors senere, mer modne filosofi kan hevdes å utgjøre et nødvendig fundament til hans politiske synspunkter, men også hans syn på sekularitet og religion. Som mange filosofer, begynner Taylor med noen fagfilosofiske mysterier, tilsynelatende uløste gåter som stadig dukker opp igjen, og som ved nærmere ettersyn viser seg å ikke være løst i det hele tatt. I sin doktorgradsavhandling forsøkte han å besvare dette spørsmålet: Hva er egentlig et menneske, og hvordan kan man best redegjøre for menneskelig atferd?

Derfor heter også hans avhandling,  The Explanation of Behaviour, og hovedargumentet i verket går ut på at naturvitenskapene med sine objektive tilnærminger til tilværelsen generelt (fysikk, kjemi, matematikk), og mennesket spesielt (medisin, nevrologi, evolusjonspsykologi) ikke er i stand til fullstendig å redegjøre for det menneskelige.  Naturvitenskapenes hovedkraft og raison d’être ligger nemlig i å forklare. Man forklarer gjerne et fenomen ved å appellere til underliggende årsaker som ikke synes på utsiden, men som ved nærmere empiriske undersøkelser vil avsløres for det de er; vann er identisk med en kjemisk formel (nærmere bestemt H2O) varme er kinetisk energi, synet er avhengige av optiske nerver og transduksjonen til nerveceller etc. Menneskelig atferd derimot, hevder Taylor, kan ikke (be-)gripes på denne måten; vi er selvfortolkende dyr, og vi må ikke bare forklares, men bli forstått

Kraftig inspirert av den tyske eksistenstenkeren Martin Heidegger, hevder Taylor at mennesket er det vesen eller den skapning som er et problem for seg selv. Bare ved å lese denne teksten tar du aktivt stilling til spørsmålet om hva du er, og du deltar dermed i et allmennmenneskelig prosjekt de andre dyrene på kloden ikke deltar i. Dette prosjektet faller utenfor naturvitenskapenes domene, for de har som sagt forklaring, heller enn forståelse, som sin hovedtilnærming. Vi mennesker er drevet av intensjonalitet som på fagspråket ikke bare betyr villet handling (intensjon), men også mental rettethet. Våre sinn er alltid rettet mot noe; har alltid et innhold som vi hele tiden forsøker å artikulere gjennom språket. Dette er ikke bare et individuelt prosjekt der du prøver å finne ut mer om deg selv, men et delt sosialt prosjekt. I identitetssøkingen og selvskapingen låner du viktige begreper og rammeverk av forståelse fra det samfunnet du er en del av. Denne nødvendige innsikten fører oss til Taylors syn på det menneskelige dyr som ikke bare selvfortolkende, men iboende sosialt: Vi er avhengige av andre mennesker til den grad at vi ikke hadde vært individer uten et felleskap å fostres i. Når vi selv er blitt modne tenkere, kan vi være med på å endre dette fellesskapet. 

Dette er kjernen av Taylors politiske syn på mennesket, og utgjør hans såkalte kommunitarianisme. Dette er synet på mennesket som et dypt sosialt dyr med fundamentale rettigheter og plikter. Dette er ikke å bli forstått som bare en abstrakt, politisk påstand, men som en innsikt av dyp mellommenneskelig art. Fra barnsben av er vi avhengige av andre mennesker, familie og tidlige rollemodeller. Vi imiterer rollemodeller som i sin tur har imitert sine rollemodeller. Alt er bundet sammen i et nettverk knyttet til det stedet, den tiden, og de tradisjonene som utgjør din  bakgrunn. Det er en dypt kroppslig (embodied) og situert filosofi Taylor forfekter her.  Inspirert av den franske fenomenologen Maurice Merleau-Ponty mener han at vi må forstå våre handlinger som avhengige av den levende kroppen vi handler gjennom. En kropp som ikke bare er sårbar og endelig, men også vårt medium mot verden. Den levende kroppen er ikke noe vi besitter, men noe vi er.  Den utgjør den mest fundamentale mulighetsbetingelsen for å ha en meningsfull verden overhodet. Med andre ord, hvis du ikke hadde hatt en kropp som var ikke bare sårbar og skjør, men også aktiv og sterk, ville du ikke engang ha kunnet forstå de mest grunnleggende fysiske ting i dine omgivelser. I sann fenomenologisk ånd, hevder Taylor at vi forstår gjenstander og hendelser gjennom hva vi kan gjøre med dem, altså ikke bare på abstrakt og begrepslig vis, men på en dypt intuitiv måte. Dette nivået av kroppslig forståelse, deler vi på mange måter med de andre dyrene, men vår verden er også gjennomsyret av språk og dets mange manifestasjoner. 

