For akkurat tyve år siden gikk det et nokså underkjent verk på kino, som splittet publikum av flere grunner. Noen dyrket den tunge melankolien i Fiennes-familiens dramatisering av Pusjkins epos, andre slaktet filmen som en anglifisert, sentimental utgave av det som angivelig er ment å være en romantisk komedie.
Uansett hvilket perspektiv man kommer fra, kan nok mange kjenne seg igjen i kjærlighetsdramaet som utspiller seg mellom Tatjana Larina (Liv Tyler) og Eugen Onegin (Ralph Fiennes) på landsbygden i 1820-årenes Russland. Det handler om de avgjørende valgene i livet der man ikke grep sjansen, bare for å innse hva man hadde mistet så altfor, altfor sent.
«Når kommer djevelen for å ta meg?» er en av de første replikkene til tyve år gamle Jevgenij Onegin. Han tenker tilbake på sitt utsvevende liv i St. Petersburg idet vognen farer gjennom et snelandskap til lyden av vrinskende hester og galopperende hover. Han er på vei til sin døende onkel, godseieren som har bestemt seg for å testamentere alt han eier og har til nevøen, hans eneste arving.
Ved ankomst finner Onegin at onkelen alt er lagt i kisten. Han kom ikke i tide. Han var for sent ute, og alltid er Onegin for sen. Han møter opp timer for sent til forskjellige festligheter, samt en duell med dødelig utgang, noe som gjør at han legger grunnlaget for Dostojevskijs vel så apatiske og tiltaksløse Nikolai Stavrogin fra De besatte (1871-72).
Passe uheldig er det derfor at Onegin snart fanger oppmerksomheten til den unge, tankefulle nabojenten på seksten år som blir emosjonelt utslitt bare av å lese triste kjærlighetsromaner. Tatjana lar seg oppsluke av alt fra Richardson til Rousseau, som Pusjkin skriver i sitt dikt, og mens hun ligger i en vuggende jolle med Julie, ou La nouvelle Héloïse i fanget, ser hun lengselsfullt bort på Onegin som ligger langstrakt på bryggekanten, underholdt av den virkelighetsfjerne diktervennen Vladimir Lenskij.
Som mange sikkert aner ender dette med søvnløse netter, tårer, oppbrente kjærlighetsbrev, og hjerteskjærende avvisninger. Uansett hvor Onegin og Tatjana befinner seg, er de omgitt av intetanende fjols som bestandig sier det motsatte av det de mener. Den lettlivede søsteren Olga, den oppblåste fransklæreren, samt mange fler, utgjør et slags skyggeteater som hindrer publikum i å se at det ikke finnes noe heltemodig ved hverken helten eller heltinnen.
For tragedien i dette skuespillet er at de to ulykkelige bare har sine egne feiltrinn å takke for at de aldrig kommer så langt som til en uskyldig omfavnelse. Hun ender som Prins Nikitins barnløse, bitre pyntekone — han som en ensom, rotløs skygge av seg selv.
Martha Fiennes’ Onegin er en visuell nydelse og en mesterlig interpretasjon av Pusjkins opprinnelige fortelling. Den er faktisk bedre. Sammen med sin bror og hovedrolleinnehaver, har hun løst de dramaturgiske utfordringene ved å utelate, legge til og smelte sammen flere scener. Karakterer som f.eks. Monsieur Triquet (Simon McBurney) og Nanya (Margery Withers) har dermed fått mer fremtredende roller.
Men noe av det som bør prises høyest er manus. I Pusjkins dikt kan man bare hente bruddstykker til det som til slutt må bli virkelige samtaler mellom virkelige personer. Den underholdende og mangetydige dialogen i denne filmen kommer hovedsakelig ikke fra dikterens penn, men fra manusforfatterne Peter Ettedgui og Michael Ignatieff.
Både filmen, diktet, og operaen (Tsjaikovskij) er verdt mange gjensyn. Det være seg om man velger den ene, andre eller tredje. Man vil bli grepet og man vil måtte kjempe mot tårene.