Språket

Taylor har som vi ser, vært interessert i språkets rolle for enhver forståelse av den menneskelige tilstand helt fra begynnelsen av. I motsetning til analytisk filosofi tar han ikke en smal, naturvitenskapelig tilnærming til fenomenet, men en helhetlig og humanistisk tilnærming. Selv om han har undersøkt språkets rolle fra flere sider er det først ganske nylig, i 2015, at han publiserte sin mest komplette redegjørelse for språkets rolle i våre liv med den altoppslukende tittelen The Language Animal: The Full Scope of the Human Language Capacity.

Tittelen spiller på det klassiske filosofiske forsøket med å kategorisere menneske som art, men ikke bare som tilhørende en gruppe som for eksempel pattedyrene, men hva slags type dyr vi er. Hva er det som karakteriserer oss på det mest grunnleggende eksistensielle plan? Hvilke egenskaper må vi ha for å være den type dyr vi er? Svaret for Taylor, skjønner vi nå, er språk. Det var den uhyre innflytelsesrike østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein som først foreslo at mennesket best kan klassifiseres som Homo Loquens.  Men språket, mener Taylor i The Language Animal, er blitt radikalt begrenset i sin rekkevidde i den analytiske tradisjon. På sedvanlig vis trekker han de store, tunge fagfilosofiske linjene, og viser hvordan språket helt siden Hobbes, Locke og Condillacs tid (HLC-paradigmet) var misforstått, av selv de største blant tenkere, som å være basert på beskrivelser av verden. 

I vårt stadige forsøk på å forstå verden danner vi oss indre bilder av den ved å la tilfeldige tegn og lyder, gjennom konvensjoner, lenkes til ytre objekter. Helt siden Ferdinand de Saussure, den store franske lingvisten, hevdet at det kun er en arbitrær sammenheng mellom tegn/referent og ting (tenk på forskjellen på «chien», «hund» og «dog»), har filosofer og andre tenkere tatt det for gitt at språket som sådan fungerer slik. Taylor, inspirert av sene Wittgenstein, men også Heidegger og Merleau-Ponty, mener dette har vært svært uheldig. Dette fordi det kutter lenken mellom den levende verden, og språket vi jo puster og ånder med. Ved å trekke på en rekke andre tenkere fra psykologi og sosialantropologi, så vel som fra kognitiv nevrovitenskap, viser han oss i The Language Animal hvordan språket vi bruker i dagliglivet ikke er tilfeldig, men er dypt knyttet til vår atferd. Atferden vår oppleves nemlig som direkte knyttet til, og avhengig av de tingene den beskriver. Merleau-Ponty bruker eksempelet med barnet som føler at tingene ikke har en ordentlig eksistens før man gir dem navn. Når navnet er gitt, så føles de som uløselig knyttet til tingene og deres væren (nesten som egennavn). Med andre ord, for å ta et viktig opplevelsesfilosofisk poeng, så føles det ikke som at vi lever i to verdener; den begrepslige og den ytre, men i én og samme virkelighet. 

Språket har andre roller enn å beskrive; språket endrer også den virkeligheten den ønsker å forstå. Taylor er besatt av hvordan mening ikke bare stiger frem fra enkeltsetninger, men fra større fortellinger. Eksempler kan være de fortellingene en nasjonalstats forsamling presenterer for å forstå folkesjelen til en kultur, eller dem en religion forteller, om for eksempel Siddharta Gautamas oppvåkning til buddha-status, eller Jesu Kristi offer for våre synder. Dette er grandiose fortellinger som taler direkte til vår kroppslige, sensitive natur, og etterstreber å installere i oss en følelse av at vi hører til noe større; å få oss til å aspirere til noe mer enn det hverdagslige. På denne måten kommer  genuin kreativitet inn i tilværelsen igjen, for Taylor mener at dét store filosofer og tenkere – eller malere og skulptører – alltid har gjort, ikke bare er å gi oss et bilde på verden; de forsøker å åpne opp nye måter å se verden på.  Kanskje vi enda sterkere kan hevde at det de gjør er å åpne opp nye verdener. Dette leder oss til Taylors syn på religionens rolle i våre liv. 

Gjenfortryllingen av verden 

Det var den store tidlige sosiologen Max Weber som først betegnet det han så på som en uløselig del av Vestens storslagne moderniseringsprosjekt, nemlig avfortryllelsen av verden. På tysk heter det Entzauberung, og det var i en forelesning han holdt i 1918 at Weber populariserte begrepet. Et begrep som siden er brukt for å snakke om hvordan vitenskapens stadig mer innflytelsesrike rolle i våre liv, fører med seg en uunngåelig bannlysning av troen så vel som overtroens objekter, som engler og demoner, spøkelser og ånder. Slike åndelige størrelser passer ikke inn i det naturvitenskapelige bildet på verden, som tar som metafysisk utgangspunkt at verden og universet består av fysiske prosesser som kan bli forstått i mekanistiske termer. 

De mange idéhistoriske trådene av påvirkning, innflytelse og strømninger av avfortrylling kan spores på flere samfunnsmessige plan, deriblant i dagliglivets forhold til ånder og overtro eller politikkens syn på religionens rolle i det sekulariserte samfunn. Innenfor den moderne metafysikkens rammeverk, spesielt etter Darwins evolusjonslære eksploderte ut på verdensscenen, samt utviklingen av historiefagets autonomi delvis inspirert av naturfagenes strikte metoder for dokumentasjon, ble det vanskeligere enn noen gang å opprettholde menneskets privilegerte status som imago Dei – vesener skapt i Guds bilde, unike i skaperverket og med et hellig og skjebnebestemt oppdrag på Jorden. Taylor følger i nyere tid opp Webers avfortryllingstese ved å undersøke det han ser på som det viktigste med tesen, nemlig dens endring av bakgrunnsforutsetningene for tro. Taylor er i A Secular Age  (2007) mest opptatt av hvordan våre sosiale bilder, våre forestillinger om oss selv som vesener, endrer seg over tid. Taylor hevder at vi nå er inne i en tid med uhørt få referanser til det transcendente, altså hellige dimensjoner utenfor det han kaller «den immanente rammen». Vi er på mange måter bundet til det sekulære til den grad at enhver debatt om det hellige, Gud, mening etc. må begynne som om disse størrelsene er plassert i parentes; vi kan ikke ta deres eksistens for gitt, men må gå ut ifra at de ikke eksisterer. 

Det Taylor gjør i A Secular Age, (et gigantisk alderdomsverk på over 800 sider) og andre steder, er å forsøksvis bygge opp mening fra bunnen av, ved blant annet å stille spørsmål ved sekulære antagelser, som han hevder nettopp bare er antagelser. Det er et rammeverk vi forstår verden gjennom, og rammeverk kan kritiseres. Vi er avhengige av sosiale bilder for å forstå oss selv, og det sekulære bildet om oss selv som autonome vesener er bare ett av mange – som for flere kulturer er det ikke en gang det åpenbare. Taylor tilbakeviser med dette det han kaller «subtraksjonsteorien» som ser ut til å gå igjen som idé hos flere av de fasjonable ateistene, som Richard Dawkins. 

Ideen går i grove trekk ut på at religion som verdenssyn og bakgrunnsramme for våre liv, kunne forkastes når bedre syn på verden fikk utvikle seg, som nettopp det vitenskapelige. Dette er i tråd med Webers opprinnelige tese, men det Taylor gjør er å åpne opp for «gjenfortrylling» ved å hevde at det ikke er slik at naturvitenskapenes enorme kunnskap nødvendigvis fører til tap av tro. Dette fører snarere til en endring i rammebetingelsene for tro, for måten vi sosialt forestiller og konstruerer oss selv som historiske vesener. 

Taylor hevder i A Secular Age og i flere av hans andre tekster at den (post)moderne metafysikken utgjør en form for etikk og ikke bare et abstrakt verdensbilde drevet av kunnskap om den eksterne verden alene. Taylor tar opp for mange tråder i sin idéhistoriske gjennomgang til at de kan bli gått gjennom her, men gjennom flere fundamentale endringer i måten vi tenker om oss selv på som aktive vesener ble det åpnet en mulighet for å se på religion som et tilbakelagt stadium i menneskets evolusjon – noe vi ser gjennom de teoretiske rammeverkene til blant andre Darwin, Marx, Feuerbach, de tidlige sosialantropologene E.B. Tylor og James Frazer. Ved hjelp av dybdepsykologiens prinsipper som forsvarsmekanismer frembrakt i løpet av den menneskelige evolusjon (Freud) og kapitalistisk (protestantisk) arbeidsetikk (Weber) blant flere andre strømninger kan vi se på religion som simpelthen «utdatert». 

Siden religion i høyeste grad ikke har forlatt åstedet for dens påståtte selvmord, og dermed ikke kun er et gespenst som glimter med sitt fravær (Taylor kaller dette synet «modernitetens utilpasshet») men lever videre hos trofaste minoriteter, i periferien av flere kulturelle praksiser og ikke minst i selve den historiske bakgrunnen av vår vestlige kultur, så kan gjenfortryllingen sies å allerede ha begynt, en prosess Taylors egen filosofi i hvert fall har bidratt sterkt til.  

*

Ønsker du å lese mer om Taylor? Dag August Schmedling Dramer skriver om «gjenfortryllelsesprosjektet», inspirert av Taylors filosofi, i den eksklusive førsteutgaven av Magasinet Sivilisasjonen. Kjøp magasinet her.

Malerinnen Elisabeth Werp finner et tilfluktssted i kunsten og kråkeslottet
Min far er en historiefortellende maler. For litt over tyve
Det er rart hvordan historie gjenfortelles nå i disse dager.